Slik kan det gå når en vil redde verden...

Men noen tåler faktisk ikke å drikke, som Stig Stangeland Wegge påpeker i et leserbrev i  dagens Stavanger Aftenblad.  Noen mister kontroll over inntaket - som Gustav.  Andre kan bli farlig voldelige:

"De som blir voldelige, er mennesker med alkohol-intoleranse - folk som må og skal holde seg langt vekke fra alkohol.
En person med skalldyrallergi sitter ikke og piller reker, heller?
Hvor lærer man dette i dag?  Hvem tar ansvar for å opplyse om dette?" (S.S.W.)

Nei, si det.  Nå har jeg gitt min smule bidrag.  Heldigvis (!) ikke rettet til familie og venner på annen måte enn som oppfordring til å være spesielt tydelige overfor eventuelle nære bekjente som får den typen personlighetsforandring når de drikker.  Annen kontrollsvikt i forhold til alkohol kan det være vanskelig å advare mot - for hvor går grensen mellom å bli toskjen i fylla og å bli patologisk toskjen?

Det er som med stor litteratur, inkludert Bibelen:

Erik Green: Trøster og tyrann

 

***

Bird watchers og Trumpeter Swan på Fair Isles...

...men slik svane er kun observert på Fair Isles i siste bind av Anne Cleeves' Shetland Quartet.

Slik tar den seg ut i sitt hjemmemiljø:



I sin fiktive opptreden på Fair Isles er den en så stor begivenhet at 'bird watchers' fra hele verden slipper det de har i hendene og strømmer til Shetland for å komme seg til øya så snart uværet som hindrer all trafikk dit har lagt seg.
  I mellomtiden blir den ene etter den andre av forskere og fuglekikkere (les: mennesker besatte av å observere og å ta bilder av fuglearter som blir oppdaget for første gang i et geografisk område) myrdet, og det er riktig ekkelt og uhyggelig.

Til gjengjeld blir selve naturen og folket på Fair Isles beskrevet slik at jeg ville ha satt øya på toppen av lista over feriemål dersom jeg hadde hatt helse og økonomi til å dra avgårde.

Da jeg fant denne musikkvideoen:



ble jeg nesten bergtatt!

Hva angår Cleeves romankvartett, så hygget jeg meg med den, bortsett fra bok nummer tre, som jeg syntes ble uttværet og repeterende.  Ikke stor litteratur, og ikke akkurat noen page-turner, men svært passelig tidtrøyte når en har god tid og trenger å 'kvila vede' - og kroppen.  At jeg ble en smule varm i hjertet av den empatiske og tenksomme politihelten, var også ganske deilig, forresten...

***

Jag tväkar, som Frida forstår, av sociala skäl...

Denne filmen er et ektefødt barn av 70-tallets frigjøringsromantikk.  Og et vakkert, morsomt og klokt barn, er det, som har tålt tidens tann utrolig bra:

For mitt vedkommende bedre enn boka Grunnbolten, som ved siden av Ambjørnsens 'Den siste revejakta' toppet utlånet i Åna fengsel på 80- og 90-tallet

¤¤¤

Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***

Visdom til tiårets siste dag

Denne postet Oda Bharfot på årets siste dag i 2007.  Det var et av mine første besøk i andre blogger, og jeg elsket videoen, Odas tekst, og det som utspilte seg i kommentarfeltet.  Besøk anbefales:

http://bharfot.wordpress.com/2007/12/31/kinesisk-visdom-m-ward/

Takk til Oda og til mange andre (ingen flere nevnt, ingen glemt...) bloggere for mange gode bloggposter og generøse kommentarfelt som jeg har fått boltre meg i i året som har gått!

***

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.