Bird watchers og Trumpeter Swan på Fair Isles...

...men slik svane er kun observert på Fair Isles i siste bind av Anne Cleeves' Shetland Quartet.

Slik tar den seg ut i sitt hjemmemiljø:



I sin fiktive opptreden på Fair Isles er den en så stor begivenhet at 'bird watchers' fra hele verden slipper det de har i hendene og strømmer til Shetland for å komme seg til øya så snart uværet som hindrer all trafikk dit har lagt seg.
  I mellomtiden blir den ene etter den andre av forskere og fuglekikkere (les: mennesker besatte av å observere og å ta bilder av fuglearter som blir oppdaget for første gang i et geografisk område) myrdet, og det er riktig ekkelt og uhyggelig.

Til gjengjeld blir selve naturen og folket på Fair Isles beskrevet slik at jeg ville ha satt øya på toppen av lista over feriemål dersom jeg hadde hatt helse og økonomi til å dra avgårde.

Da jeg fant denne musikkvideoen:



ble jeg nesten bergtatt!

Hva angår Cleeves romankvartett, så hygget jeg meg med den, bortsett fra bok nummer tre, som jeg syntes ble uttværet og repeterende.  Ikke stor litteratur, og ikke akkurat noen page-turner, men svært passelig tidtrøyte når en har god tid og trenger å 'kvila vede' - og kroppen.  At jeg ble en smule varm i hjertet av den empatiske og tenksomme politihelten, var også ganske deilig, forresten...

***

Den som gjemmer seg bak ei purung bjørk i en skog full av gran og likevel klarer å være fantastisk

 Les mer hos Hermegås på dikt.no

***

Fra 'Pinnsvinets eleganse' til 'Anna Karenin'

"For å forstå Marx og skjønne hvorfor han tar feil, må man lese  Den tyske ideologi .":

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
 
Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.

Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'.  Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.

Derfor tok jeg en tegnepause, og postet et bidrag til  Ola Hellands millionprosjekt:

Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.

Min mening om boka stemmer godt over ens med  denne (Dagbladet).

Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et  intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.

Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:

Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):

ga meg ikke mersmak.  Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen  'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg  lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var  i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.

Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg.  'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.

Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!

***

Oppdatering 9.mai:

Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus.  Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon.  'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen.  Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".  

'Anna Karenin' ankom 3.mai.  Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det.  Innimellom ble jeg likevel  trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer.  Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!

Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene.  Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene.  Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.

Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."

Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks!  Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.

Fra dyreobservasjoner til bokstavtolking

Klipp fra Bibliotekforum nr. 1 2010.

Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn v kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Snarveier til Don Quijote

Dersom en ikke orker å lese boka som er kåret til verdens beste ved flere anledninger, og som Ben Okri omtaler slik:

"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det don Quijote.  La meg fortelle deg hvorfor:  Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie.  Den er ikke nasjonalistisk.  Den tilhører ikke ett folk.  Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre.  Den tar sinnet med på en reise.  Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden.  Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid.  Etter 'Don Quijote' finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi eller tragikomedie."

(fra innledningen i Aschehougs utgave, 2002) 

kan en klare seg godt med å studere disse gjennomgangene:

http://www.caplex.no/Web/Magazine.aspx?id=quijote

http://www.donquijote.org/vmuseum/Quixote-story/

og deretter hygge seg med barneutgaven

som en mer kvalifisert leser enn meg har gitt en ganske nådig omtale av her:

 http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=416 

Selv leste jeg barneutgaven først, og hadde det svært morsomt med del én.  Del to likte jeg ikke noe særlig.  

Så ga jeg meg i kast med den voksne utgaven, og oppdaget at det nok var en del å hente der, utover det slapstick-humoristiske som barneutgaven fokuserer på.  Men jeg brukte lang tid, og holdt på å gi opp flere ganger underveis.  Det var dialogene mellom Sancho Panza og Quijote som drog meg tilbake igjen: jeg ble nemlig svært glad i Sancho, som av kjærlighet og respekt for herren og vennen Quijote, pluss et lite håp om at det umulige kunne være mulig, stadig vekk lot sitt sunne folkevett fare etter først å ha lagt det fram i tydelige og veltalende ord.

Heller ikke denne utgavens del to appellerte til meg.  Faktisk i så liten grad at jeg bare skumleste den.

Bildereferanser:

http://www.vladstudio.com/ko/wallpaper/?449

http://poloniasandiego.tripod.com/Meksyk_Don_Kichot_flash_enlarged.JPG

Det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never!

Makt i kraft av vilje og besluttsomhet til å håpe:

”Fader, håper du virkelig at katolisismen en dag vil bringe menneskene en lykkelig fremtid?”

”Selvfølgelig, det er det jeg håper.”

”Men først etter døden.”

”Håper du at kommunismen – jeg mener den virkelige kommunismen slik deres profet Marx beskrev den – noen gang vil komme, selv i Russland?”

”Ja, fader, det håper jeg. Men det er sant – og dette sier jeg bare fordi din munn er lukket siden du er prest og min er åpen fordi jeg har drukket – at noen ganger ser jeg temmelig håpløst på det.”

”Jeg forstår hva du mener med håpløshet. Jeg vet også hva håpløshet er, Sancho. Men ikke fullstendig håpløshet, selvfølgelig.”

”Jeg snakker ikke om fullstendig håpløshet. Da ville jeg ikke sittet her på bakken med deg.”

”Hvor ville du da ha vært?”

”Da ville jeg ha ligget begravet i uviet jord. Som andre selvmordere.”

”Så la oss skåle for håpet,” sa fader Quijote og hevet glasset. De drakk.

(Graham Greene: Monsignor Quijote side 41, Cappelen 1983)

 
 

 Fin dialog, syns jeg.

 GOD SØNDAG!

Bildereferanser:

 

http://chawedrosin.wordpress.com/2008/08/05/albrecht-durer/

 

http://www.flickr.com/photos/mikahiironniemi/76988191/

 

 

¤¤¤

Snarvei til dannelse. Donald Duck & co

Nei, jeg har ikke lest Goethes 'Unge Werthers lidelser'. Men jeg har vært fortrolig med tittelen og hovedtrekkene i handlingen fra barnsben av. Og jeg har lest P.G. Wodehouse's parodi-versjon om den unge, skrivende og kjederøykende Mordreds ulykkelige og - bokstavelig talt - ildfulle kjærlighet.

Jeg er ikke sikker på om far heller hadde lest ’Unge Werther’, men han er kilden til min opplevelse av fortrolighet. Familiens daglige felles middager (14.30, presis!) var hans kateter, hvorfra han øste ut kunnskapsbrokker og sitater fra kultur- og litteraturhistorien. Gjerne litt radbrekket: ”Ikke øl i en sådan stund – rekk meg fløten!”

Min (og Nemis) tidligste kilde til kunnskap om mytologiske skikkelser og kjente scener fra klassisk litteratur er imidlertid Donald Duck & co.  Huset vårt var fullt av bøker, mens tegneserier var fraværende – og dypt foraktet av opphavet. Men jeg elsket dem, suget til meg hver minste avisstripe, og kastet meg over Donald-bladene som fantes i de fleste andre barnefamiliene i nabolaget. Og fikk altså en masse klassiske småperler med på kjøpet.

'Å være eller ikke være' utløser for eksempel et bilde i hodet mitt av Donald med en hodeskalle i sin utstrakte hånd!

    



                        :)   :)   :)  

Snarvei til dannelse. 1001 bøker du må lese før du dør?

For å ha det sagt: tittelen på denne boka er det reneste vås. Lesing av skjønnlitteratur er ikke en pliktøvelse for noen, bortsett fra studenter og de som har litteratur som yrke – så hvem er ’du’? Hvor mange alminnelig leseglade mennesker leser for eksempel Joyces 'Ulysses' med utbytte?

Den norske utgaven er ellers fornorsket i alt for liten grad – minst 400 av de omtalte bøkene foreligger ikke i norsk oversettelse, og det begrenser nok kraftig leserkretsen her i landet, selv om mange leser greit engelsk. Den norske utgiveren har heller ikke gjort en fullgod sjekk i det norske bokmarkedet: En av mine yndlingsromaner, ’Gribbenes land’ (An Instant in the Wind) av André Brink, er oppgitt som ikke oversatt. Så kanskje flere bøker enn utgiveren tror foreligger på norsk?

Selv har jeg lest ca. 120 av de omtalte bøkene, ca. 30 kjenner jeg fra filmversjoner, barneutgaver eller så inngående omtale at jeg tror jeg har lest dem (bokkunnskap i bibliotekarutdannelsen på 70-tallet!), og ca. 30 har jeg påbegynt og mislikt eller gitt opp.

For eventuelt å fylle litt innhold i min klassiske dannelses mange hull, begynte jeg å lese '1001 bøker' fra starten av. Jeg kom ikke lengre enn til ’Det gyldne esel’ av Lucius Apuleius – og der stoppet jeg opp i vantro over teksten disse bildene var utstyrt med:

Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex.  Temaet behandles uten snev av jødisk-kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet. 

Denne illustrasjonen av Jean de Bosschere ... viser en kvinne som blir angrepet med et brennende trestykke.

Fravær av skyldfølelse og romantisk følsomhet - ja, utvilsomt. Men åpen og stormende munter sex? Jeg ser to grove voldtektsscener.

¤¤¤ 

Oppdatering: se kommentarene for korrigering av innholdet i bildene, og for å se hvordan jeg ble stimulert til å gi meg i kast med "Det gyldne Esel", noe jeg har hatt mye glede av! 

¤¤¤

HER har jeg laget en lenkeliste over andres omtaler av bøker som har gjort inntrykk på meg

Snarvei til dannelse. Blindvei

Litteratur gjenfortalt for barn, det er en snarvei jeg har hatt stor glede av. For eksempel Walther Scott, Victor Hugo, Dickens: knallgode fortellere, men i originalutgaver også omstendelige og ordrike. Gjenfortellingene som ble utgitt på 50- og 60-tallet husker jeg som komplette bøker som ga gode leseopplevelser. Noen har jeg gjenlest i voksen alder, fortsatt med glede.

Så undertittelen på denne boka: 'Verdenslitteratur fortalt for barn' tiltrakk meg i høy grad. Innholdsfortegnelsen også, for der oppdaget jeg at mange av bøkene sto på listen over bøker jeg har gitt opp å komme meg igjennom, og en kjapp, velskreven gjenfortelling ville jeg ikke forsmå!

Jeg stusset likevel over flere av de utvalgte verkene, hvordan de kunne egne seg til å bli fortalt, og for barn? - men jeg startet lesningen med et åpent sinn. Allerede i forordet fikk jeg bange anelser:

Pirater og slaver og kampen for livet

 'Skatten på sjørøverøya' ble behørig slukt av meg i min barndom, som én i rekken av utallige barnebøker av ymse kvalitet. Grunnen til at jeg har lest den på nytt nå på mine eldre dager, er at Bjørn Larsson har produsert en ’spin-off’ – roman av et usedvanlig stort og medrivende kaliber, nemlig ’Long John Silver. Den eventyrlige og sannferdige beretning om mitt frie liv og levnet som lykkejeger og menneskenes fiende’. (1997).  Jeg dumpet over denne romanen via hans andre bok på norsk, ’Drømmer ved havet’, en stillferdig, men likevel sterk og inderlig roman som for mitt vedkommende erobrer plassen både fra ’Alkymisten’ av Paul Coelho og ’Siddharta’ av Hermann Hesse hva angår å gi impulser til å finne veier bort fra eksistensiell uro og smerte. Denne romanen er mye mer allsidig, menneskekjærlig og varm. Og inneholder også flere fortellinger, og mye enkel, men vakker naturpoesi.  (Mannfolkene i Apostrofen syns imidlertid den er pinlig dårlig - nesten enstemmig!)

Men altså: ’Long John Silver’:

Den er langt fra stillferdig. Til dels er den både brautende og blodig og brutal. Men den fikk meg til å le, den fikk meg til å reflektere dypt over meningen med livet, slaveriet, volden og det ondes problem; den brakte meg ut på ramsalte og spennende eventyr. Blant mye annet. Det er en tykk bok, og i midtpartiet fikk jeg i noen perioder problem med å holde oppe interessen, men jeg har lest boka to ganger med fire års mellomrom og lesegleden var stor og deilig begge ganger. Og så var det takket være denne at jeg altså leste ’Skatten på Sjørøverøya’ om igjen, og det var en overraskende frisk og spennende, men også overraskende voldelig og blodig fortelling. Jeg koste meg i likevel skikkelig, og anbefaler alle som vil ta fatt på Larssons roman, å nyte Stevensons som aperitiff.

Som dessert anbefaler jeg

 'Prins Faisals ring' av Bjarne Reuter, som kanskje har både ’Skatten på Sjørøverøya’ og ’Long John Silver’ som forutsetning, men som har større innslag av lekenhet og eventyr enn disse to. Den er også litt dryg på midten, men til gjengjeld er den siste tredjedelen en sann fryd å lese.

Alle disse bøkene er jo maskuline til tusen, men i alle er det minst ett grepa kvinnemenneske med som duger til mer enn å trøste og tilfredsstille de barske mennene.

***

NB! Hvis noen i begeistring over 'Prins Faisal' skulle gå til anskaffelse av 'Løgnhalsen fra Umbria' av samme forfatter - noe jeg gjorde - så vær advart: for meg var det en gedigen skuffelse!

***

Watership down to a Brave new world?

’Flukten til Watership’ er en spennende og dramatisk historie om en gruppe vill- kaniner som flykter fra en ’verdens undergang’ til en ’ny verden’. Underveis er de innom en koloni med velnærte kaniner som later som om velnærtheten ikke har sin pris. De stifter også bekjentskap med en koloni som er trygget mot alle ytre fiender, under forutsetning av at innbyggerne underkaster seg streng, militær disiplin. Våre ville venner vil skape en koloni med mye trygghet, materielt og mot ytre farer, men uten å gi fra seg mer frihet enn strengt nødvendig for å overleve som samfunn. Ingen nullvisjon, der!

Historien er også krydret med saftige kanin-folkeeventyr hvor den rådsnare El-ahrairah er fast helt.

Første gang jeg leste boken, hadde jeg min da 10-årige datter i armkroken, og vi ble begge fascinerte av denne drivende spennende, men også vakkert fortalte historien.

Da jeg leste den om igjen for noen år siden, gikk det opp for meg at den hadde store dyp av refleksjon over ulike samfunnsformer, krig og fred, eksistensielle spørsmål og ikke minst over ulike litterære genrer og hva de tjener til og hvem de er tjenlige for. (Kapitlene 12, 13, 14).

Aldous Huxleys ’Vidunderlige nye verden’ dukket også opp i bevisstheten min – mye av tematikken er felles.

Som dette – sitert fra slutten av Huxley’s bok (’Villmannen’ svarer på Kontrollørens utlegning om hvor komfortabelt menneskene i hans ’vidunderlige’ verden har det):

’Men jeg vil ikke ha komfort. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha godhet, jeg vil ha synd’.

Og Kontrolløren repliserer:

’Faktisk … du krever retten til å være ulykkelig’

’Javel, da’ sier den ville, utfordrende, ’jeg krever retten til å være ulykkelig’.

Og jeg tilføyer, og tror jeg har kaninene med meg – ’Ja, det også’.

(Dersom jeg hadde behersket engelsk bedre, ville jeg ha lest i alle fall kaninboken på engelsk – fornorskingen av kaninnavn blir litt slitsom).

***

Aravind Adiga: Hvit tiger

Denne boka er vinner av Booker-prisen 2008, og det syns jeg den fortjener. 

Jeg opplevde den som en drivende godt fortalt historie med rystende innsikter formidlet i et tørt, effektivt språk. Indignasjonen gløder under den litt britiske ’stiff upperlip’-aktige galgenhumoren. Satiren som er rettet mot både gamle og nye herskere og deres retorikk, er bitende. Heller ikke en historisk helteskikkelse som Gandhi går fri for å få noen skarpe nålestikk.

Mine kunnskaper om India er ikke tilstrekkelig til å kunne bedømme om romanens beskrivelse av de sosiale og maktpolitiske forholdene der i nåtid og nær fortid er korrekt, men det svekker ikke min tilslutning til at romanen er prisbelønt.

Oversiktsside med anmeldelser m.m. fra Amazon

Intervju med forfatteren

Idyll fra ende til annen?

"Norges stilleste og vakreste bok dreier det seg om."

Slik innleder Jacob Jervell en grundig gjennomgang av "Kilden" eller "Brevet om fiskeren Markus".

Min opplevelse av denne så høyt skattede klassikeren er ikke fullt så ubetinget.

Dyster vei

 http://www.flickr.com/photos/61953155@N00/543984711/

Jeg lovet Sandsmark i 'Apostrofen' at jeg skulle lese ’Veien’ av Colin McCormac i påsken.

Derfor rigget jeg meg i dag til i godstolen for å nyte et stykke utsøkt litteratur. Langfredag og dystopisk mesterverk skulle passe bra, tenkte jeg.

Siden jeg for lengst er forbi 'slukealderen', betyr det mye for meg at detaljer i språkføring og tegnsetting er som de skal når jeg leser skjønnlitteratur. Jeg kom til side 11 i denne boka, og da var leseopplevelsen blitt så forstyrret av oversetteren Knut Ofstads underlige aversjon mot kommategnet, blant annet, at jeg ikke vet om jeg orker lese romanen ferdig. Kanskje jeg heller skal vente på filmen, og nøye meg med den?

* Oppdatering 15.11.09:

Jeg har lest boka på engelsk nå.

En feministisk handling?

Utsnitt av monument til ære for arbeiderne ved Asea, Västerås

 "Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre».

Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.

Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil ...  

Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner."  

Sitatene er hentet fra et intervju med Åsa Linderborg, forfatteren av den selvbiografiske romanen ’Meg eier ingen’ i Dagbladet.

Jeg ble nysgjerrig på hva som lå i tittelen: 'Meg eier ingen' , siden det tydeligvis ikke var relatert til forskrekkelse over en mor som mente at det var en god og legitim begrunnelse å gi til sin datter at hun overlot ansvaret for den daglige omsorgen til faren fordi at hun syntes synd på ham og derfor ville gi ham det fineste hun hadde.  

Jeg undret meg videre over hva som er  f e m i n i s t i s k  ved å overlate datteren til faren, ikke fordi hun mente han hadde bedre omsorgsevner og bedre rammebetingelser for at datteren skulle få det trygt og godt, men med denne vanvittige forklaringen som får det til å gå kaldt nedetter ryggen på meg. 

Når boka er blitt et forbudt tema mellom mor og datter, undret jeg meg også på hva som er innholdet i den fasiten boka i følge forfatteren skal inneholde, og som gjorde henne trygg på morens kjærlighetsevne. Derfor leste jeg boka. 

Jeg ble fort trygg på at faren elsket barnet sitt

Tvang, middelklasse og terror

  

Ørjan Righard : Bird

Tre litterære verk spratt inn i hodet mitt da jeg leste denne saken i Stavanger Aftenblad 24.o6.08. Kommentatoren dekker mine synspunkter – bortsett fra at han kaller utspillet for sosialistisk. Men tatt i betraktning hvilke stater som gjennom historien har kalt seg sosialistiske, så har han for så vidt rett.

Første referanse var til Wergelands dikt ’For trykkefriheten’:

Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?

Qvæl Engen - Græsset blier ei grønt;

bind Ørnen, døer den paa sin Pynt;

stands Kilden, som med Sang begyndt har raskt sin Gang,

og den en giftig Sump vil bli'e!

Naturen hader, stærk og fri,

al Tvang.

Den neste var til Stein Mehren sitt dikt om middelklassen:

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn