Ønsker og håp

Brueghel:Innhøsterne

 

’Gå stille gjennom livets kav og mas og glem ikke hvilken fred det kan være i stillheten.

Sørg for å ha et godt forhold til alle mennesker uten å være svak. Tal sammen rolig og klart, og lytt til andre, selv til de kjedelige og uvitende, også de har sitt å berette. Unngå støyende og aggressive mennesker, de er prøvelser for ånden.

Dersom du sammenligner deg selv med andre, kan du bli skuffet og bitter, for det vil alltid finnes noen større og noen mindre enn deg. Gled deg over hva du har oppnådd, så vel som over dine fremtidsplaner. Vær interessert i din egen fremgang, men likevel i ydmykhet, det er en virkelig verdi i livets skiftende tilskikkelser.

Vær varsom i forretninger, for verden er full av bedrag. Men la ikke dette gjøre deg blind for all den verdighet som finnes: mange mennesker kjemper for høye idealer, og overalt er livet fullt av heltemot. Vær deg selv. Unngå å hykle hengivenhet.

Tal ikke kynisk om kjærligheten, for tross alle skuffelser er den evig og ny som gresset.

Møt årenes erfaringer med åpent sinn uten å savne din ungdomstid.

Sørg for å nære og styrke din ånd til vern mot prøvelser. Plag deg ikke med unødvendige bekymringer.

Mye angst skyldes tretthet og ensomhet.

Ha orden på ditt liv, men tillat deg også å være snill mot deg selv. Du er et barn av universet, ikke mindre enn trærne og stjernene, du har rett til å være her.

Og enten du forstår det eller ikke, så tvil ikke på at universet utvikler seg som det skal. Vær derfor i fred med Gud, hvilken oppfatning du enn måtte ha om Ham, og hva du enn strever med eller håper på: i livets kamp og strid hold fred med din sjel. Med all sin falskhet, slit og slep og uoppfylte drømmer, så er det dog en vakker verden.

Ha omsorg.

Prøv å være lykkelig’.

Denne teksten fant jeg i en pent kalligrafert utgave på veggen i et oppholdsrom på Glitre-klinikken i Hakadalen vinteren 2001. Originalen skal være fra 1602, og ble i nyere tid funnet i Saint Pauls kirke, Baltimore.

Oppdatering 26 februar 2011::  Dette funnet er en myte.  Teksten er fra 1927, originaltittelen er "Desiderata" og forfatteren heter Max Ehrman.  Grunnen til at myten om baltimore skal vaære som følger:

"Desiderata" was written in 1927 by Max Ehrmann (1872-1945). In 1956, the rector of St. Paul's Church in Baltimore, Maryland, used the poem in a collection of mimeographed inspirational material for his congregation. Someone who subsequently printed it asserted that it was found in Old St. Paul's Church, dated 1692. The year 1692 was the founding date of the church and has nothing to do with the poem.

Siste utvei...

Vanvittig overmot (galskap er et annet ord for tilstanden).

 Tegningen fant jeg her:

http://www.wolfescape.com/Humour/Witty.htm

 ***

Janusansiktet og målkonflikter

Denne illustrasjonen er hentet fra artikkelen "Målkonflikter ved håndtering av risiko" av Preben H. Lindøe publisert i SA 29. april 2004. Modellen ble anvendt på tanker om organisering av petroleumsindustrien, med risikovillighet/risiko pluss til venstre og risikoaversjon,/risiko minus til høyre, og hvor handlingsrommet finnes kun i den felles arena.

Memento fra 'gamling'-benken

Klippet fra Larssons gale verden, og et godt eksempel på dyp humor:

***

Blå og langsom start på dagen

På en start-tung dag rigget jeg meg til med Blues-asylet fra forrige uke, og Alan Prices versjon av denne blusen gled helt synkront inn i min sinns-stemning - og løftet den!   Pinetop' Perkins og Jerry Portnoy gjør jobben minst like bra som Price (som jeg ikke fant på YouTube)!

Ray Charles' versjon  ligger imidlertid nærmere Alan Prices, og mitt hjerte, tekstmessig:

 "Mama send me no doctors, they can do me no good"

Men Blues, derimot :-)

***

Mørk skjønnhet

Det var i Busters Mørke notater jeg fant denne uhyggelig vakre Cash-sangen.  Uhyggelig vakker, men med den varme, livsbejaende sorgen i stemmen til Cash, blir den ikke destruktiv, slik jeg oppdaget at et genialt smertedikt er...

***

"Depresjon er størknede tårer"

Med denne sangen har Maggie Bell  bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.

Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.

Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.

Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.

Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.

Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave.  Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.

Da den unge damen  for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jeg umiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte.  Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.  

I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret.  Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere.  Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen. 

Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side.  Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.  

Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:

Når den første tåre smelter,

da brister sorgen.

O Gud, giv mig den første tåre.

Hos mig er tåren is

og min sorg er isens roser.

Hos mig er tåren is,

og mit hjerte fryser.

Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.

Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.  

Kampmot...

 Min sjiraffmodererte utgave av oppmuntringsoppslag jeg fant hos fysioteraputene på Varhaug

Bristeferdig knopp

...i eggeform.  

I diktform blir det dette:

Då, när det er värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

   som skapar världen.

Karin Boye

Egget er plukket herfra

Våren gryr i vinterns trakter

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,

jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.

Mon blygsamheten växer till med åren?

Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.

Men skönast är att stå på smärtans valplats

med stillad håg och se, att solen lyser.

Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.

I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden:

Jag vill möta...

Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.

Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.

(Härdarna 1927)

Men så ble det likevel til slutt for kaldt og mørkt for henne. Arbeidet med den svært dystopiske romanen ’Kallocain’ har nok også trukket henne inn i det mørke og håpløse. (Boken er elektronisk tilgjengelig i sin helhet her).

Likevel bruker jeg disse diktene når jeg trenger å styrke livsmotet. Merkelig nok (?) er det om våren og forsommeren behovet som oftest er størst. Tegneseriekunstneren Jason har forstått hvordan det kan kjennes å være ’innesperret’ når naturen blomstrer:

Tegningen på toppen er av Aage Sikker Hansen og er scannet fra forsiden til et nummer av Sandemoses 'Årstidene'

Brannskadet, ikke utbrent

***

Dikt: Niels Fredrik Dahl (fra samlingen 'Branngater')  http://www.oktober.no/nor/forfattere/norske/dahl_niels_fredrik

Bilder: Odilon Redon http://no.wikipedia.org/wiki/Odilon_Redon

***

Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet? (Abre)

Jeg er veldig glad i Abres reformerte litterære klassikere – i alle fall de to jeg kjenner til:

Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,

de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,

men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.

Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,

som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,

de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,

de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,

men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.

For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.

De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

(Fritt etter Rudolf Nilsen)

og

Anti-jantelov

1.Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.

2.Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.

3.Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.

4.Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.

5.Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.

6.Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.

7.Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.

8.Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.

9.Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.

10.Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

som jeg syns med utbytte kan leses sammen med Bjørnboes sarkastiske

Ti bud til en ung mann

Og jeg skulle ønske at Abre kunne flikke litt på dette diktet:

Lys i mørket

Jeg er ingen elsker av Jon Fosses litteratur.

Jeg har sett ett teaterstykke på scenen, og da var jeg utålmodig og nedtrykt under hele forestillingen. Senere har jeg sett Wenche Foss som Susanna Ibsen i en fjernsynsteateroppsetning, og selv om jeg elsker Wenche Foss, syntes jeg dette stykket var så enerverende at jeg ikke orket å se det ferdig. Bøkene hans har jeg bladd i, og de fleste har jeg lagt vekk.

Men denne teksten fra ’Naustet’ fikk jeg med meg, og den, pluss Helge Torvunds tåre-dikt, var i et års tid omtrent den eneste litteraturen jeg leste.

Det hadde muligens lønt seg å pløye gjennom flere bøker av Jon Fosse, på skattejakt…

Men kanskje jeg heller skal være glad for de skattene jeg har, og for dem som plutselig dukker opp på min vei?

Er du avhengig av smerte da lever du farlig

Behøv meg.  Jeg er syk.
Berør meg.  Jeg er lett.
Svar meg.  Jeg er gal.
Døp meg.  Jeg er
uten dåpens ro.
Sår meg, jeg har så mange
uten håp.
Dine sår varmer meg.
Letter min underlige
følgesvenn.

Da er det lys.

Da er det ro.

(Dikt av Ellen Einan hentet fra samlingen: "Dagen får min uro")

"Dette diktet traff meg som et lyn da jeg støtte på det i en avis for noen år siden. Og jeg syns det holder, fortsatt, etter utallige gjenlesinger. Med få ord får vi del i et totalt sammenbrudd, appellen etter menneskelig nærhet – og så lindring, og derfor håp".

Slik kommenterte jeg diktet da jeg publiserte det for første gang i januar 2008. Jeg rapporterte også hva som skjedde med meg da jeg prøvde å finne flere godbiter i Einans forfatterskap:

”Dessverre ble jeg bare kvalm av for mange voldsomme ord og bilder.”

For en tid siden merket jeg at noe buttet kraftig imot da jeg skulle nyte diktet, for n'te gang. Jeg måtte fjerne det fra bloggen, men klarte ikke forstå hvorfor det utløste en så heftig alarm inne i meg.

Før nå:

Diktet er jo renspikket selvskaderpropaganda. Og jeg syns: fortsatt uhyre sterktvirkende - som lynnedslag!

Å oppsøke lynnedslag om igjen og om igjen kan ikke karakteriseres som noe annet enn selvskadende.

At jeg ikke lenger grøsser frydefylt, og leser håp ut av en tekst som forteller om lindring av smerte ved hjelp av egne og andres sår, det tar jeg som et signal om at jeg er kommet langt på bedringens vei.  Den har vært lang:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

misforsto du

-i god tro-

Hvordan vi skal nå frem

Denne teksten skrev jeg på tidlig 70-tall, omtrent på samme tid som jeg laget tegningen jeg har valgt som illustrasjon. Ved en nylig redigering 'poetiserte' jeg den så den ble slik:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

skapte du slett ingen

rosenhage

men da ble det plutselig en skarp og fordømmende tone som jeg slett ikke liker!

Det er utfordrende å kommunisere med selvskadere!

Men noen lager vakre og dypt sett livsbejaende sanger om det:

Sjelebot

En hengiven og mild hyllest:

Vuillard, og snille jenter

”På veg mot kassane møtte blikket hennar blikket til Vuillard. Og det var heller ingen talemåte: Han såg på ho. På ho. Med milde auge.  Sjølportrett med stokk og stråhatt…”  (Gavalda: ’Saman er ein mindre aleine’ side 206)

Jeg hadde aldri verken hørt om Vuillard eller sett noen av hans malerier, så jeg tok et billedsøk. Der fant jeg en bitteliten utgave av det aktuelle selvportrettet, og blant de mange andre fine maleriene, stakk det av de to damene seg ut. Og det var fordi jeg øyeblikkelig koblet det til en av mine yndlings-billedbøker: ’Snill’ av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Damen til venstre i Vuillards maleri ser ut til å komme ut av veggen. Det gjør Lussi i ’Snill’, også – og flere følger henne:

Bare kom du, sier Lussi

og rekker hånden fram.

Og bittelille Madeleine

som er nesten gjennomsiktig

triller ut,

tå for tå.

Tipp tapp to.

Men hva nå da?

Se på veggen!

Der kommer jammen oldemor.

Selveste Margit Augusta Johanne!

Var det der du var hele tiden? sier faren.

Vi trodde du var borte! sier moren

og hjelper oldemor ut av veggen.

Den gamle stilken! Den krumme kroppen!

Se, hun smiler! Se, hun vinker!

Hør, hun knirker!

Å, Lussi! sier oldemor.

Det er jenta si, det,

som kan sprenge vei i veggen!

På min vegg har jeg klistret opp et portrettbilde av Gro Dahle, og i pannen hennes har jeg limt inn et utklipp fra intervjuvet som hørte til:

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

Dikteren Eldrid Lunden sa tre ting til meg som jeg har som huskeregler:

Ikke vær så snill pike

Du må grave mer stein

Du får være der du er til det går over av seg sjøl

Akkurat!

¤¤¤

Oppdatering 19.november 2009:

Oppdaget i dag at Svein Nyhus har en flott og generøs blogg!

¤¤¤

Ekko

 

"Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein."

***

"Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom."

Tekstutdragene er hentet fra en vakker artikkel skrevet av Finn Skårderud.

For noen år siden hjemsøkte steinen på bildet meg i et våkent mareritt og spilte rollen som monument over brustne hjerter. Det passer til Ekko-myten, syns jeg.

Men steinen har også en personlig betydning for meg. Slik var mitt første møte med den:

Lasarus av Leonid Andrejev

Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:

I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.