Viser innlegg med etiketten Kunst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kunst. Vis alle innlegg

lørdag 1. januar 2011

Ønsker og håp



Brueghel:Innhøsterne
 
’Gå stille gjennom livets kav og mas og glem ikke hvilken fred det kan være i stillheten.

Sørg for å ha et godt forhold til alle mennesker uten å være svak. Tal sammen rolig og klart, og lytt til andre, selv til de kjedelige og uvitende, også de har sitt å berette. Unngå støyende og aggressive mennesker, de er prøvelser for ånden.

Dersom du sammenligner deg selv med andre, kan du bli skuffet og bitter, for det vil alltid finnes noen større og noen mindre enn deg. Gled deg over hva du har oppnådd, så vel som over dine fremtidsplaner. Vær interessert i din egen fremgang, men likevel i ydmykhet, det er en virkelig verdi i livets skiftende tilskikkelser.

Vær varsom i forretninger, for verden er full av bedrag. Men la ikke dette gjøre deg blind for all den verdighet som finnes: mange mennesker kjemper for høye idealer, og overalt er livet fullt av heltemot. Vær deg selv. Unngå å hykle hengivenhet.

Tal ikke kynisk om kjærligheten, for tross alle skuffelser er den evig og ny som gresset.

Møt årenes erfaringer med åpent sinn uten å savne din ungdomstid.

Sørg for å nære og styrke din ånd til vern mot prøvelser. Plag deg ikke med unødvendige bekymringer.

Mye angst skyldes tretthet og ensomhet.

Ha orden på ditt liv, men tillat deg også å være snill mot deg selv. Du er et barn av universet, ikke mindre enn trærne og stjernene, du har rett til å være her.

Og enten du forstår det eller ikke, så tvil ikke på at universet utvikler seg som det skal. Vær derfor i fred med Gud, hvilken oppfatning du enn måtte ha om Ham, og hva du enn strever med eller håper på: i livets kamp og strid hold fred med din sjel. Med all sin falskhet, slit og slep og uoppfylte drømmer, så er det dog en vakker verden.

Ha omsorg.

Prøv å være lykkelig’.

Denne teksten fant jeg i en pent kalligrafert utgave på veggen i et oppholdsrom på Glitre-klinikken i Hakadalen vinteren 2001. Originalen skal være fra 1602, og ble i nyere tid funnet i Saint Pauls kirke, Baltimore.

Oppdatering 26 februar 2011::  Dette funnet er en myte.  Teksten er fra 1927, originaltittelen er "Desiderata" og forfatteren heter Max Ehrman.  Grunnen til at myten om baltimore skal vaære som følger:

"Desiderata" was written in 1927 by Max Ehrmann (1872-1945). In 1956, the rector of St. Paul's Church in Baltimore, Maryland, used the poem in a collection of mimeographed inspirational material for his congregation. Someone who subsequently printed it asserted that it was found in Old St. Paul's Church, dated 1692. The year 1692 was the founding date of the church and has nothing to do with the poem.

fredag 10. september 2010

Frukt og grønt til øyenslyst


Sensuell photoshoppet økologisk grønnsakkunst gjengitt i Stavanger Aftenblad 10.09.10

Utrolig lite sensuelt fotografert grønnsakkunst fra en reklame i Norsk Ukeblad. Trolig sent 90-tall

En kåt appelsin fra ukjent bok. Trolig 70-tallet

***

lørdag 21. august 2010

Slik kan det gå når en vil redde verden...


Men noen tåler faktisk ikke å drikke, som Stig Stangeland Wegge påpeker i et leserbrev i  dagens Stavanger Aftenblad.  Noen mister kontroll over inntaket - som Gustav.  Andre kan bli farlig voldelige:

"De som blir voldelige, er mennesker med alkohol-intoleranse - folk som må og skal holde seg langt vekke fra alkohol.
En person med skalldyrallergi sitter ikke og piller reker, heller?
Hvor lærer man dette i dag?  Hvem tar ansvar for å opplyse om dette?" (S.S.W.)

Nei, si det.  Nå har jeg gitt min smule bidrag.  Heldigvis (!) ikke rettet til familie og venner på annen måte enn som oppfordring til å være spesielt tydelige overfor eventuelle nære bekjente som får den typen personlighetsforandring når de drikker.  Annen kontrollsvikt i forhold til alkohol kan det være vanskelig å advare mot - for hvor går grensen mellom å bli toskjen i fylla og å bli patologisk toskjen?

Det er som med stor litteratur, inkludert Bibelen:

Erik Green: Trøster og tyrann
 
***

fredag 20. august 2010

mandag 16. august 2010

Fra Etne via Bryne til suksess som fransk kunstner

Arthur Rimbaud: 'Le Dormeur du Val'.  Tresnitt av Geira Auestad Woitier
Kunst er for meg en lidenskap som gir et livsinnhold. Tresnitt er hjertebarnet, og det fantastiske er at man kan lage snitt på nesten alt, bare du bruker fantasien, sier  Geira Auestad Woitier 

  Scannet fra Parolen 4/1966 (Skoleavis, Bryne Gymnas)

Dette er kanskje Geiras debut både som billedkunstner og som dikter?

Geira hadde muligens også sin debut som diktoppleser på Bryne, i gymnassamfunnet 'Veritas' høsten 1967.  Akkompangert av pianisten Gunnar Sama.  Det var vakkert og akkurat passe patosfylt, husker jeg. 

For de som ikke kjenner Rimbauds 'Le Dormeur du Val' , her er et par fine versjoner til:

søndag 25. juli 2010

Kunsttyveri til inntekt for millionprosjekt

Tyvegodset er den hule trestammen...
Fredrik Raddum fikk jeg lyst til å finne ut mer om på grunn av Trond Borgens omtale - og bilde av mann i hult tre (hai/krokodille/drage?) - i Stavanger Aftenblad 12.07.10.

"I krysningen mellom tradisjonelle plastleker, sære tegneserier, nips og seriøs skulptur fyller han sin kunst med sær humor", skriver Borgen.

Utstillingen 'Holy Toy', hvor Raddum deltar, har også vært i Vestfold kunstmuseum
hvor hans kunst omtales slik:

"Hans arbeider viser ofte til absurde og katastrofale situasjoner som inneholder eksistensielle temaer som forholdet mellom mennesket og naturen. Formspråket er inspirert av leketøy, tegneserier, popkunst og en forenklet naivistisk utforming som skaper en lun humor."

Da jeg billedsøkte Raddum oppdaget jeg at jeg hadde 'møtt' ham før, hos Bharfot som har en grøssende vakker - og lun! - presentasjon av en utstilling fra 2008:  Emoepoxy

Fredrik Raddums hjemmeside er for øvrig vel verdt et laaaangt besøk!

Besøk gjerne resten av mine sjiraffer på OMG, det er slett ikke kunst, men noen er litt artige, syns jeg i alle fall selv... 

***

torsdag 22. juli 2010

Troen og håbet


Pessimisterne
er dog
de reneste tåber-
de tror
på det modsatte af,
hvad de håber.

Nej, de optimister,
som livet
beror på,
er dem,
som tør håbe
på noget, de tror på.



Diktet er  av Piet Hein. 

Det øverste bildet er av Salvador Dali, 

Det nederste bildet er av Karel Appel. 


***

mandag 26. april 2010

Fra 'Pinnsvinets eleganse' til 'Anna Karenin'

"For å forstå Marx og skjønne hvorfor han tar feil, må man lese  Den tyske ideologi .":

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
 

Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.

Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'.  Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.

Derfor tok jeg en tegnepause, og postet et bidrag til
  Ola Hellands millionprosjekt:


Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.

Min mening om boka stemmer godt over ens med  denne (Dagbladet).

Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et  intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.

Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:

Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):


ga meg ikke mersmak.  Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen  'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg  lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var  i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.


Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg.  'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.

Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!

***
Oppdatering 9.mai:

Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus.  Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon.  'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen.  Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".  


'Anna Karenin' ankom 3.mai.  Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det.  Innimellom ble jeg likevel  trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer.  Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!

Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene.  Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene.  Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.

Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."

Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks!  Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.

lørdag 3. april 2010

Bristeferdig knopp

...i eggeform.  
I diktform blir det dette:

Då, när det er värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
   som skapar världen.


Egget er plukket herfra

søndag 14. mars 2010

Vår, og vakkert



 
ZEFYR LEGEDE MED GRENEN 
av Johan Sebastian Welhaven 

Zefyr legede med Grenen,
Bækken over Stenen sprang;
Ved mit Vindve, i Syrenen,
Sad en lille Fugl og sang.


Og den saa med kloge Blikke
Vaarens Længsel i min Hu,
Og den spurgte"Har Du ikke
Kaaret Dig en Brud endnu!"


Mangen Gang i Somrens Hede
Vented jeg min Fugl igjen; —
Ak, da sad den i sin Rede,
Rosen skygged over den.

*

Ja, jeg ser en viss mulighet for at billedbruken i dette diktet kan utløse munterhet. Det vesentlige for meg er imidlertid fuglen som varsler vår, og hyllesten til den unge kjærligheten, og til livet. Og så vemodet (som for meg har med alder å gjøre).

Men mitt hovedærend med denne posten er å presentere 'Våren' av Vivaldi:

Billedlagt av Ferenc Cakó.

Ro og konsentrasjon er en betingelse for fullt utbytte!  Nyt...
 
***

mandag 8. mars 2010

Finurlig og vakkert hvileskjær

og ingen kamp i årets kvinnedagsposting:



Kvinneportretter som gir meg en lett sjøsykeopplevelse.
Men de gjør meg også både betatt og lattermild.

Gratulerer med dagen!

¤¤¤

Tidligere kvinnedagsrelaterte innlegg:



¤¤¤

fredag 5. februar 2010

Gibran om kjærlighet og bånd


Teksten er fra 'Profeten' av Kahlil Gibran, og har et budskap som er svært nært beslektet med Åse Marie Nesses 'Erklæring'.  Jeg syns det er vakre ord, og en god målsetning å styre etter i tette relasjoner.

Illustrasjonen ble kopiert fra en bok med erotisk kunst, og montasjen brukte jeg i en artikkel om bibliotektjenesten i Åna kretsfengsel i et fangeredigert magasin som jeg var involvert i produksjonen av.  Jeg fikk nemlig ofte spørsmål om jeg hadde porno å tilby, og i stedet for å svare nei, samlet jeg romaner, kunst og et par debattbøker på en egen hylle, merket den som 'Erotikk', og henviste de hormonelle unge mennene dit.  Illustrasjonene i debattbøkene forsvant ganske fort - ellers kom bøkene ganske hele tilbake etter utlån.

Bladet ble stoppet etter første nummer - faktisk er jeg ikke sikker på om dette nummeret heller ble ferdigprodusert og distribuert.  Jeg mener å huske at begrunnelsen for å stoppe bladet var forankret i sikkerhets-utfordringer, og ikke i bladets innhold.  Jeg har imidlertid alltid lurt på om innslaget mitt falt i unåde hos direktøren, og at han var redd for videre utglidninger i frivol retning dersom prosjektet fikk fortsette...

¤¤¤

fredag 22. januar 2010

fredag 15. januar 2010

Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!

lørdag 5. desember 2009

Det startet som krisehjelp til lutfattige barn…


Først for ganske få år siden gikk det opp for meg at bursdagen min er dagen hvor både den moderne julenissen og skikken med å gi gaver til jul har sin opprinnelse.

Den gamle norske julen innebar rengjøring av hus og kropper, nye klær pluss matorgie, alt etter grad av materiell rikdom. Julegaveskikken er ikke særlig gammel, den spredde seg fra kontinentet og inn i byene på slutten av 1800-tallet, for så å ta mer og mer av i etterkrigstiden til dagens nivå.

Det er imidlertid en gammel tradisjon å gi gaver, mest mat og klær, til de fattige til jul. På kontinentet har denne skikken mytologisk forankring i en av flere legender om biskop Nicholas, og hans dag er altså 6. desember, som fortsatt er den store gavedagen i enkelte kulturer.

Nicholas levde i Tyrkia fra år 280 til 6. desember 343 (årstallene varierer litt i kildene, men dødsdatoen er alle enige om). Han ble munk, og så senere biskop i Myra.

Den mest kjente legenden, den som ligger til grunn for gaveutdelingen, forteller at bisp Nicholas hørte om en mann som hadde tre døtre, men ellers var så fattig at han ikke kunne fø verken seg selv eller dem. Mannen så ingen annen utvei enn å selge døtrene som slaver (eller til prostitusjon). Før mannen fikk satt dette salget ut i livet, snek Nicholas seg inn i huset med tre kurver fulle av gull. Mannen i huset fikk øye på ham da han snek seg ut igjen, og lovet og priste hans sjenerøsitet og hans navn.


Dette maleriet bærer navnet San Nicola di Bari. Bakgrunnen for denne geografiske dobbeltplasseringen av helgenen skal være slik:

Biskop Nicholas ble helgenerklært ca. 600 år etter sin død. Hans grav i Myra ble da et populært valfartssted, noe som ga gode inntekter til herskerne i området. Paven i Rom likte ikke dette, og iverksatte en gravplyndring som sikret ham mesteparten av beingrinden til helgenen. Disse beina ble lagt i grav i Bari, et mausoleum ble reist der, og så ble de pilgrimsfarendes oppmerksomhet og skatter ledet i en ønsket retning, sett fra pavestolens side...

Det øverste bildet i denne posten er en av de aller tidligste versjonene av vår tids julenisse, laget av Thomas Nast.

Haddon Sundbloms Cola-nisse:


er laget på et atskillig senere tidspunkt, men han har utvilsomt latt seg inspirere av Nast! Det fremgår også i  grundig utredning om  Coca Cola og Sundblom som finnes her.

Ho, ho, ho!

onsdag 2. september 2009

En glad fisk...


Paul Klee har laget fisken.

Sommeren jeg har bak meg har hatt mange gode stunder.  Men mesteparten av tiden har jeg vært fanget av oppbluss av en vanskelig håndterbar hudlidelse som har vært en stor utfordring for humøret og motet.  Piet Hein har levert ord som jeg har sluppet inn i bevisstheten når utfordringen har truet med å gjøre meg sur og motløs:

PIET HEIN: OM AT HOLDE

Der råbes vidt
I verden om:
at holde trit
og holde dom.

Der er eet bud
man flygter fra:
at holde ud
og holde af


søndag 8. mars 2009

Morsrollen

Hva er det viktigste kvinnekampen har ført til?

Redusere undertrykkingen av kvinnen. Synet på morsrollen har også endret seg, men her synes jeg det har gått for langt når menn krever like lang permisjon, hvis det går på bekostning av morsrollen. Det er våre kropper det handler om. Menn føder ikke!

Hva er den viktigste saken for kvinner og kvinnekampen i dag?

Morsrollen. Livet som aleneforsørger er virkelig hardt, og mødre kan bli syke av måten de og barna blir møtt på i samfunnssystemet, både teknisk og menneskelig.

Ordene over er skrevet av fra Stavanger Aftenblad i går. Hun som ytrer dem heter Marit Åbotnes. Jeg vet jeg har truffet henne så vidt, for minst tretti år siden, i et miljø hvor også de ’stolte og steile’ hørte til. Jeg husker henne som ett blaff av varme og latter.

Inspirert av Marit Åbotnes, googlet jeg ordet 'motherhood' og har plukket ut en bukett som en 'gratulerer med dagen' -hilsen til alle som tar imot buketten med glede.








Jeg har alltid følt ubehag når noen har frest til meg at jeg ønsker kvinnene hjem til ’kjøkkenbenken’. Det nytter jo ikke å si til folk som freser at nei, jeg vil ikke ha dem hjem til kjøkkenbenken. Men til barna. De små barna.

Symbolet under her er den keltiske moderskapsknuten, jeg syns den er fin:


Bildene fant jeg på disse adressene:

tirsdag 3. februar 2009

Sjelebot


En hengiven og mild hyllest: