”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.
Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:
Je bitaler itte no knussel Marte Svenneru
Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.
”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.
Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.
Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.
Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.
Presten hentet alle syv til prestegården og sammenkalte i hui og hast et møte av bygdens beste menn – til dem hørte først og fremst Marte Svennerud – for å høre om noen var villig til å ta til seg ett av lærer Hansens barn.
Møtet hadde ikke vart lenge før alle syv var anbragt. Bygdens hjertelag var stort.
Imens satt barna i prestegårdskjøkkenet og spilte gnav. ”Det er best de får noe annet å tenke på, krypet – og gnav er et uskyldig spill,” sa prestens husholderske. De hadde spist opp alle rosinene de hadde fått å spille om. De satt og lyttet til stemmene inne i prestens kontor. De største skjønte godt hva det dreide seg om. Plutselig sa Nils, en liten lyslugget med gløgge øyne og minst mulig til nese:
”Vi spiller om hvem som kommer til Marte Svennerud. Hun tar nok en av oss.”
Spillet begynte. De var så spent som om det gjaldt livet. Å komme til Marte Svennerud var nesten som å komme lukt i Paradis. Mikkel, den eldste, vant.
”Mei osså vil til Matte Fenneru!”
Men gråten stanste brått. Det gikk i døren til kontoret.
Ukjent kunstner. Mangler derfor tillatelse, håper på tilgivelse...
Marte Svennerud kom ut. Det var selvsagt at hun skulle velge først.
Hun satte seg ned og lot de små lyse øynene vandre rundt på alle sammen. En gang til – rundt på alle sammen. Hun stanste ved Nils.
”Namne ditt?” spurte hun.
”Nils Ezekiel Hansen,” svarte gutten, ildrød av forventning.
”Å gammel?”
”Jeg fyller ti år den attende januar,” kom det kjapt.
”Vil du følge med til Svennerud og komme på butikken?”
”Ja takk,” brast det ut av Nils. Han strålte. Men så kom han til å se bort på Mikkel, som satt og svelget og svelget.
”Takk – men,” sa Nils.
”Nå? Har du kanskje itte løst?” Marte Svennerud hørtes støtt.
”Jo – men,” Nils skottet på ny bort på Mikkel.
”Nå? Å er’e med ei?” spurte Marte Svennerud – litt vasst.
”Jeg ville nok gjerne - - men – det var Mikkel som vant deg,” sa Nils fort.
”Å forslag?” spurte Marte Svennerud uforstående.
”Vi spilte om hvem som skulle komme til Svennerud. Og Mikkel vant.”
Marte Svennerud drog på smilet.
”Så du spelte bort meg, du da Nils?”
”Ja, jeg gjorde nok det,” Nils hvisket og så skamfull ned.
”Åkken vann du da?”
”Ingen,” Nils så mer og mer ulykkelig ut.
”Stakkarn,” sa Marte Svennerud.
”Åkken vann du da?” Hun vendte seg til en åtteåring med to lyse fletter. Hun ble blodrød. Vred seg hit og dit, og fikk møysommelig frem at hun heller ikke hadde vunnet noen.
”Var det berre han Mikkel som vann, da?” spurte Marte Svennerud.
”Ja; for vi spilte ikke om andre enn deg?” hvisket Nils.
”Så. Åffer spelte dere itte om andre?” Marte Svenneruds øyne tittet nysgjerrig ut av det runde lyserøde ansikt.
”For vi ville helst være hos deg alle sammen,” svarte Nils.
”Jaså,” sa Marte Svennerud og så betenkt ut av vinduet. ”Jaså,” sa hun engang til – hun knep munnen sammen, reiste seg brått – og gikk uten å si mer.
Barna så på hverandre. De ble sittende ganske stille – de var redde for at hun skulle være blitt sint og ikke ville ha noen av dem.
Men Marte Svennerud gikk inn i kontoret og satte seg ned ved siden av presten.
”Je tar alle sju. Itte no’ knussel,” sa hun myndig og klasket den store hånden sin i bordet.
Copyright Inger Landsem www.inger-landsem.no
”Nu et hurra for Marte Svennerud,” ropte han og svingte i begeistring kalotten. Og da det hurra var slutt, svingte han den en gang til.
”Engang til. Itte no’ knussel,” smilte presten.
Og hurra ble det ropt, så lenge den brede ryggen til Marte Svennerud var synlig fra prestegårdstrappen.
***
Det kommer "lett" en tåre, når jeg leser, og lever meg inn i historien!!!
SvarSlettFarfar.
Jeg også blir rørt til tårer av denne fortellingen, Farfar!
SvarSlettJeg elsker deg farfar
SlettGilf
SlettIvo liker teksten
SvarSletthan liker også barn
SvarSlettDette har påtalemyndighetene vært gjennom, og saken ble henlagt
SlettJeg har lest mange bøker gjennom livet mitt, og dette er det beste jeg har lest i løpet av mine 15,734 år. Ice cold.🥶
SvarSlettFARFAR jeg gråt også
SvarSlettAlle barn liker barnetiss
SvarSlett"Slikk"
SvarSlettJeg er ivo
SvarSlettDet er sant
Barn er digg
Identitetstyveri!!!!!!!!! Ulovlig 🥶🥶🥶🥶
SlettSlikk kukene mine
SlettJeg er fra verdensrommet. Vær snille
SvarSlettSlikk kuken min
SvarSlettPå en utenomjordisk måte?
Sletthttps://venge.io/#04E181
SvarSlettEg har ei long kug og er ikkje redd for å brukje den
SvarSlettMøtes?
SlettHvis du slikker kuken min fyrst
Slettivo er gilf
SvarSletttulla!!! jeg er
SvarSletthttps://venge.io/#04E181
SvarSletthttps://venge.io/#19595C
SvarSlettneger
SlettJeg elsker pappaer og er jævla dverg
Slettmonkeyporn.com
SvarSlettSyyykt fiiint!
SvarSlettallah allah
SvarSlettsalium allekim