Ønsker og håp

Brueghel:Innhøsterne

 

’Gå stille gjennom livets kav og mas og glem ikke hvilken fred det kan være i stillheten.

Sørg for å ha et godt forhold til alle mennesker uten å være svak. Tal sammen rolig og klart, og lytt til andre, selv til de kjedelige og uvitende, også de har sitt å berette. Unngå støyende og aggressive mennesker, de er prøvelser for ånden.

Dersom du sammenligner deg selv med andre, kan du bli skuffet og bitter, for det vil alltid finnes noen større og noen mindre enn deg. Gled deg over hva du har oppnådd, så vel som over dine fremtidsplaner. Vær interessert i din egen fremgang, men likevel i ydmykhet, det er en virkelig verdi i livets skiftende tilskikkelser.

Vær varsom i forretninger, for verden er full av bedrag. Men la ikke dette gjøre deg blind for all den verdighet som finnes: mange mennesker kjemper for høye idealer, og overalt er livet fullt av heltemot. Vær deg selv. Unngå å hykle hengivenhet.

Tal ikke kynisk om kjærligheten, for tross alle skuffelser er den evig og ny som gresset.

Møt årenes erfaringer med åpent sinn uten å savne din ungdomstid.

Sørg for å nære og styrke din ånd til vern mot prøvelser. Plag deg ikke med unødvendige bekymringer.

Mye angst skyldes tretthet og ensomhet.

Ha orden på ditt liv, men tillat deg også å være snill mot deg selv. Du er et barn av universet, ikke mindre enn trærne og stjernene, du har rett til å være her.

Og enten du forstår det eller ikke, så tvil ikke på at universet utvikler seg som det skal. Vær derfor i fred med Gud, hvilken oppfatning du enn måtte ha om Ham, og hva du enn strever med eller håper på: i livets kamp og strid hold fred med din sjel. Med all sin falskhet, slit og slep og uoppfylte drømmer, så er det dog en vakker verden.

Ha omsorg.

Prøv å være lykkelig’.

Denne teksten fant jeg i en pent kalligrafert utgave på veggen i et oppholdsrom på Glitre-klinikken i Hakadalen vinteren 2001. Originalen skal være fra 1602, og ble i nyere tid funnet i Saint Pauls kirke, Baltimore.

Oppdatering 26 februar 2011::  Dette funnet er en myte.  Teksten er fra 1927, originaltittelen er "Desiderata" og forfatteren heter Max Ehrman.  Grunnen til at myten om baltimore skal vaære som følger:

"Desiderata" was written in 1927 by Max Ehrmann (1872-1945). In 1956, the rector of St. Paul's Church in Baltimore, Maryland, used the poem in a collection of mimeographed inspirational material for his congregation. Someone who subsequently printed it asserted that it was found in Old St. Paul's Church, dated 1692. The year 1692 was the founding date of the church and has nothing to do with the poem.

Troen og håbet

Pessimisterne

er dog

de reneste tåber-

de tror

på det modsatte af,

hvad de håber.

Nej, de optimister,

som livet

beror på,

er dem,

som tør håbe

på noget, de tror på.

Diktet er  av Piet Hein. 

Det øverste bildet er av Salvador Dali, 

Det nederste bildet er av Karel Appel. 

***

Gud er gud...

 Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!  

Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen.  Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.

For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i  bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.

Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken.  Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte:  vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem. 

Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet.  Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.

For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste.  Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):

En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud.  Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser.  Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.

Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på.  Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.

I denne bloggposten har jeg uttrykt meg slik:

...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Og: det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never !

Gud finnes ikke, ikke sant er tittelen på en tankevekkende artikkel av Jørn Hokland.  Anbefalt lesning for alle som ikke anser seg ferdigreflektert om temaet 'Gud'!

Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise?

 

I 1. Mosebok 3,19 (1930-utgaven) heter det: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien: 

Fra "Asterix som gladiator"

Det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never!

Makt i kraft av vilje og besluttsomhet til å håpe:

”Fader, håper du virkelig at katolisismen en dag vil bringe menneskene en lykkelig fremtid?”

”Selvfølgelig, det er det jeg håper.”

”Men først etter døden.”

”Håper du at kommunismen – jeg mener den virkelige kommunismen slik deres profet Marx beskrev den – noen gang vil komme, selv i Russland?”

”Ja, fader, det håper jeg. Men det er sant – og dette sier jeg bare fordi din munn er lukket siden du er prest og min er åpen fordi jeg har drukket – at noen ganger ser jeg temmelig håpløst på det.”

”Jeg forstår hva du mener med håpløshet. Jeg vet også hva håpløshet er, Sancho. Men ikke fullstendig håpløshet, selvfølgelig.”

”Jeg snakker ikke om fullstendig håpløshet. Da ville jeg ikke sittet her på bakken med deg.”

”Hvor ville du da ha vært?”

”Da ville jeg ha ligget begravet i uviet jord. Som andre selvmordere.”

”Så la oss skåle for håpet,” sa fader Quijote og hevet glasset. De drakk.

(Graham Greene: Monsignor Quijote side 41, Cappelen 1983)

 
 

 Fin dialog, syns jeg.

 GOD SØNDAG!

Bildereferanser:

 

http://chawedrosin.wordpress.com/2008/08/05/albrecht-durer/

 

http://www.flickr.com/photos/mikahiironniemi/76988191/

 

 

¤¤¤

Det nye livet begynner!

Jeg ble fylt til bristepunktet av kjærlighet, glede, håp og framtidstro da jeg ved årsskiftet fikk nyte samvær med disse fire godguttene.

Innledningen til det nye året fremsto også klar og ren og ny og solbadet.

Og plutselig bruste det fram musikk inne i hodet mitt - et mektig kor:

"Ur bitre strider, ur mörker"...

Ja, jeg har vært der, som enkeltmenneske.  Men jeg er ikke lenger oppslukt av mørket, jeg har lagt bak meg de bitre stridene. 

Ja, menneskene på jorden har vært der i stort omfang gjennom hele historien, og over store deler av verden er det fortsatt bitre strider og mørke.  Men mørket har ikke vunnet.

Albumet denne sangen er hentet fra heter "Sånger från ljugarbänken".  Men sangen handler ikke om en løgn eller en urealistisk drøm. Den handler om en sannhet som aldri verken kan eller skal nås fullt ut.  Den handler om retning. 

For like viktig som det er å orientere seg etter lyset, like viktig er det å ikke la seg blende og oppsluke av det.

Én sannhet står imidlertid urokkelig fast: Så lenge det finnes barn, finnes det håp:

Et passende fyrverkeri for det nye ti-året, synes jeg!

Gud mildner luften for de klippede får

Fra dødsboet etter mine foreldre fikk jeg bl.a med meg 'Verdens beste kjærlighetshistorier' (utvalgt av Mogens Knudsen, u.å. - men trolig utgitt på femtitallet).

Ved noen av novellene fant jeg notater i fars håndskrift. Han hadde tydeligvis likt novellene, og sjekket opp om forfatteren hadde mer å by på. Den danske arbeiderforfatteren Mogens Klitgaard er representert med novellen 'Agnete', og jeg smeltet fullstendig da jeg leste tittelen på den ene av hans romaner, ja, nemlig:

Gud mildner luften for de klippede får

Kanskje må en være litt gammel og syk, eller veldig, veldig trett, for å oppleve lindring fra disse ordene. En trenger i alle fall ikke ha tro på en personlig Gud - ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Romanen har jeg ikke lest, men novellen 'Agnete' er en stillferdig, sitrende erotisk fortelling fra dansk landsbygd. Synsvinkelen ligger hos en uskyldig, sytten år gammel gårdsgutt som i løpet av noen døgn gjennomlever et dramatisk kjærlighetseventyr.

Slutten er mesterlig. For meg ga den en ekstra rik leseopplevelse fordi et bestemt kroppslig fenomen som er helt sentralt i sluttpoenget, også spiller en viktig rolle i slutten av 'Lucie' av Amalie Skram.  Jeg har ikke lest boka siden studiedagene, men akkurat den scenen sitter spikret i minnet mitt.

Hva slags fenomen? Det får stå ubesvart - kanskje en litteraturnerd dumper inn her og har lyst til å knekke en førjulsnøtt?

***

(Redigert republisering av bloggpost fra 2007)

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet? (Abre)

Jeg er veldig glad i Abres reformerte litterære klassikere – i alle fall de to jeg kjenner til:

Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,

de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,

men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.

Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,

som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,

de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,

de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,

men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.

For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.

De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

(Fritt etter Rudolf Nilsen)

og

Anti-jantelov

1.Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.

2.Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.

3.Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.

4.Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.

5.Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.

6.Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.

7.Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.

8.Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.

9.Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.

10.Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

som jeg syns med utbytte kan leses sammen med Bjørnboes sarkastiske

Ti bud til en ung mann

Og jeg skulle ønske at Abre kunne flikke litt på dette diktet:

Vann-tro

Jeg elsker Lars Lauviks (EON) Gud.  Moses var en vann-vittig fyr!

Slik er det...

Motiv fra en kampanje for en dansk baptistisk ungdomsorganisasjon, funnet på et bibliotek for ca 10 år siden. 

Jeg elsker selv-ironien. Jeg elsker budskapet.

 ***

Bizarriteter

Den beste måten å drepe en vits på er å forklare, eller utdype den. Det får så være: Vitsen over er hentet fra Bizarros blogg. Og jeg har lest hans utlegning om foranledningen til den. Jeg tror også at jeg har forstått de viktigste ordene. Men jeg forstår ikke selve vitsen! Hjelp mottas med takk. Den neste, derimot, trenger jeg ingen assistanse for å ha glede av,

og heller ikke denne, som åpenbarte seg i en av hans utallige billedlinker

***