Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn v kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Dette er ikke en simpel kikker-scene. Lucius’ er ikke ute etter å forlyste sitt blikk ved synet av en avkledd kvinnekropp. Det han så sultent observerer, er hvordan fruen i huset hvor han losjerer, forvandler seg til en ugle. Han har overtalt husets tjenerinne, fruens assistent og sin egen elskerinne til å la ham se på denne forvandlingen:

”…så oppfyll mitt høyeste ønske og la meg se din frue når hun driver på med noe av sin heksekunst. La meg få se henne når hun påkaller gudene, eller gjerne når hun omskaper seg. For jeg tørster av hele mitt hjerte efter å lære heksekunsten å kjenne av selvsyn. Forresten er du visst ikke selv så helt uerfaren på disse gebeter. For jeg vet og føler på min egen kropp at du kan få den rene kvinnehater til frivillig å være din lydige slave, når du bare gjør bruk av dine ømme blikk, dine rødmende kinner, ditt skinnende hår, dine brennende kyss og din velluktsduftende barm. Jeg lengter jo ikke hjem eller har planer om hjemreise; intet setter jeg over vårt nattlige samvær.”

Etter denne talen, mykner og oppildnes Fotis – som damen heter – og lover å si ifra ved første given anledning. Etter ’et par vellystnetter’ er fruen klar til å omskape seg til ugle for å fly til sin hemmelige elsker – og Fotis fører Lucius fram til døren hvor han bivåner forvandlingen gjennom en sprekk.

Ulykkeligvis stopper ikke hans nysgjerrighet der – han overtaler Fotis til å la ham prøve en forvandling mens fruen var ute. Hun:

”listet seg skjelvende inn i værelset og tok en eske ut av kisten. Jeg grep den, kysset den og ba den unne meg en heldig flyvetur; så kastet jeg skyndsomt alle mine klær, dyppet begjærlig mine hender i esken, fikk på denne måten en god porsjon salve på fingrene og gav meg til å gni inn de forskjellige delene av legemet. Jeg forsøkte snart å få den ene, snart den andre arm til å sveve og spilte fugl etter beste evne. Men verken dun eller fjær var å se noensteds, hårene på min kropp ble efterhvert til hårde børster, min fine hud til seigt lær, ytterst på hånden kunne jeg ikke telle fem fingre lenger, for de var vokset sammen til en eneste hov – og fra det sted hvor ryggraqden slutter, hang det ned en stor hale. Mitt ansikt var blitt kolossalt, munnen lang, neseborene vidåpne, lebene hengende; på samme måte hadde mine ører vokset utrolig og strittet med stive børster. Det var en mager trøst at mitt membrum vokste – for jeg kunne jo ikke lenger holde Fotis i mine armer.
Fullstendig opprådd mønstret jeg hele mitt legeme og ble klar over at jeg nok ikke var en fugl, men et esel; da jeg ville bebreide Fotis det hun hadde forårsaket, manglet jeg både menneskelig stemme og håndbevegelser; jeg kunne bare med hengende mule og våte øyne se på henne fra siden og anklage henne i taushet.”

Fotis beroliger imidlertid Lucius med at selv om hun valgte feil forvandlings-salve, så visste hun at bare han fikk noen roser å spise, ville han bli forvandlet tilbake til sitt gamle jeg. Imidlertid klarte hun ikke fremskaffe roser midt på natten, så Lucius måtte finne seg i et opphold i stallen. Der oppdaget han at en statue av hestenes beskytterinne, gudinnen Epona, var blitt pyntet med friske rosenkranser. Da han forsøkte å få fatt i noen av disse, ble han oppdaget av en hestepasser, ironisk nok en av hans egne slaver, som straffet ham med kraftige kjeppeslag. Prylingen ble avbrutt av at huset ble angrepet av røvere, og røverne brukte Lucius som lastedyr – og så er historien i gang.

Det blir mye stokkeslag, og mange tunge bører for Lucius – både hos røverne, og hos hans senere eiere. Å få tak i roser viser seg uhyre komplisert, og han kan heller ikke spise dem hvor som helst: noen steder var det tryggere å være esel enn en ubevæpnet, naken mann! Men som esel fikk han overhøre mange spennende historier, og også være involvert i flere, både som aktør og som tilskuer.

Bildet nedenfor her er fra en tegnet versjon av Milo Manara, og henger sammen med fortellingen om en sjalu hustru som myrder den hun feilaktig tror er mannens elskerinne.

Før denne mordersken skulle kastes til de ville dyr for sine forbrytelser som , i tillegg til det brutale sjalusimordet, omfattet giftdrap på mann og barn, pluss på ekteparet som hadde skaffet henne den dødbringende giften(!), skulle hun ydmykes på en scene i sirkus ved å ha samleie med et esel: Lucius. Tegningen viser øyeblikket like før straffen skal fullbyrdes (men det blir den ikke – Lucius stikker av!).
Bakgrunnen for at Lucius ble rekruttert til denne jobben, var at han på den tiden tjente som hovedattraksjon i en høy embetsmanns samling av dyr og gladiatorer. En fornem dame hadde blitt vilt forelsket i ham, og hun betalte dyrepasseren en stor sum for å få en kjærlighetsnatt med det attraktive eselet. Tegningen nedenfor er hentet fra forspillet til bestigningen, og Lucius tenkte:

”Men jeg ble uroet av en ikke liten frykt ved tanken på hvordan jeg med mine svære ben skulle kunne bestige en så tander kvinne, eller hvordan jeg med mine hårde hover skulle kunne omfavne disse sarte, gjennomsiktige lemmer, som synes skapt av melk og honning, eller hvordan jeg med min kolossale munn og heslige tenner, store som kampesten, skulle kunne kysse hennes små purpurleber, vætet av himmelsk dugg, eller – som det siste og verste – hvordan en kvinne, selv i sin høyeste ekstase, skulle ha plass for mitt uhyre membrum.”

Damen hadde ingen problemer med Lucius’ ’membrum’ og bestilte en ny natt. Da fikk altså vokteren idéen til en ny attraksjon. Herren hans var begeistret for idéen, men innså at verken den fornemme damen eller noen andre damer ville stille opp offentlig, uansett betaling. En dødsdømt morderske, derimot…

Milo Manara sin tegnete versjon er for øvrig en svært fri gjendiktning av de mest erotisk ladete episodene fra originalen, og han har i høy grad ’sexet opp’ episodene, på grensen til plump pornografi. Som her:

Denne voldtektsscenen finner ikke sted i boka, ikke en gang som en trussel. I tillegg har tegneren moret seg med å tillegge voldtektsofferet stor nytelse. Pokker ta ham!

Kvinnen, som i scenen ovenfor blir fanget inn etter et fluktforsøk på ryggen til Lucius, var blitt kidnappet av røverne som Lucius var blitt lastedyr for helt i starten på sin karriere som esel. Da de ankom røverhulen med den klagende og fortvilede kvinnen, trøstet de henne slik:

”Du kan her være trygg for ditt liv og din dyd; vis bare litt tålmodighet til gagn for oss, som den knugende fattigdom har tvunget til en slik håndtering. Selv om dine foreldre er aldri så påholdne, vil de naturligvis øyeblikkelig ta en passende sum fra sin pengehaug så at de kan løskjøpe sitt eget kjøtt og blod.”

Etter fluktforsøket var det heller ikke det minste ymt om voldtekt som straff:

”Som man kunne vente av en så broget forsamling, var meningene delte. En foreslo å brenne piken levende, en annen å kaste henne for ville dyr, en tredje å få henne korsfestet, en fjerde å la henne sønderrive under svære pinsler.”

Men dø, det skulle hun, riktignok en ydmykende, langsom og pinefull død, innsydd i buken på det svikefulle eselet som skulle slaktes til formålet. Og til tross for at de derved ikke trengte hennes uberørthet å kjøpslå med for å få gode løsepenger, så falt det dem altså ikke inn å voldta henne først. Det syntes tydeligvis Manara at de burde ha gjort!

Scenen nedenfor er hentet fra en av flere fortellinger om utro hustruer:

Denne varianten er, som tegningen signaliserer, av det humoristiske, frekke slaget.

En annen variant fører til at elsker og hustru blir straffet, og da jeg leste den, sperret jeg opp øynene i forskrekket vantro. For selv om jeg visste at mannlig homoseksuell utfoldelse – også for heterofile menn - var utbredt og akseptert i antikken, så visste jeg ikke at det forholdt seg slik som det utrykkelig gjøres rede for her:

"Solen var nettopp gått i hav for å bringe sitt lys til underverdenens trakter, da den 'kjekke elsker' innfant seg, like i helene på den ekle kjerringen. Han var en ren guttunge, hans glatte kinner lyste lang vei, han var ennu egnet til å være et objekt for menns elskov. Møllerens kone mottok ham med en regn av kyss og førte ham til det ventende måltid"

Da mølleren så oppdaget denne elskeren - før kona hans hadde rukket å ha noen glede av gutten - 'trøstet' han den "likbleke og skjelvende yngling" med å forsikre ham om at han ikke skulle straffes, men at han og hustruen skulle betrakte gutten som et felleseie. Det viser seg at dette var ironisk ment, for hustruen ble stengt inne i et annet rom, mens mølleren:

"... lå der med gutten, den søteste hevn for sitt krenkede ekteskap.

Men da solens lysende hjul hadde frembragt en ny dag, tilkalte han to kraftige slaver, og da disse hadde løftet guttens bakparti høyt opp i været, trakterte han dette med en god porsjon ris, idet han sa: 'Du min smukke, delikate gutt, vet du hva du gjør? Du snyter elskerne for din ungdoms blomst og legger an på kvinner, fribårne til og med, og krenker det lovlige ekteskap og gjør ganske utidig krav på å opptre som elsker'

Efter slik og lignende tale og ytterligere refselse kastet han ynglingen på dør. Denne 'kjekkeste av alle elskere' slapp altså uventet fra det med livet i behold, men han stakk av helt sønderknust, efterat hans skinnende akterspeil hadde fått gå gjennom både ved natt og dag."

Utdragene er hentet fra Dreyers norske utgave, oversatt og med innledning av Henning Mørland.

Jeg har sansen for Mørlands holdning til oversettelsesarbeidet:

”Apuleius’ personlige kunst ligger i aller første rekke i hans eiendommelige og pikante form for latin. Å prøve å gjengi den ved noen slags tilsvarende midler på et moderne sprog, er umulig og er så vidt jeg vet aldri blitt konsekvent forsøkt. Dessuten må en god del av hans ordsvada sløyfes, hvis hans verk skal bli leselig for et moderne publikum.”

Boka er i høy grad leselig for meg – som var 'moderne' kort tid etter at oversettelsen ble utført. Jeg tror den er leselig for alle litt over middels litteraturinteresserte moderne mennesker i dag, også.

HER har jeg publisert den lengste og mest kjente bifortellingen i boka, historien om Amor og Psyche, både i en forkortet, norsk utgave og i en komplett dansk. 

 Noen lenker til utdypende kunnskap:

En rikt illustrert, lærd omtale, med masse referanser, pluss link til komplett utgave, både på latin (men den linken er visst brutt) og engelsk, dessuten en komparativ gjennomgang av ulike engelske oversettelser (utvalgte deler av boka)

Boccaccios 'Decameronen' har minst en fortelling felles med 'eselet'. Det er laget en praktfull nettside med og om 'Decameronen', med fulltekst på engelsk og italiensk, side for ordsøk m.m. for de som måtte ha lyst til å fordype seg!