Ønsker og håp

Brueghel:Innhøsterne

 

’Gå stille gjennom livets kav og mas og glem ikke hvilken fred det kan være i stillheten.

Sørg for å ha et godt forhold til alle mennesker uten å være svak. Tal sammen rolig og klart, og lytt til andre, selv til de kjedelige og uvitende, også de har sitt å berette. Unngå støyende og aggressive mennesker, de er prøvelser for ånden.

Dersom du sammenligner deg selv med andre, kan du bli skuffet og bitter, for det vil alltid finnes noen større og noen mindre enn deg. Gled deg over hva du har oppnådd, så vel som over dine fremtidsplaner. Vær interessert i din egen fremgang, men likevel i ydmykhet, det er en virkelig verdi i livets skiftende tilskikkelser.

Vær varsom i forretninger, for verden er full av bedrag. Men la ikke dette gjøre deg blind for all den verdighet som finnes: mange mennesker kjemper for høye idealer, og overalt er livet fullt av heltemot. Vær deg selv. Unngå å hykle hengivenhet.

Tal ikke kynisk om kjærligheten, for tross alle skuffelser er den evig og ny som gresset.

Møt årenes erfaringer med åpent sinn uten å savne din ungdomstid.

Sørg for å nære og styrke din ånd til vern mot prøvelser. Plag deg ikke med unødvendige bekymringer.

Mye angst skyldes tretthet og ensomhet.

Ha orden på ditt liv, men tillat deg også å være snill mot deg selv. Du er et barn av universet, ikke mindre enn trærne og stjernene, du har rett til å være her.

Og enten du forstår det eller ikke, så tvil ikke på at universet utvikler seg som det skal. Vær derfor i fred med Gud, hvilken oppfatning du enn måtte ha om Ham, og hva du enn strever med eller håper på: i livets kamp og strid hold fred med din sjel. Med all sin falskhet, slit og slep og uoppfylte drømmer, så er det dog en vakker verden.

Ha omsorg.

Prøv å være lykkelig’.

Denne teksten fant jeg i en pent kalligrafert utgave på veggen i et oppholdsrom på Glitre-klinikken i Hakadalen vinteren 2001. Originalen skal være fra 1602, og ble i nyere tid funnet i Saint Pauls kirke, Baltimore.

Oppdatering 26 februar 2011::  Dette funnet er en myte.  Teksten er fra 1927, originaltittelen er "Desiderata" og forfatteren heter Max Ehrman.  Grunnen til at myten om baltimore skal vaære som følger:

"Desiderata" was written in 1927 by Max Ehrmann (1872-1945). In 1956, the rector of St. Paul's Church in Baltimore, Maryland, used the poem in a collection of mimeographed inspirational material for his congregation. Someone who subsequently printed it asserted that it was found in Old St. Paul's Church, dated 1692. The year 1692 was the founding date of the church and has nothing to do with the poem.

Maslow, revidert utgave

Revisjonene er mitt "verk".

Mitt viktigste anliggende er å få plassert kjærlighet og aksept sammen med vann, mat, søvn som betingelser for overlevelse.  Enkeltmennesker kan muligens overleve fysisk uten kjærlighet og aksept, men de vil da vokse opp som skadete individer som kan bli til fare for seg selv og andre.  Sivilisasjoner som ikke har gode vilkår og rammebetingelser for utøvelse av kjærlighet og aksept, eller omsorg, vil bli syke og er på sikt undergangsdømte, tenker jeg.

Sosial tilhørighet skapes i min modell gjennom avkoblende aktiviteter, hobbyer og lek (spill, musikk, dans osv).  

Status tror jeg ikke er et grunnleggende behov, men et falskt, skapt av underskudd på basal aksept, kjærlighet og tilhørighet.  Jeg burde ha sladdet den bort, men det ble teknisk over min evne å få det til uten å ødelegge pyramiden.

Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise?

 

I 1. Mosebok 3,19 (1930-utgaven) heter det: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien: 

Fra "Asterix som gladiator"

Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!

Gud mildner luften for de klippede får

Fra dødsboet etter mine foreldre fikk jeg bl.a med meg 'Verdens beste kjærlighetshistorier' (utvalgt av Mogens Knudsen, u.å. - men trolig utgitt på femtitallet).

Ved noen av novellene fant jeg notater i fars håndskrift. Han hadde tydeligvis likt novellene, og sjekket opp om forfatteren hadde mer å by på. Den danske arbeiderforfatteren Mogens Klitgaard er representert med novellen 'Agnete', og jeg smeltet fullstendig da jeg leste tittelen på den ene av hans romaner, ja, nemlig:

Gud mildner luften for de klippede får

Kanskje må en være litt gammel og syk, eller veldig, veldig trett, for å oppleve lindring fra disse ordene. En trenger i alle fall ikke ha tro på en personlig Gud - ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Romanen har jeg ikke lest, men novellen 'Agnete' er en stillferdig, sitrende erotisk fortelling fra dansk landsbygd. Synsvinkelen ligger hos en uskyldig, sytten år gammel gårdsgutt som i løpet av noen døgn gjennomlever et dramatisk kjærlighetseventyr.

Slutten er mesterlig. For meg ga den en ekstra rik leseopplevelse fordi et bestemt kroppslig fenomen som er helt sentralt i sluttpoenget, også spiller en viktig rolle i slutten av 'Lucie' av Amalie Skram.  Jeg har ikke lest boka siden studiedagene, men akkurat den scenen sitter spikret i minnet mitt.

Hva slags fenomen? Det får stå ubesvart - kanskje en litteraturnerd dumper inn her og har lyst til å knekke en førjulsnøtt?

***

(Redigert republisering av bloggpost fra 2007)

Itte no’ knussel (Barbra Ring)

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru

Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet? (Abre)

Jeg er veldig glad i Abres reformerte litterære klassikere – i alle fall de to jeg kjenner til:

Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,

de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,

men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.

Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,

som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,

de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,

de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,

men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.

For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.

De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

(Fritt etter Rudolf Nilsen)

og

Anti-jantelov

1.Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.

2.Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.

3.Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.

4.Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.

5.Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.

6.Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.

7.Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.

8.Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.

9.Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.

10.Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

som jeg syns med utbytte kan leses sammen med Bjørnboes sarkastiske

Ti bud til en ung mann

Og jeg skulle ønske at Abre kunne flikke litt på dette diktet:

En glad fisk...

Paul Klee har laget fisken.

Sommeren jeg har bak meg har hatt mange gode stunder.  Men mesteparten av tiden har jeg vært fanget av oppbluss av en vanskelig håndterbar hudlidelse som har vært en stor utfordring for humøret og motet.  Piet Hein har levert ord som jeg har sluppet inn i bevisstheten når utfordringen har truet med å gjøre meg sur og motløs:

PIET HEIN: OM AT HOLDE

Der råbes vidt

I verden om:

at holde trit

og holde dom.

Der er eet bud

man flygter fra:

at holde ud

og holde af

Hva vegger kan skjule

Lussi har kommet seg ut av veggen - flere følger etter!

***

Morsrollen

Hva er det viktigste kvinnekampen har ført til?

Redusere undertrykkingen av kvinnen. Synet på morsrollen har også endret seg, men her synes jeg det har gått for langt når menn krever like lang permisjon, hvis det går på bekostning av morsrollen. Det er våre kropper det handler om. Menn føder ikke!

Hva er den viktigste saken for kvinner og kvinnekampen i dag?

Morsrollen. Livet som aleneforsørger er virkelig hardt, og mødre kan bli syke av måten de og barna blir møtt på i samfunnssystemet, både teknisk og menneskelig.

Ordene over er skrevet av fra Stavanger Aftenblad i går. Hun som ytrer dem heter Marit Åbotnes. Jeg vet jeg har truffet henne så vidt, for minst tretti år siden, i et miljø hvor også de ’stolte og steile’ hørte til. Jeg husker henne som ett blaff av varme og latter.

Inspirert av Marit Åbotnes, googlet jeg ordet 'motherhood' og har plukket ut en bukett som en 'gratulerer med dagen' -hilsen til alle som tar imot buketten med glede.

Jeg har alltid følt ubehag når noen har frest til meg at jeg ønsker kvinnene hjem til ’kjøkkenbenken’. Det nytter jo ikke å si til folk som freser at nei, jeg vil ikke ha dem hjem til kjøkkenbenken. Men til barna. De små barna.

Symbolet under her er den keltiske moderskapsknuten, jeg syns den er fin:

Bildene fant jeg på disse adressene:

http://s101.photobucket.com/albums/m50/lancealil/Motivational/?action=view&current=Motherhood.jpg

http://www.chicagoarts-lifestyle.com/wp-content/uploads/2007/05/blog-deborah-maris-lader-motherhood-etchingg.jpg

http://www.nla.gov.au/exhibitions/noraheysen/images/motherhood.jpg

http://www.modernartimages.com/images/motherhood/motherhood-maternity-sweetheart-acrylic.jpg

http://www.tglass.net/TGlass/Celtic/Celtic%20Knot%20of%20Motherhood.jpg

En feministisk handling?

Utsnitt av monument til ære for arbeiderne ved Asea, Västerås

 "Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre».

Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.

Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil ...  

Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner."  

Sitatene er hentet fra et intervju med Åsa Linderborg, forfatteren av den selvbiografiske romanen ’Meg eier ingen’ i Dagbladet.

Jeg ble nysgjerrig på hva som lå i tittelen: 'Meg eier ingen' , siden det tydeligvis ikke var relatert til forskrekkelse over en mor som mente at det var en god og legitim begrunnelse å gi til sin datter at hun overlot ansvaret for den daglige omsorgen til faren fordi at hun syntes synd på ham og derfor ville gi ham det fineste hun hadde.  

Jeg undret meg videre over hva som er  f e m i n i s t i s k  ved å overlate datteren til faren, ikke fordi hun mente han hadde bedre omsorgsevner og bedre rammebetingelser for at datteren skulle få det trygt og godt, men med denne vanvittige forklaringen som får det til å gå kaldt nedetter ryggen på meg. 

Når boka er blitt et forbudt tema mellom mor og datter, undret jeg meg også på hva som er innholdet i den fasiten boka i følge forfatteren skal inneholde, og som gjorde henne trygg på morens kjærlighetsevne. Derfor leste jeg boka. 

Jeg ble fort trygg på at faren elsket barnet sitt

Vuillard, og snille jenter

”På veg mot kassane møtte blikket hennar blikket til Vuillard. Og det var heller ingen talemåte: Han såg på ho. På ho. Med milde auge.  Sjølportrett med stokk og stråhatt…”  (Gavalda: ’Saman er ein mindre aleine’ side 206)

Jeg hadde aldri verken hørt om Vuillard eller sett noen av hans malerier, så jeg tok et billedsøk. Der fant jeg en bitteliten utgave av det aktuelle selvportrettet, og blant de mange andre fine maleriene, stakk det av de to damene seg ut. Og det var fordi jeg øyeblikkelig koblet det til en av mine yndlings-billedbøker: ’Snill’ av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Damen til venstre i Vuillards maleri ser ut til å komme ut av veggen. Det gjør Lussi i ’Snill’, også – og flere følger henne:

Bare kom du, sier Lussi

og rekker hånden fram.

Og bittelille Madeleine

som er nesten gjennomsiktig

triller ut,

tå for tå.

Tipp tapp to.

Men hva nå da?

Se på veggen!

Der kommer jammen oldemor.

Selveste Margit Augusta Johanne!

Var det der du var hele tiden? sier faren.

Vi trodde du var borte! sier moren

og hjelper oldemor ut av veggen.

Den gamle stilken! Den krumme kroppen!

Se, hun smiler! Se, hun vinker!

Hør, hun knirker!

Å, Lussi! sier oldemor.

Det er jenta si, det,

som kan sprenge vei i veggen!

På min vegg har jeg klistret opp et portrettbilde av Gro Dahle, og i pannen hennes har jeg limt inn et utklipp fra intervjuvet som hørte til:

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

Dikteren Eldrid Lunden sa tre ting til meg som jeg har som huskeregler:

Ikke vær så snill pike

Du må grave mer stein

Du får være der du er til det går over av seg sjøl

Akkurat!

¤¤¤

Oppdatering 19.november 2009:

Oppdaget i dag at Svein Nyhus har en flott og generøs blogg!

¤¤¤

Den lille røde høna/The little Red Hen

 Jeg liker henne ikke, har aldri gjort det, og bruker nå denne anledningen til å henge henne ut til litt mild spott og spe. Andre trykker henne til sitt bryst, som her: ”There are as many versions of the folk tale as there are stories from your own experience that match it. Here's one version, a folk tale, a very familiar feminist tale.” Sitatet er fra en feminist-nettside. Og jeg stusser: feministhistorie? Er den lille røde høna med sin selvtilfredse moralisering et feminist-ikon? 

Den lille røde (!) høna er flere andre steder, for eksempel her, modernisert til å være heltinne i en høyre-liberal versjon om velferdsstaten, påtvungen deling og derav følgende kveling av privat initiativ og arbeidsglede. Men brødproduksjonen til høna er jo et rent hobbyprosjekt – eller en fullt og helt selvpålagt plikt. Ingen av de involverte trenger nemlig brødet, heller ikke i den vanligste norske versjonen.

Den engelske versjonen som følger nedenfor her har noen pussige utbroderinger som riktig understreker at alt arbeidet med kornet er en fullstendig uviktig aktivitet som går på bekostning av primæroppgavene til høna: nemlig sin egen og kyllingenes daglige behov for mat og omsorg.  

Å være lydhør

Om jag värkligen
brydde mig om dig...

Skulle jag se dig i ögonen når du talar til mig.
Skulle jag tänka på vad du säger
snarare än vad jag ska säga när du slutat.
Skulle jag höra dina känslor
tilsammans med dina ord

(Ruth Senter)