fredag 27. mars 2009

Hva er dette, mor?

Spørsmålet kom fra datteren min under en tur på Brusand nylig. Jeg kunne fortelle henne at da vi fant slike ’skall’ på Orre-stranden i min barndom, trodde vi at det var barder fra hval. Jeg kunne også si at det var jeg nesten 100% sikker på var feil. 

Etter at det var sagt, hadde jeg ikke noe fornuftig å tilføye, og vi ble enige om at jeg jo kunne prøve nettet. Men så manglet jeg søkeord. Da kom jeg på at min storebror har et mangfold av ferdigheter og kunnskaper, og sikkert ikke hadde tillatt seg å la et slikt kunnskapshull forbli utettet. Han skuffet meg ikke, og kunne fortelle meg at dyret som har et slikt ’skall’ i kroppen sin er en liten blekksprut som heter sepia officinalis
 
Sepia, blekksprutslekt i ordenen Sepioidea. Tiarmede blekkspruter; den best kjente arten, Sepia officinalis, lever i Middelhavet og Atlanterhavet, og er den eneste arten som også er funnet i norske farvann. Spises meget i sørligere land. Den har et flatt, porøst skall skjult inni kappen. Når dyret dør, kan skallet holde seg flytende og driver ofte i land langs vestkysten av Norge. Det kalles hvalspø og brukes som kalkkilde til burfugler, og pulverisert som poleringsmiddel. Av dyrets «blekk» utvinnes farge. (Store norske leksikon)  

Det viser seg altså at skallet har litt med hvaler å gjøre likevel: hvalspø kalles det på norsk. Hva hvalen har med det å gjøre fant jeg imidlertid ikke noe svar på, bare et ymt: 

Hvalspø er egentlig et innvendig skall enkelte arter blekksprut (Sepia) har. Det er porøst, og for blekkspruten fungerer det både som skjelett og svømmeblære. Det sankes i naturen i strøk der blekkspruten er tallrik. Hvordan det har fått navnet hvalspø kan vi forestille oss når vi vet at blekksprut er hvalens yndlingsføde.  

Siden Google lurte på om jeg mente hvalspy da jeg søkte hvalspø, måtte jeg jo undersøke om det var synonymer. Men nei, hvalspy er noe mye mer eksklusivt  (ambra - men er det spy fra hvalen?*)
men neppe like nyttig: I A. Vogels planteleksikon fant jeg nemlig mer utfyllende informasjon:  

Det hvite ryggskallet til blekkspruten (Ossa sepia) blir også benyttet. Slike hvite skall (Marina) fra døde dyr brukes medisinsk som middel til fremme av knokkelsubstansdannelsen og innenfor folkemedisinen som feber- og magemiddel. Det tjener også som ingrediens i tannpulvere, som slipemiddel for treverk, dessuten bruker burfugler å kvasse nebbet sitt med slikt pulver. De harde skallene (Pescheria) som tas fra levende dyr, brukes til å lage støpeformer for gull. 

Så hvalspø har faktisk både et eksklusivt navn – smak på det: Ossa sepia – og det brukes til eksklusive formål: støping av gullsmykker Neste gang jeg finner hvalspø skal jeg ta noen av dem med meg hjem. Ikke for å fremme knokkelsubstansen min. Men for å legge ut på altanen til de frie småspurvene som sikkert vil bli glade for å få noe å kvesse nebbene sine på! (Pulver er for ufrie pyser…) 

*** 
*Oppdatering: Jeg anser saken for oppklart:


***

fredag 13. mars 2009

”Ein skal ikkje sjå fanten på fillene”

Utdrag fra bloggposten Inkompatibel igjen…:  

"At en universitetsstudent overhodet ikke problematiserer sin bruk av et så åpenbart uttrykk for kvinneundertrykkelse, det er for meg ufattelig. I hvert fall når hun vifter med det som et uttrykk for «moderne muslimsk feminisme» Hun må gjerne for meg bruke hijab hvor som helst, når som helst. Men det støter meg intellektuelt at hun ikke - samtidig, også - innser at skikken utspringer av, og stadig er et levende symbol for, massiv kvinneundertrykkelse. Og så rasjonaliserer derfra. Har hun ikke vært i Islamabad, Riyadh, Kairo, Kabul? Kanskje det er på tide å gi opp den vestlige tvangstanken av hijaben som undertrykkende? Makan! Gå og fortell det til kvinnene i Swat-dalen, sier jeg." 

Jeg lot meg friste til å gjøre en liten substitueringsøvelse:  

"At en universitetsstudent overhodet ikke problematiserer sin bruk av et så åpenbart uttrykk for kvinnekroppen som salgsobjekt, det er for meg ufattelig. I hvert fall når hun vifter med det som et uttrykk for «moderne vestlig feminisme». Hun må gjerne for meg bruke sexy og utfordrende påkledning hvor som helst, når som helst. Men det støter meg intellektuelt at hun ikke - samtidig, også - innser at skikken utspringer av, og stadig er et levende symbol for, massiv kvinneundertrykkelse. Og så rasjonaliserer derfra. Har hun ikke vært i noen som helst horestrøk i verden? Kanskje det er på tide å gi opp den østlige tvangstanken av sexy og utfordrende påkledning som undertykkende? Makan! Gå og fortell det til kvinnene i ’Red light district’, sier jeg". 

 Da jeg i dag kom over denne Nemi-stripen:


 måtte jeg bare publisere!

Slenger med denne også, for gøy:

video

søndag 8. mars 2009

Morsrollen

Hva er det viktigste kvinnekampen har ført til?

Redusere undertrykkingen av kvinnen. Synet på morsrollen har også endret seg, men her synes jeg det har gått for langt når menn krever like lang permisjon, hvis det går på bekostning av morsrollen. Det er våre kropper det handler om. Menn føder ikke!

Hva er den viktigste saken for kvinner og kvinnekampen i dag?

Morsrollen. Livet som aleneforsørger er virkelig hardt, og mødre kan bli syke av måten de og barna blir møtt på i samfunnssystemet, både teknisk og menneskelig.

Ordene over er skrevet av fra Stavanger Aftenblad i går. Hun som ytrer dem heter Marit Åbotnes. Jeg vet jeg har truffet henne så vidt, for minst tretti år siden, i et miljø hvor også de ’stolte og steile’ hørte til. Jeg husker henne som ett blaff av varme og latter.

Inspirert av Marit Åbotnes, googlet jeg ordet 'motherhood' og har plukket ut en bukett som en 'gratulerer med dagen' -hilsen til alle som tar imot buketten med glede.








Jeg har alltid følt ubehag når noen har frest til meg at jeg ønsker kvinnene hjem til ’kjøkkenbenken’. Det nytter jo ikke å si til folk som freser at nei, jeg vil ikke ha dem hjem til kjøkkenbenken. Men til barna. De små barna.

Symbolet under her er den keltiske moderskapsknuten, jeg syns den er fin:


Bildene fant jeg på disse adressene:

lørdag 7. mars 2009

Dirty little secret

Jeg kan ikke la være å spekulere på i hvilke kretser folk bruker et slikt uttrykk: "Dirty little secret." Selv kjenner jeg ingen som snakker slik. Jeg har revet avisbiten ut av dagens Stavanger Aftenblad. Tor Bjarne Bore plasserte den der.

onsdag 4. mars 2009

En feministisk handling?

Utsnitt av monument til ære for arbeiderne ved Asea, Västerås

 "Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre».

Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.
Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil ...  

Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner."  


Jeg ble nysgjerrig på hva som lå i tittelen: 'Meg eier ingen' , siden det tydeligvis ikke var relatert til forskrekkelse over en mor som mente at det var en god og legitim begrunnelse å gi til sin datter at hun overlot ansvaret for den daglige omsorgen til faren fordi at hun syntes synd på ham og derfor ville gi ham det fineste hun hadde.  

Jeg undret meg videre over hva som er  f e m i n i s t i s k  ved å overlate datteren til faren, ikke fordi hun mente han hadde bedre omsorgsevner og bedre rammebetingelser for at datteren skulle få det trygt og godt, men med denne vanvittige forklaringen som får det til å gå kaldt nedetter ryggen på meg. 

Når boka er blitt et forbudt tema mellom mor og datter, undret jeg meg også på hva som er innholdet i den fasiten boka i følge forfatteren skal inneholde, og som gjorde henne trygg på morens kjærlighetsevne. Derfor leste jeg boka. 

Jeg ble fort trygg på at faren elsket barnet sitt