Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn v kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Snarveier til Don Quijote

Dersom en ikke orker å lese boka som er kåret til verdens beste ved flere anledninger, og som Ben Okri omtaler slik:

"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det don Quijote.  La meg fortelle deg hvorfor:  Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie.  Den er ikke nasjonalistisk.  Den tilhører ikke ett folk.  Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre.  Den tar sinnet med på en reise.  Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden.  Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid.  Etter 'Don Quijote' finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi eller tragikomedie."

(fra innledningen i Aschehougs utgave, 2002) 

kan en klare seg godt med å studere disse gjennomgangene:

http://www.caplex.no/Web/Magazine.aspx?id=quijote

http://www.donquijote.org/vmuseum/Quixote-story/

og deretter hygge seg med barneutgaven

som en mer kvalifisert leser enn meg har gitt en ganske nådig omtale av her:

 http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=416 

Selv leste jeg barneutgaven først, og hadde det svært morsomt med del én.  Del to likte jeg ikke noe særlig.  

Så ga jeg meg i kast med den voksne utgaven, og oppdaget at det nok var en del å hente der, utover det slapstick-humoristiske som barneutgaven fokuserer på.  Men jeg brukte lang tid, og holdt på å gi opp flere ganger underveis.  Det var dialogene mellom Sancho Panza og Quijote som drog meg tilbake igjen: jeg ble nemlig svært glad i Sancho, som av kjærlighet og respekt for herren og vennen Quijote, pluss et lite håp om at det umulige kunne være mulig, stadig vekk lot sitt sunne folkevett fare etter først å ha lagt det fram i tydelige og veltalende ord.

Heller ikke denne utgavens del to appellerte til meg.  Faktisk i så liten grad at jeg bare skumleste den.

Bildereferanser:

http://www.vladstudio.com/ko/wallpaper/?449

http://poloniasandiego.tripod.com/Meksyk_Don_Kichot_flash_enlarged.JPG

Jag tväkar, som Frida forstår, av sociala skäl...

Denne filmen er et ektefødt barn av 70-tallets frigjøringsromantikk.  Og et vakkert, morsomt og klokt barn, er det, som har tålt tidens tann utrolig bra:

For mitt vedkommende bedre enn boka Grunnbolten, som ved siden av Ambjørnsens 'Den siste revejakta' toppet utlånet i Åna fengsel på 80- og 90-tallet

¤¤¤

Domprost ved Paradis stasjon er ingen spøk

...men hvorfor begynte jeg å skoggerle, og å tenke på denne:

Syk humor, eller en forståelig assosiasjon ...

???

I rörelse

Den mätta dagen, den er aldri störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd

- men det är vägen som är mödan värdt

 For fullstendig versjon trykk her

***

 Vignetten tegnet en venninne for ca. 30 år siden på et stykke lerret hvor hun også skrev inn hele dette diktet.Jeg fikk det som gave i en oppbruddstid for et lite kollektiv vi bodde i.  Heldigvis er vennskapet fremdeles intakt!

  
***

Bristeferdig knopp

...i eggeform.  

I diktform blir det dette:

Då, när det er värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

   som skapar världen.

Karin Boye

Egget er plukket herfra

Våren gryr i vinterns trakter

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,

jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.

Mon blygsamheten växer till med åren?

Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.

Men skönast är att stå på smärtans valplats

med stillad håg och se, att solen lyser.

Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.

I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden:

Jag vill möta...

Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.

Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.

(Härdarna 1927)

Men så ble det likevel til slutt for kaldt og mørkt for henne. Arbeidet med den svært dystopiske romanen ’Kallocain’ har nok også trukket henne inn i det mørke og håpløse. (Boken er elektronisk tilgjengelig i sin helhet her).

Likevel bruker jeg disse diktene når jeg trenger å styrke livsmotet. Merkelig nok (?) er det om våren og forsommeren behovet som oftest er størst. Tegneseriekunstneren Jason har forstått hvordan det kan kjennes å være ’innesperret’ når naturen blomstrer:

Tegningen på toppen er av Aage Sikker Hansen og er scannet fra forsiden til et nummer av Sandemoses 'Årstidene'

Vår, og vakkert

 
ZEFYR LEGEDE MED GRENEN 
av Johan Sebastian Welhaven 

Zefyr legede med Grenen,

Bækken over Stenen sprang;

Ved mit Vindve, i Syrenen,

Sad en lille Fugl og sang.

Og den saa med kloge Blikke

Vaarens Længsel i min Hu,

Og den spurgte"Har Du ikke

Kaaret Dig en Brud endnu!"

Mangen Gang i Somrens Hede

Vented jeg min Fugl igjen; —

Ak, da sad den i sin Rede,

Rosen skygged over den.

*

Ja, jeg ser en viss mulighet for at billedbruken i dette diktet kan utløse munterhet. Det vesentlige for meg er imidlertid fuglen som varsler vår, og hyllesten til den unge kjærligheten, og til livet. Og så vemodet (som for meg har med alder å gjøre).

Men mitt hovedærend med denne posten er å presentere 'Våren' av Vivaldi:

Billedlagt av Ferenc Cakó.

Ro og konsentrasjon er en betingelse for fullt utbytte!  Nyt...
 

***

Finurlig og vakkert hvileskjær

og ingen kamp i årets kvinnedagsposting:



Kvinneportretter som gir meg en lett sjøsykeopplevelse.
Men de gjør meg også både betatt og lattermild.

Gratulerer med dagen!

¤¤¤

Tidligere kvinnedagsrelaterte innlegg:

http://trausken.blogspot.com/2008/03/virvelstevet-i-kvinnedrakt.html

http://trausken.blogspot.com/2009/03/morsrollen.html

¤¤¤

Det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never!

Makt i kraft av vilje og besluttsomhet til å håpe:

”Fader, håper du virkelig at katolisismen en dag vil bringe menneskene en lykkelig fremtid?”

”Selvfølgelig, det er det jeg håper.”

”Men først etter døden.”

”Håper du at kommunismen – jeg mener den virkelige kommunismen slik deres profet Marx beskrev den – noen gang vil komme, selv i Russland?”

”Ja, fader, det håper jeg. Men det er sant – og dette sier jeg bare fordi din munn er lukket siden du er prest og min er åpen fordi jeg har drukket – at noen ganger ser jeg temmelig håpløst på det.”

”Jeg forstår hva du mener med håpløshet. Jeg vet også hva håpløshet er, Sancho. Men ikke fullstendig håpløshet, selvfølgelig.”

”Jeg snakker ikke om fullstendig håpløshet. Da ville jeg ikke sittet her på bakken med deg.”

”Hvor ville du da ha vært?”

”Da ville jeg ha ligget begravet i uviet jord. Som andre selvmordere.”

”Så la oss skåle for håpet,” sa fader Quijote og hevet glasset. De drakk.

(Graham Greene: Monsignor Quijote side 41, Cappelen 1983)

 
 

 Fin dialog, syns jeg.

 GOD SØNDAG!

Bildereferanser:

 

http://chawedrosin.wordpress.com/2008/08/05/albrecht-durer/

 

http://www.flickr.com/photos/mikahiironniemi/76988191/

 

 

¤¤¤

1995: Oljefondet. 2010: Pensjonsfondet. Finansminister: Sigbjørn Johnsen!

Signal om kraftige kutt i offentlig pengebruk i Statsbudsjettet for 2011 var bakgrunnen for at finansminister Sigbjørn Johnsen i dag opptrådte i "Søndagsavisa".  Etter å ha understreket hvor viktig det er å frede Pensjonsfondet, snakket han inderlig om å styrke generasjonskontrakten for at "neste generasjon skal ha den samme tryggheten som vi har".

Til tross for den mjuke stemmen og den koselige dialekten: jeg ble utilpass.

Så jeg lette i bokylla etter noe å hygge meg med, og tilfeldigvis ble det en liten bok med Hallvard Skauges politiske tegninger fra 1994 og 1995, oprinnelig publisert i 'Klassekampen'.  Da jeg kom til finansministeren anno 1995, måtte jeg bare ringe og be om lov til å publisere.

Takk til M for å ha beriket min søndag!  Ikke minst med 'budbringeren' nede til høyre i tegningen...  :-)

*** 

Grenseløs universell utforming?

Jeg har oppdaget at Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet gjennom universell utforming omfatter uterommet, blant annet for de som har følsomhet for miljøpå­virkning. Det har jeg i høy grad, blant annet på grunn av pollen-allergi.

Hmm…

Da kan jeg kanskje kreve at kommunen fjerner alle bjørketrærne som omkranser omsorgsboligblokka den fikk bygd her i nabolaget for noen år siden. Sameiet jeg bor i har flere bjørketrær på fellesarealet vårt. Naboen tvers over veien også, og de har han skamklipt, så han er sikkert ikke særlig glad i dem. Kanskje jeg skal be om et møte med pynteansvarlige til 17. mai? Og leplantingen langs det nærmeste, store jordet i nabolaget består av hassel og or. De starter å pollinere allerede i februar/mars. Kan forresten ikke bøndene teste ut noe annet enn gress som grøntfor til krøtterne!

Etter å ha studert Bizarros strandscene nøye, er jeg i alle fall sikker på en sak: Hvis jeg noen sinne skal fremføre noen krav eller ønsker i den universelle utformingens navn, så skal jeg ta på meg min aller mest vennlige mine, og legge stemmen i et mykt toneleie.  I tillegg kunne jeg kanskje forsøke med litt styling, for å synliggjøre plagene mine?

:)  :)  :) 

¤¤¤

Vitsen har jeg scannet og pusset på, men Bizarro har en blogg: http://bizarrocomic.blogspot.com/ , og der er det mye kjekt å finne dersom en tar seg tid!

¤¤¤

Gibran om kjærlighet og bånd

Teksten er fra 'Profeten' av Kahlil Gibran, og har et budskap som er svært nært beslektet med Åse Marie Nesses 'Erklæring'.  Jeg syns det er vakre ord, og en god målsetning å styre etter i tette relasjoner.

Illustrasjonen ble kopiert fra en bok med erotisk kunst, og montasjen brukte jeg i en artikkel om bibliotektjenesten i Åna kretsfengsel i et fangeredigert magasin som jeg var involvert i produksjonen av.  Jeg fikk nemlig ofte spørsmål om jeg hadde porno å tilby, og i stedet for å svare nei, samlet jeg romaner, kunst og et par debattbøker på en egen hylle, merket den som 'Erotikk', og henviste de hormonelle unge mennene dit.  Illustrasjonene i debattbøkene forsvant ganske fort - ellers kom bøkene ganske hele tilbake etter utlån.

Bladet ble stoppet etter første nummer - faktisk er jeg ikke sikker på om dette nummeret heller ble ferdigprodusert og distribuert.  Jeg mener å huske at begrunnelsen for å stoppe bladet var forankret i sikkerhets-utfordringer, og ikke i bladets innhold.  Jeg har imidlertid alltid lurt på om innslaget mitt falt i unåde hos direktøren, og at han var redd for videre utglidninger i frivol retning dersom prosjektet fikk fortsette...

¤¤¤

Brannskadet, ikke utbrent

***

Dikt: Niels Fredrik Dahl (fra samlingen 'Branngater')  http://www.oktober.no/nor/forfattere/norske/dahl_niels_fredrik

Bilder: Odilon Redon http://no.wikipedia.org/wiki/Odilon_Redon

***

Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!

Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***

En pille for alt som er ille?

Kan det være denne?

Nettsiden for dette produktet finnes her.

Mer utdypende informasjon her.

***

Kanskje er et viktig ord!

- for dette kan dras langt ut i det ekstreme.

Men jeg kom på sitatet da Buster stilte seg spørrende til om tvangstanker utelukkende er noe negativt.

"Man må ha kaos og galskap inni seg for å nedkomme med en dansende stjerne." , skal også Nietszche ha sagt, i følge Yalom.

Kanskje det også er sant.

***

Repostet!  (kommentatorene er ikke spøkelser fra fortiden...)

"Den medisinske vitenskap er nå kommet så langt ...

Virrrrusss!

... at det ikke lenger finnes friske mennesker". (Aldous Huxley).

"For hver sykdom legene helbreder med medisin, fremkaller de ti hos friske mennesker, ved å innpode dem med det virus som er tusen ganger farligere enn noen mikrobe: idéen om at man er syk."  (Marcel Proust).

***

En kjær og sjelden gjest - og en vakker legende

RØDSTRUPE

Ingen har lettere halefjær

og rødere silkeskjorte.

Og ingen kan være så plutselig nær

og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek

og muntert på vakt med blikket:

Mennesket er et ufarlig krek,

for fly kan det heldigvis ikke!

(Inger Hagerup, fra ”Lille Persille”)

På altanen min serverer jeg fuglemat hele året.*  I sommerhalvåret er det hvetekorn, i vinterhalvåret støper jeg i tillegg diverse korn og frø inn i fett. Til jul setter jeg opp et havrenek. Og så holder jeg ’åpent vann’ i et drikkekar som fuglene elsker å bade i, til og med når det er frost:

Gjestene er først og fremst spurver, og om sommeren er det ekstra morsomt å se hvordan spurvemor og spurvefar mater store unger som sitter og gaper. Hadde de ikke gapt, og hadde de ikke blitt matet, ville jeg trodd det var voksne fugler!

Om vinteren, på de kalde dagene, dukker det opp noen pilfinker, ett svarttrostektepar, en enslig blåmeis, en kjøttmeis – og så en grasiøs, svartøyd rødstrupe. Den er en svært sjelden gjest, og kommer aldri samtidig med spurveflokken. Når jeg ser den blir jeg glad, varm og litt andektig. Men så snart den merker blikket mitt, flyr den sin vei.

Flere legender og ’tales’ knytter rødstrupen til Jesu lidelseshistorie, så andektigheten den utløser hos meg går visst inn i en tradisjon. I Selma Lagerlöfs ’Kristuslegender’ finnes en sjarmerende og vakker versjon.  Her følger den på svensk,  hentet herfra (takk til kommentator v).

To whom it might concern (You were my strength when I was weak)

Ja! Og her er det så mange jeg kunne ha nevnt, at jeg ikke nevner en eneste en.

Men jeg vil nevne at ingen må belemre noen med en erklæring om at deres kjærlighet er betingelse for egen eksistens, slik omkvedet i denne sangen insisterer på. 

Lenge var mitt yndlings kjærlighetsdikt dette:

ERKLÆRING

(Weil ich dich niemals anhielt halt' ich dich fest.  RILKE)

Fri til å velje

deg, deg

om og om igjen

utan å binde deg

Fri til å vekse

ved sida av deg

og vite at vi har røter

i same jord

Fri til å krype

inn til deg

når fridomen blir for stor

å bere åleine

Fri til å puste

borte frå deg

om det kjennest for tett

mellom røde vegger

Fri til å lengte

etter deg

kvar gong du går på vegar

langt borte

Fri til å danse

utan deg

om sol eller måne for eksempel

byd meg opp

Fri til å krevje

av deg

at du stiller dei same krav

om nærleik og fridom

Fri til å kjenne

for deg

den truskap som er ansvar

for eit hjarta

Fri til å gråte

hos deg

over alle dei ufrie sjeler

som dømmer oss

Fri til å leve

med deg

i regn, på ein torsdag

neste vinter

eller resten av livet

(Åse Marie Nesse)

- men slik fri kjærlighet er kanskje uoppnåelig innenfor parkjærlighet? 

Åse Marie Nesse skal ha vært en 'runaway-bride' ved to anledninger, har jeg hørt, og ble aldri samboende med noen.  Selv var jeg samboer/gift i 15 år, men det var nok kjærligheten til barna mer enn den til ektemannen (selv om den absolutt var til stede!) som gjorde at jeg holdt ut så lenge i samboerskapet.  For å klare det var det denne form for frihet jeg måtte holde meg til:

Hvad er frihed frihed til?

Til at gøre hvad man vil,

blot man nøje passer på

kun at ville hvad man må.

(Piet Hein)

For tiden tenker jeg at frihet uten noen form for bånd eller grenser enten fører ut i det tomme intet så en blir til en vektløs satelitt i evig kretsløp, eller til en indre tomhet så en risikerer å implodere og bli til et sort hull:

 

(NASA-bilde)

En fotokunstners versjon av  sort hull kan nytes her: 
http://overflate.blogspot.com/2008/08/sort-hull.html

***

Det nye livet begynner!

Jeg ble fylt til bristepunktet av kjærlighet, glede, håp og framtidstro da jeg ved årsskiftet fikk nyte samvær med disse fire godguttene.

Innledningen til det nye året fremsto også klar og ren og ny og solbadet.

Og plutselig bruste det fram musikk inne i hodet mitt - et mektig kor:

"Ur bitre strider, ur mörker"...

Ja, jeg har vært der, som enkeltmenneske.  Men jeg er ikke lenger oppslukt av mørket, jeg har lagt bak meg de bitre stridene. 

Ja, menneskene på jorden har vært der i stort omfang gjennom hele historien, og over store deler av verden er det fortsatt bitre strider og mørke.  Men mørket har ikke vunnet.

Albumet denne sangen er hentet fra heter "Sånger från ljugarbänken".  Men sangen handler ikke om en løgn eller en urealistisk drøm. Den handler om en sannhet som aldri verken kan eller skal nås fullt ut.  Den handler om retning. 

For like viktig som det er å orientere seg etter lyset, like viktig er det å ikke la seg blende og oppsluke av det.

Én sannhet står imidlertid urokkelig fast: Så lenge det finnes barn, finnes det håp:

Et passende fyrverkeri for det nye ti-året, synes jeg!

Visdom til tiårets siste dag

Denne postet Oda Bharfot på årets siste dag i 2007.  Det var et av mine første besøk i andre blogger, og jeg elsket videoen, Odas tekst, og det som utspilte seg i kommentarfeltet.  Besøk anbefales:

http://bharfot.wordpress.com/2007/12/31/kinesisk-visdom-m-ward/

Takk til Oda og til mange andre (ingen flere nevnt, ingen glemt...) bloggere for mange gode bloggposter og generøse kommentarfelt som jeg har fått boltre meg i i året som har gått!

***

Som julekvelden på kjerringa...

At noe vondt eller ekkelt kan forvandle seg til noe godt, det vet alle som har vært hos tannlegen, og enhver kokk som har laget sursteik. (Andre som reflekterer over fenomenet, vil nok komme opp med andre eksempler...).

I dag vil jeg løfte fram en novelle av Tor Obrestad som handler om en slik forvandling:

Det er fare for at julekvelden blir en fullstendig fiasko, men noen griper muligheten til å snu elendigheten så den ender opp som en minneverdig, god opplevelse.

”Jul i Krossen” heter novellen, og det er den vakreste julefortellingen jeg vet om. (Tett fulgt av "Itte no' knussel" av Barbra Ring og ”De små armane” av Ajax).

Novellesamlingen kom ut i 1982 og har tittelen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. Mye lesverdig i resten av samlingen, også, men kanskje noe ordrikt, og noe Jær-internt? Men ”Jul i Krossen” – nam nam!

***

Gud mildner luften for de klippede får

Fra dødsboet etter mine foreldre fikk jeg bl.a med meg 'Verdens beste kjærlighetshistorier' (utvalgt av Mogens Knudsen, u.å. - men trolig utgitt på femtitallet).

Ved noen av novellene fant jeg notater i fars håndskrift. Han hadde tydeligvis likt novellene, og sjekket opp om forfatteren hadde mer å by på. Den danske arbeiderforfatteren Mogens Klitgaard er representert med novellen 'Agnete', og jeg smeltet fullstendig da jeg leste tittelen på den ene av hans romaner, ja, nemlig:

Gud mildner luften for de klippede får

Kanskje må en være litt gammel og syk, eller veldig, veldig trett, for å oppleve lindring fra disse ordene. En trenger i alle fall ikke ha tro på en personlig Gud - ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Romanen har jeg ikke lest, men novellen 'Agnete' er en stillferdig, sitrende erotisk fortelling fra dansk landsbygd. Synsvinkelen ligger hos en uskyldig, sytten år gammel gårdsgutt som i løpet av noen døgn gjennomlever et dramatisk kjærlighetseventyr.

Slutten er mesterlig. For meg ga den en ekstra rik leseopplevelse fordi et bestemt kroppslig fenomen som er helt sentralt i sluttpoenget, også spiller en viktig rolle i slutten av 'Lucie' av Amalie Skram.  Jeg har ikke lest boka siden studiedagene, men akkurat den scenen sitter spikret i minnet mitt.

Hva slags fenomen? Det får stå ubesvart - kanskje en litteraturnerd dumper inn her og har lyst til å knekke en førjulsnøtt?

***

(Redigert republisering av bloggpost fra 2007)

Overlevelseskunst!

Galgenhumor har reddet meg fra fortapelse mange ganger. Det var imidlertid ikke jakten på humor som fikk meg til å søke på YouTube etter ”I will survive”. Men se og hør hva jeg fikk:

Her er den 'forrektige':

som nok er så mye brukt at den fortjener  å bli gjort til latter. 

Men det tåler den, og overlever, ufortrødent!

¤¤¤

Dette er en utvidet republisering!

¤¤¤

Den glade barnesangen om Sankt Nikolas

Jeg har skrevet en del om Sankt Nikolas her og her, men velger å presentere den groteske barneversjonen for seg selv:

Først i en litt mild og vennlig, lett sensurert versjon:

Deretter kan det være lurt å putte fingrene i ørene, for stemmen skjærer - men melodien er jo munter, og flanellografbildene hyggelige og betryggende.

Historien, derimot:

Chorus:
They were three little children
Who went a-gleaning in the fields.

1. They went so much to, so much fro
That by the evening, they got lost.
They went to the butcher's house.
"Butcher, would you give us lodging?"
Chorus
2. "Come in, come in, little children
There's room, for sure."

No sooner had they come in,
Then the butcher killed them.
He cut them into small pieces,
Put them in the salting-tub as piglets.
Chorus
3. Saint Nicholas, after seven years,
Happened to pass in this field.
He went to knock at the butcher's door,
"Butcher, would you give me lodging?"
Chorus
4. "Come in, come in, Saint Nicholas.
There's room, no shortage of it".
No sooner had he come in,
Then he requested to supper.
Chorus
5. "I want some of the salted meat,
That's been for seven years in the salting-tub."
When the butcher heard that
He ran away from his house.
Chorus
6. "Butcher, butcher, don't run away!
Repent, God will forgive you".
Saint Nicholas went to sit down
On the edge of this salting-tub.
Chorus
7."Little children who're sleeping there
I am the great Saint Nicholas."
The great saint stretched out three fingers.
The little ones got up, the three of them.
Chorus
8. The first one said "I slept well."
The second one said "And I did too."
The youngest one added:
"I thought I was in paradise!"

Chorus

(Hentet herfra)

Guds storsinn er forbløffende!  Og barnekultur er sannelig ikke for pyser!  Da jeg var barn syntes jeg for eksempel at Smørbukks suppekoking var helt i orden.  I dag, derimot...

***

Det startet som krisehjelp til lutfattige barn…

Først for ganske få år siden gikk det opp for meg at bursdagen min er dagen hvor både den moderne julenissen og skikken med å gi gaver til jul har sin opprinnelse.

Den gamle norske julen innebar rengjøring av hus og kropper, nye klær pluss matorgie, alt etter grad av materiell rikdom. Julegaveskikken er ikke særlig gammel, den spredde seg fra kontinentet og inn i byene på slutten av 1800-tallet, for så å ta mer og mer av i etterkrigstiden til dagens nivå.

Det er imidlertid en gammel tradisjon å gi gaver, mest mat og klær, til de fattige til jul. På kontinentet har denne skikken mytologisk forankring i en av flere legender om biskop Nicholas, og hans dag er altså 6. desember, som fortsatt er den store gavedagen i enkelte kulturer.

Nicholas levde i Tyrkia fra år 280 til 6. desember 343 (årstallene varierer litt i kildene, men dødsdatoen er alle enige om). Han ble munk, og så senere biskop i Myra.

Den mest kjente legenden, den som ligger til grunn for gaveutdelingen, forteller at bisp Nicholas hørte om en mann som hadde tre døtre, men ellers var så fattig at han ikke kunne fø verken seg selv eller dem. Mannen så ingen annen utvei enn å selge døtrene som slaver (eller til prostitusjon). Før mannen fikk satt dette salget ut i livet, snek Nicholas seg inn i huset med tre kurver fulle av gull. Mannen i huset fikk øye på ham da han snek seg ut igjen, og lovet og priste hans sjenerøsitet og hans navn.

Dette maleriet bærer navnet San Nicola di Bari. Bakgrunnen for denne geografiske dobbeltplasseringen av helgenen skal være slik:

Biskop Nicholas ble helgenerklært ca. 600 år etter sin død. Hans grav i Myra ble da et populært valfartssted, noe som ga gode inntekter til herskerne i området. Paven i Rom likte ikke dette, og iverksatte en gravplyndring som sikret ham mesteparten av beingrinden til helgenen. Disse beina ble lagt i grav i Bari, et mausoleum ble reist der, og så ble de pilgrimsfarendes oppmerksomhet og skatter ledet i en ønsket retning, sett fra pavestolens side...

Det øverste bildet i denne posten er en av de aller tidligste versjonene av vår tids julenisse, laget av Thomas Nast.

Haddon Sundbloms Cola-nisse:

er laget på et atskillig senere tidspunkt, men han har utvilsomt latt seg inspirere av Nast! Det fremgår også i  grundig utredning om  Coca Cola og Sundblom som finnes her.

Ho, ho, ho!

Itte no’ knussel (Barbra Ring)

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru

Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Aldri så galt, så er det godt for noe...

"Kärleken är någonting som dör. Och när den dör går den över i förruttnelse och kan bli jordmån för en ny kärlek. Den döda kärleken lever då sitt hemliga liv i den levande och det finns i själva verket i kärleken ingen död."

Pär Lagerkvist

***

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.

De fem grisene/ Five little Piggys

Barnebarnets yndlingsregle!  Fryd når lilletåen fanges på slutten av Prøysens tekst! 

Som bestemor (ikke som barn, ikke som mor) begynte jeg imidlertid å  irriterte meg over at Prøysens tekst i liten grad stemmer med illustrasjonene, derfor har jeg lagt til en engelsk versjon. 

Illustrasjonene er av Feodor Rojankovsky som har bidratt raust til gode opplevelser i min barndom.

Nyt!

One little Piggy went to market,

one little Piggy stayed at home,

one little Piggy had a roast beef,

one little Piggy had none.

And one little Piggy cried "wee! wee! wee! all the way home.

***