En kåt appelsin fra ukjent bok. Trolig 70-tallet
***
fredag 10. september 2010
Frukt og grønt til øyenslyst
***
torsdag 9. september 2010
Hvorfor akkurat FROSK i bloggnavnet mitt?
The Frog blog svarer slik på spørsmålet:
"We're often asked why the blog is called the Frog Blog. I wish I could tell you some really interesting story, but essentially there are two reasons. One, frogs are brilliant! And two, frog rhymes with blog. And then, of course, isn't education a "metamorphosis" of sorts!"
Da jeg valgte frosk som del av mitt bloggnavn, var det froskens forvandlingspotensiale pluss dens varslingsegenskaper ("Amphibians are excellent indicators of the quality of the overall environment, as they are very sensitive to perturbations in ecosystems") jeg tenkte på, og identifiserte meg med:
Forvandling = håp, varslerfunksjon = mening til et kriseridd liv.
At jeg for 30 år siden startet å samle på frosker, var imidlertid helt tilfeldig:
lørdag 4. september 2010
Memento fra 'gamling'-benken
Klippet fra Larssons gale verden, og et godt eksempel på dyp humor:
***
Blå og langsom start på dagen
På en start-tung dag rigget jeg meg til med Blues-asylet fra forrige uke, og Alan Prices versjon av denne blusen gled helt synkront inn i min sinns-stemning - og løftet den! Pinetop' Perkins og Jerry Portnoy gjør jobben minst like bra som Price (som jeg ikke fant på YouTube)!
Ray Charles' versjon ligger imidlertid nærmere Alan Prices, og mitt hjerte, tekstmessig:
"Mama send me no doctors, they can do me no good"
Men Blues, derimot :-)
***
mandag 30. august 2010
Skottetog anno 2010 :-)
Representanter fra årets skottetog psyker seg opp før neste møte med Ottas rånere. Virtuosen med trommestikkene og det fryktløse, myndige kropps-språket er Lothiane fra Under Stjernene
søndag 29. august 2010
Mørk skjønnhet
Det var i Busters Mørke notater jeg fant denne uhyggelig vakre Cash-sangen. Uhyggelig vakker, men med den varme, livsbejaende sorgen i stemmen til Cash, blir den ikke destruktiv, slik jeg oppdaget at et genialt smertedikt er...
***
tirsdag 24. august 2010
Gratulerer med millionen, Ola!
lørdag 21. august 2010
Slik kan det gå når en vil redde verden...
Men noen tåler faktisk ikke å drikke, som Stig Stangeland Wegge påpeker i et leserbrev i dagens Stavanger Aftenblad. Noen mister kontroll over inntaket - som Gustav. Andre kan bli farlig voldelige:
"De som blir voldelige, er mennesker med alkohol-intoleranse - folk som må og skal holde seg langt vekke fra alkohol.
En person med skalldyrallergi sitter ikke og piller reker, heller?
Hvor lærer man dette i dag? Hvem tar ansvar for å opplyse om dette?" (S.S.W.)
Nei, si det. Nå har jeg gitt min smule bidrag. Heldigvis (!) ikke rettet til familie og venner på annen måte enn som oppfordring til å være spesielt tydelige overfor eventuelle nære bekjente som får den typen personlighetsforandring når de drikker. Annen kontrollsvikt i forhold til alkohol kan det være vanskelig å advare mot - for hvor går grensen mellom å bli toskjen i fylla og å bli patologisk toskjen?
Det er som med stor litteratur, inkludert Bibelen:
 |
| Erik Green: Trøster og tyrann |
***
fredag 20. august 2010
Fantastisk alternativ til både sjøkabel og Monstermaster i Hardanger!
Mastene kunne sikkert også bli tilpasset slik at de fremstilte en brudeferd?
Kampanjen Save Hardanger kunne vel ikke drømme om en bedre løsning for området: kunst og natur hånd i hånd - pluss overraskelsesmomentet. Kinderegg og columbi egg på en og samme tid!
***
mandag 16. august 2010
Fra Etne via Bryne til suksess som fransk kunstner
 |
| Arthur Rimbaud: 'Le Dormeur du Val'. Tresnitt av Geira Auestad Woitier |
Kunst er for meg en lidenskap som gir et livsinnhold. Tresnitt er hjertebarnet, og det fantastiske er at man kan lage snitt på nesten alt, bare du bruker fantasien, sier Geira Auestad Woitier
Scannet fra Parolen 4/1966 (Skoleavis, Bryne Gymnas)
Dette er kanskje Geiras debut både som billedkunstner og som dikter?
Geira hadde muligens også sin debut som diktoppleser på Bryne, i gymnassamfunnet 'Veritas' høsten 1967. Akkompangert av pianisten Gunnar Sama. Det var vakkert og akkurat passe patosfylt, husker jeg.
For de som ikke kjenner Rimbauds 'Le Dormeur du Val' , her er et par fine versjoner til:
søndag 15. august 2010
lørdag 14. august 2010
Bird watchers og Trumpeter Swan på Fair Isles...
...men slik svane er kun observert på Fair Isles i siste bind av Anne Cleeves' Shetland Quartet.
Slik tar den seg ut i sitt hjemmemiljø:
I sin fiktive opptreden på Fair Isles er den en så stor begivenhet at 'bird watchers' fra hele verden slipper det de har i hendene og strømmer til Shetland for å komme seg til øya så snart uværet som hindrer all trafikk dit har lagt seg.
I mellomtiden blir den ene etter den andre av forskere og fuglekikkere (les: mennesker besatte av å observere og å ta bilder av fuglearter som blir oppdaget for første gang i et geografisk område) myrdet, og det er riktig ekkelt og uhyggelig.
Til gjengjeld blir selve naturen og folket på Fair Isles beskrevet slik at jeg ville ha satt øya på toppen av lista over feriemål dersom jeg hadde hatt helse og økonomi til å dra avgårde.
Da jeg fant denne musikkvideoen:
ble jeg nesten bergtatt!
Hva angår Cleeves romankvartett, så hygget jeg meg med den, bortsett fra bok nummer tre, som jeg syntes ble uttværet og repeterende. Ikke stor litteratur, og ikke akkurat noen page-turner, men svært passelig tidtrøyte når en har god tid og trenger å 'kvila vede' - og kroppen. At jeg ble en smule varm i hjertet av den empatiske og tenksomme politihelten, var også ganske deilig, forresten...
Slik tar den seg ut i sitt hjemmemiljø:
I sin fiktive opptreden på Fair Isles er den en så stor begivenhet at 'bird watchers' fra hele verden slipper det de har i hendene og strømmer til Shetland for å komme seg til øya så snart uværet som hindrer all trafikk dit har lagt seg.
I mellomtiden blir den ene etter den andre av forskere og fuglekikkere (les: mennesker besatte av å observere og å ta bilder av fuglearter som blir oppdaget for første gang i et geografisk område) myrdet, og det er riktig ekkelt og uhyggelig.
Til gjengjeld blir selve naturen og folket på Fair Isles beskrevet slik at jeg ville ha satt øya på toppen av lista over feriemål dersom jeg hadde hatt helse og økonomi til å dra avgårde.
Da jeg fant denne musikkvideoen:
ble jeg nesten bergtatt!
Hva angår Cleeves romankvartett, så hygget jeg meg med den, bortsett fra bok nummer tre, som jeg syntes ble uttværet og repeterende. Ikke stor litteratur, og ikke akkurat noen page-turner, men svært passelig tidtrøyte når en har god tid og trenger å 'kvila vede' - og kroppen. At jeg ble en smule varm i hjertet av den empatiske og tenksomme politihelten, var også ganske deilig, forresten...
***
søndag 1. august 2010
onsdag 28. juli 2010
Sultkatastrofe i kjømda for kunnskapsrike og bevisste mennesker?
Jeg kom i tanker om Cyans hjertesukk da jeg tidligere i sommer tok meg tid til å lese denne bloggposten - og x antall kommentarer til den.
Dersom en i tillegg til å være generelt bevisst om mat og dyrevelferd har en kronisk lidelse som f.eks. ME, kan det virkelig bli lite igjen å forsyne seg med når en blir sulten!
***
søndag 25. juli 2010
Kunsttyveri til inntekt for millionprosjekt
 |
| Tyvegodset er den hule trestammen... |
"I krysningen mellom tradisjonelle plastleker, sære tegneserier, nips og seriøs skulptur fyller han sin kunst med sær humor", skriver Borgen.
Utstillingen 'Holy Toy', hvor Raddum deltar, har også vært i Vestfold kunstmuseum
hvor hans kunst omtales slik:
"Hans arbeider viser ofte til absurde og katastrofale situasjoner som inneholder eksistensielle temaer som forholdet mellom mennesket og naturen. Formspråket er inspirert av leketøy, tegneserier, popkunst og en forenklet naivistisk utforming som skaper en lun humor."
Da jeg billedsøkte Raddum oppdaget jeg at jeg hadde 'møtt' ham før, hos Bharfot som har en grøssende vakker - og lun! - presentasjon av en utstilling fra 2008: Emoepoxy
Fredrik Raddums hjemmeside er for øvrig vel verdt et laaaangt besøk!
Besøk gjerne resten av mine sjiraffer på OMG, det er slett ikke kunst, men noen er litt artige, syns jeg i alle fall selv...
***
torsdag 22. juli 2010
Troen og håbet
Pessimisterne
er dog
de reneste tåber-
de tror
på det modsatte af,
hvad de håber.
Nej, de optimister,
som livet
beror på,
er dem,
som tør håbe
på noget, de tror på.
Diktet er av Piet Hein.
Det øverste bildet er av Salvador Dali,
Det nederste bildet er av Karel Appel.
***
mandag 28. juni 2010
Drømmefinalen blir det ikke noe av, Ole, Dole og Doffen!
Tilfeldigvis kjøpte jeg 'Donald Duck & co' sist uke, og havnet midt i innspurten av en historie lagt til Sør-Afrika, med fotball-VM som et viktig handlings-element. Det førte til at jeg kjøpte nytt blad i dag, og det angrer jeg ikke på. Jeg håper jeg ikke får Disney-konsernet på nakken når jeg deler noen ruter med dem som måtte komme på å snuble innom her i bloggen.
Afrikanske kvinner svinger opp!
 |
| Oppdatering etter finalen: Det ble Spania - Nederland og seier til Spania... |
:) :) :)
lørdag 19. juni 2010
"Depresjon er størknede tårer"
Med denne sangen har Maggie Bell bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.
Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.
Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.
Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.
Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.
Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave. Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.
Da den unge damen for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jeg umiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte. Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.
I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret. Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere. Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen.
Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side. Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.
Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:
Når den første tåre smelter,
da brister sorgen.
O Gud, giv mig den første tåre.
Hos mig er tåren is
og min sorg er isens roser.
Hos mig er tåren is,
og mit hjerte fryser.
Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.
Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.
onsdag 16. juni 2010
Gud er gud...
Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!
Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen. Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.
For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.
Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken. Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte: vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem.
Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet. Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.
For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste. Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):
En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud. Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser. Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.
Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på. Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.
I denne bloggposten har jeg uttrykt meg slik:
...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.
fredag 4. juni 2010
Kampmot...
Min sjiraffmodererte utgave av oppmuntringsoppslag jeg fant hos fysioteraputene på Varhaug
tirsdag 11. mai 2010
lørdag 1. mai 2010
Calling all the workers!
Dette er ingen kampsang, snarere tvert imot:
"The March was dedicated ‘to all workers’ and carries the inscription “To go to one’s work with a glad heart and to do that work with earnestness and goodwill” "
Sangtittelen, og marsjtakten, gjør at jeg likevel poster denne som en hyllest til arbeidernes kamp - og festdag.
Jeg har også bidratt med et sjiraff-tog på Olas sjiraff-nettsted:
***
Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise?
I 1. Mosebok 3,19 (1930-utgaven) heter det: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien:
Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien:
 |
| Fra "Asterix som gladiator" |
fredag 30. april 2010
Hvem skal eie morgendagen? Hvem skal eie denne jord?
Fremad, og aldri glemme, vår styrke er enighet.
Både i nød og velstand,
vet vi vår kamp vil fremme:
Vår solidaritet.
Alle jordens folk gå sammen.
Fram til kamp for felles sak.
Jordens rikdom skal vi vinne, hvis vi holder ryggen rak.
Maktens høye herrer ønsker,
vi skal splittes i vår strid.
For hvis vi står mot hverandre, hersker de til evig tid.
Fremad, og aldri glemme, å spørre med rene ord,
både i nød og velstand:
Hvem skal eie morgendagen ?
Hvem skal eie denne jord?
(Utdrag av Bjørn Nilsens oversettelse)
Gratulerer med Morgendagen!
mandag 26. april 2010
Fra 'Pinnsvinets eleganse' til 'Anna Karenin'
"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov. I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.
Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'. Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.
Derfor tok jeg en tegnepause, og postet et bidrag til Ola Hellands millionprosjekt:
Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.
Min mening om boka stemmer godt over ens med denne (Dagbladet).
Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.
Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:
Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):
ga meg ikke mersmak. Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen 'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.
Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg. 'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.
Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!
***
Oppdatering 9.mai:
Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus. Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon. 'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen. Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".
'Anna Karenin' ankom 3.mai. Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det. Innimellom ble jeg likevel trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer. Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!
Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene. Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene. Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.
Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:
"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov. I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks! Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.
onsdag 21. april 2010
Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter
”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”
Så gjorde jeg det.
Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,
I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.
tirsdag 20. april 2010
Snarveier til Don Quijote
Dersom en ikke orker å lese boka som er kåret til verdens beste ved flere anledninger, og som Ben Okri omtaler slik:
"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det don Quijote. La meg fortelle deg hvorfor: Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie. Den er ikke nasjonalistisk. Den tilhører ikke ett folk. Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre. Den tar sinnet med på en reise. Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden. Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid. Etter 'Don Quijote' finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi eller tragikomedie."
(fra innledningen i Aschehougs utgave, 2002)
kan en klare seg godt med å studere disse gjennomgangene:
og deretter hygge seg med barneutgaven
som en mer kvalifisert leser enn meg har gitt en ganske nådig omtale av her:
Selv leste jeg barneutgaven først, og hadde det svært morsomt med del én. Del to likte jeg ikke noe særlig.
Så ga jeg meg i kast med den voksne utgaven, og oppdaget at det nok var en del å hente der, utover det slapstick-humoristiske som barneutgaven fokuserer på. Men jeg brukte lang tid, og holdt på å gi opp flere ganger underveis. Det var dialogene mellom Sancho Panza og Quijote som drog meg tilbake igjen: jeg ble nemlig svært glad i Sancho, som av kjærlighet og respekt for herren og vennen Quijote, pluss et lite håp om at det umulige kunne være mulig, stadig vekk lot sitt sunne folkevett fare etter først å ha lagt det fram i tydelige og veltalende ord.
Heller ikke denne utgavens del to appellerte til meg. Faktisk i så liten grad at jeg bare skumleste den.
Bildereferanser:
torsdag 15. april 2010
Jag tväkar, som Frida forstår, av sociala skäl...
Denne filmen er et ektefødt barn av 70-tallets frigjøringsromantikk. Og et vakkert, morsomt og klokt barn, er det, som har tålt tidens tann utrolig bra:
For mitt vedkommende bedre enn boka Grunnbolten, som ved siden av Ambjørnsens 'Den siste revejakta' toppet utlånet i Åna fengsel på 80- og 90-tallet
¤¤¤
onsdag 7. april 2010
Domprost ved Paradis stasjon er ingen spøk
...men hvorfor begynte jeg å skoggerle, og å tenke på denne:
Syk humor, eller en forståelig assosiasjon ...
???
tirsdag 6. april 2010
I rörelse
Den mätta dagen, den er aldri störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd
- men det är vägen som är mödan värdt
For fullstendig versjon trykk her
***
Vignetten tegnet en venninne for ca. 30 år siden på et stykke lerret hvor hun også skrev inn hele dette diktet.Jeg fikk det som gave i en oppbruddstid for et lite kollektiv vi bodde i. Heldigvis er vennskapet fremdeles intakt!
***
lørdag 3. april 2010
Bristeferdig knopp
...i eggeform.
I diktform blir det dette:
Då, när det er värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.
Egget er plukket herfra
fredag 2. april 2010
Våren gryr i vinterns trakter
Via Media
Jag bad en gång om glädje utan gränser,
jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.
Mon blygsamheten växer till med åren?
Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.
Men skönast är att stå på smärtans valplats
med stillad håg och se, att solen lyser.
Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.
I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden:
Jag vill möta...
Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.
Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.
Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.
Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.
Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.
(Härdarna 1927)
Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.
Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.
Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.
Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.
Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.
(Härdarna 1927)
Men så ble det likevel til slutt for kaldt og mørkt for henne. Arbeidet med den svært dystopiske romanen ’Kallocain’ har nok også trukket henne inn i det mørke og håpløse. (Boken er elektronisk tilgjengelig i sin helhet her).
Likevel bruker jeg disse diktene når jeg trenger å styrke livsmotet. Merkelig nok (?) er det om våren og forsommeren behovet som oftest er størst. Tegneseriekunstneren Jason har forstått hvordan det kan kjennes å være ’innesperret’ når naturen blomstrer:
Tegningen på toppen er av Aage Sikker Hansen og er scannet fra forsiden til et nummer av Sandemoses 'Årstidene'
søndag 14. mars 2010
Vår, og vakkert
ZEFYR LEGEDE MED GRENEN
av Johan Sebastian Welhaven
Zefyr legede med Grenen,
Bækken over Stenen sprang;
Ved mit Vindve, i Syrenen,
Sad en lille Fugl og sang.
Og den saa med kloge Blikke
Vaarens Længsel i min Hu,
Og den spurgte"Har Du ikke
Kaaret Dig en Brud endnu!"
Mangen Gang i Somrens Hede
Vented jeg min Fugl igjen; —
Ak, da sad den i sin Rede,
Rosen skygged over den.
*
Men mitt hovedærend med denne posten er å presentere 'Våren' av Vivaldi:
Billedlagt av Ferenc Cakó.
Ro og konsentrasjon er en betingelse for fullt utbytte! Nyt...
***
mandag 8. mars 2010
Finurlig og vakkert hvileskjær
og ingen kamp i årets kvinnedagsposting:
Kvinneportretter som gir meg en lett sjøsykeopplevelse.
Men de gjør meg også både betatt og lattermild.
Kvinneportretter som gir meg en lett sjøsykeopplevelse.
Men de gjør meg også både betatt og lattermild.
Gratulerer med dagen!
¤¤¤
Tidligere kvinnedagsrelaterte innlegg:
¤¤¤
søndag 7. mars 2010
Det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never!
Makt i kraft av vilje og besluttsomhet til å håpe:
”Fader, håper du virkelig at katolisismen en dag vil bringe menneskene en lykkelig fremtid?”
”Selvfølgelig, det er det jeg håper.”
”Men først etter døden.”
”Håper du at kommunismen – jeg mener den virkelige kommunismen slik deres profet Marx beskrev den – noen gang vil komme, selv i Russland?”
”Ja, fader, det håper jeg. Men det er sant – og dette sier jeg bare fordi din munn er lukket siden du er prest og min er åpen fordi jeg har drukket – at noen ganger ser jeg temmelig håpløst på det.”
”Jeg forstår hva du mener med håpløshet. Jeg vet også hva håpløshet er, Sancho. Men ikke fullstendig håpløshet, selvfølgelig.”
”Jeg snakker ikke om fullstendig håpløshet. Da ville jeg ikke sittet her på bakken med deg.”
”Hvor ville du da ha vært?”
”Da ville jeg ha ligget begravet i uviet jord. Som andre selvmordere.”
”Så la oss skåle for håpet,” sa fader Quijote og hevet glasset. De drakk.
(Graham Greene: Monsignor Quijote side 41, Cappelen 1983)
Fin dialog, syns jeg.
GOD SØNDAG!
Bildereferanser:
¤¤¤
Abonner på:
Innlegg (Atom)