Idyll fra ende til annen?

"Norges stilleste og vakreste bok dreier det seg om."

Slik innleder Jacob Jervell en grundig gjennomgang av "Kilden" eller "Brevet om fiskeren Markus".

Min opplevelse av denne så høyt skattede klassikeren er ikke fullt så ubetinget.

Hva vegger kan skjule

Lussi har kommet seg ut av veggen - flere følger etter!

***

Dyster vei

 http://www.flickr.com/photos/61953155@N00/543984711/

Jeg lovet Sandsmark i 'Apostrofen' at jeg skulle lese ’Veien’ av Colin McCormac i påsken.

Derfor rigget jeg meg i dag til i godstolen for å nyte et stykke utsøkt litteratur. Langfredag og dystopisk mesterverk skulle passe bra, tenkte jeg.

Siden jeg for lengst er forbi 'slukealderen', betyr det mye for meg at detaljer i språkføring og tegnsetting er som de skal når jeg leser skjønnlitteratur. Jeg kom til side 11 i denne boka, og da var leseopplevelsen blitt så forstyrret av oversetteren Knut Ofstads underlige aversjon mot kommategnet, blant annet, at jeg ikke vet om jeg orker lese romanen ferdig. Kanskje jeg heller skal vente på filmen, og nøye meg med den?

* Oppdatering 15.11.09:

Jeg har lest boka på engelsk nå.

“Ambergris, I soon learned, is whale poop”

skriver  marine biologist Susan Scott. 
What is ambergris? Ambergris is a solid, waxy material produced in the sperm whale (Physeter catodon syn. P. macrocephalus) and also in the pygmy sperm whale (Kogia breviceps).

Clarke (2006) explained the process of ambergris formation in whales. It is formed in the rectum of the whale by the indigestible objects from the animals on which it feeds (the beaks of squid and cuttlefish). 

Jeg ser ingen grunn til å tvile på marinebiologen Susan Scott og på Clarke, som det australske miljøverndepartementet fester lit til. Altså: Ambra er ikke hvalspy/Ambergris is not whale vomit!  

"Aktører i ambramarkedet har kanskje ment at det er mer salgbart at eksklusive parfymeprodukter kommer fra spy enn fra dritt?

 Hm. Jeg bør kanskje lage en bloggpost om ambra, som motgift mot desinformasjonen...”  

DONE!

Hva er dette, mor?

Spørsmålet kom fra datteren min under en tur på Brusand nylig. Jeg kunne fortelle henne at da vi fant slike ’skall’ på Orre-stranden i min barndom, trodde vi at det var barder fra hval. Jeg kunne også si at det var jeg nesten 100% sikker på var feil. 

Etter at det var sagt, hadde jeg ikke noe fornuftig å tilføye, og vi ble enige om at jeg jo kunne prøve nettet. Men så manglet jeg søkeord. Da kom jeg på at min storebror har et mangfold av ferdigheter og kunnskaper, og sikkert ikke hadde tillatt seg å la et slikt kunnskapshull forbli utettet. Han skuffet meg ikke, og kunne fortelle meg at dyret som har et slikt ’skall’ i kroppen sin er en liten blekksprut som heter sepia officinalis: 

 

Sepia, blekksprutslekt i ordenen Sepioidea. Tiarmede blekkspruter; den best kjente arten, Sepia officinalis, lever i Middelhavet og Atlanterhavet, og er den eneste arten som også er funnet i norske farvann. Spises meget i sørligere land. Den har et flatt, porøst skall skjult inni kappen. Når dyret dør, kan skallet holde seg flytende og driver ofte i land langs vestkysten av Norge. Det kalles hvalspø og brukes som kalkkilde til burfugler, og pulverisert som poleringsmiddel. Av dyrets «blekk» utvinnes farge. (Store norske leksikon)  

Det viser seg altså at skallet har litt med hvaler å gjøre likevel: hvalspø kalles det på norsk. Hva hvalen har med det å gjøre fant jeg imidlertid ikke noe svar på, bare et ymt: 

Hvalspø er egentlig et innvendig skall enkelte arter blekksprut (Sepia) har. Det er porøst, og for blekkspruten fungerer det både som skjelett og svømmeblære. Det sankes i naturen i strøk der blekkspruten er tallrik. Hvordan det har fått navnet hvalspø kan vi forestille oss når vi vet at blekksprut er hvalens yndlingsføde.  

Siden Google lurte på om jeg mente hvalspy da jeg søkte hvalspø, måtte jeg jo undersøke om det var synonymer. Men nei, hvalspy er noe mye mer eksklusivt  (ambra - men er det spy fra hvalen?*)
men neppe like nyttig: I A. Vogels planteleksikon fant jeg nemlig mer utfyllende informasjon:  

Det hvite ryggskallet til blekkspruten (Ossa sepia) blir også benyttet. Slike hvite skall (Marina) fra døde dyr brukes medisinsk som middel til fremme av knokkelsubstansdannelsen og innenfor folkemedisinen som feber- og magemiddel. Det tjener også som ingrediens i tannpulvere, som slipemiddel for treverk, dessuten bruker burfugler å kvasse nebbet sitt med slikt pulver. De harde skallene (Pescheria) som tas fra levende dyr, brukes til å lage støpeformer for gull. 

Så hvalspø har faktisk både et eksklusivt navn – smak på det: Ossa sepia – og det brukes til eksklusive formål: støping av gullsmykker Neste gang jeg finner hvalspø skal jeg ta noen av dem med meg hjem. Ikke for å fremme knokkelsubstansen min. Men for å legge ut på altanen til de frie småspurvene som sikkert vil bli glade for å få noe å kvesse nebbene sine på! (Pulver er for ufrie pyser…) 

*** 

*Oppdatering: Jeg anser saken for oppklart:

Ambergris I soon learned is whale poop

***

”Ein skal ikkje sjå fanten på fillene”

Utdrag fra bloggposten Inkompatibel igjen…:  

"At en universitetsstudent overhodet ikke problematiserer sin bruk av et så åpenbart uttrykk for kvinneundertrykkelse, det er for meg ufattelig. I hvert fall når hun vifter med det som et uttrykk for «moderne muslimsk feminisme» Hun må gjerne for meg bruke hijab hvor som helst, når som helst. Men det støter meg intellektuelt at hun ikke - samtidig, også - innser at skikken utspringer av, og stadig er et levende symbol for, massiv kvinneundertrykkelse. Og så rasjonaliserer derfra. Har hun ikke vært i Islamabad, Riyadh, Kairo, Kabul? Kanskje det er på tide å gi opp den vestlige tvangstanken av hijaben som undertrykkende? Makan! Gå og fortell det til kvinnene i Swat-dalen, sier jeg." 

Jeg lot meg friste til å gjøre en liten substitueringsøvelse:  

"At en universitetsstudent overhodet ikke problematiserer sin bruk av et så åpenbart uttrykk for kvinnekroppen som salgsobjekt, det er for meg ufattelig. I hvert fall når hun vifter med det som et uttrykk for «moderne vestlig feminisme». Hun må gjerne for meg bruke sexy og utfordrende påkledning hvor som helst, når som helst. Men det støter meg intellektuelt at hun ikke - samtidig, også - innser at skikken utspringer av, og stadig er et levende symbol for, massiv kvinneundertrykkelse. Og så rasjonaliserer derfra. Har hun ikke vært i noen som helst horestrøk i verden? Kanskje det er på tide å gi opp den østlige tvangstanken av sexy og utfordrende påkledning som undertykkende? Makan! Gå og fortell det til kvinnene i ’Red light district’, sier jeg". 

 Da jeg i dag kom over denne Nemi-stripen:

 måtte jeg bare publisere!

Slenger med denne også, for gøy:

Morsrollen

Hva er det viktigste kvinnekampen har ført til?

Redusere undertrykkingen av kvinnen. Synet på morsrollen har også endret seg, men her synes jeg det har gått for langt når menn krever like lang permisjon, hvis det går på bekostning av morsrollen. Det er våre kropper det handler om. Menn føder ikke!

Hva er den viktigste saken for kvinner og kvinnekampen i dag?

Morsrollen. Livet som aleneforsørger er virkelig hardt, og mødre kan bli syke av måten de og barna blir møtt på i samfunnssystemet, både teknisk og menneskelig.

Ordene over er skrevet av fra Stavanger Aftenblad i går. Hun som ytrer dem heter Marit Åbotnes. Jeg vet jeg har truffet henne så vidt, for minst tretti år siden, i et miljø hvor også de ’stolte og steile’ hørte til. Jeg husker henne som ett blaff av varme og latter.

Inspirert av Marit Åbotnes, googlet jeg ordet 'motherhood' og har plukket ut en bukett som en 'gratulerer med dagen' -hilsen til alle som tar imot buketten med glede.

Jeg har alltid følt ubehag når noen har frest til meg at jeg ønsker kvinnene hjem til ’kjøkkenbenken’. Det nytter jo ikke å si til folk som freser at nei, jeg vil ikke ha dem hjem til kjøkkenbenken. Men til barna. De små barna.

Symbolet under her er den keltiske moderskapsknuten, jeg syns den er fin:

Bildene fant jeg på disse adressene:

http://s101.photobucket.com/albums/m50/lancealil/Motivational/?action=view&current=Motherhood.jpg

http://www.chicagoarts-lifestyle.com/wp-content/uploads/2007/05/blog-deborah-maris-lader-motherhood-etchingg.jpg

http://www.nla.gov.au/exhibitions/noraheysen/images/motherhood.jpg

http://www.modernartimages.com/images/motherhood/motherhood-maternity-sweetheart-acrylic.jpg

http://www.tglass.net/TGlass/Celtic/Celtic%20Knot%20of%20Motherhood.jpg

Dirty little secret

Jeg kan ikke la være å spekulere på i hvilke kretser folk bruker et slikt uttrykk: "Dirty little secret." Selv kjenner jeg ingen som snakker slik. Jeg har revet avisbiten ut av dagens Stavanger Aftenblad. Tor Bjarne Bore plasserte den der.

En feministisk handling?

Utsnitt av monument til ære for arbeiderne ved Asea, Västerås

 "Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre».

Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.

Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil ...  

Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner."  

Sitatene er hentet fra et intervju med Åsa Linderborg, forfatteren av den selvbiografiske romanen ’Meg eier ingen’ i Dagbladet.

Jeg ble nysgjerrig på hva som lå i tittelen: 'Meg eier ingen' , siden det tydeligvis ikke var relatert til forskrekkelse over en mor som mente at det var en god og legitim begrunnelse å gi til sin datter at hun overlot ansvaret for den daglige omsorgen til faren fordi at hun syntes synd på ham og derfor ville gi ham det fineste hun hadde.  

Jeg undret meg videre over hva som er  f e m i n i s t i s k  ved å overlate datteren til faren, ikke fordi hun mente han hadde bedre omsorgsevner og bedre rammebetingelser for at datteren skulle få det trygt og godt, men med denne vanvittige forklaringen som får det til å gå kaldt nedetter ryggen på meg. 

Når boka er blitt et forbudt tema mellom mor og datter, undret jeg meg også på hva som er innholdet i den fasiten boka i følge forfatteren skal inneholde, og som gjorde henne trygg på morens kjærlighetsevne. Derfor leste jeg boka. 

Jeg ble fort trygg på at faren elsket barnet sitt

Sjelebot

En hengiven og mild hyllest:

Hvor kommer egentlig mobiltelefonene fra?

Den gammeldagse telefonen skal ha blitt født i denne bygningen i 1875, som resultat av Bells nitidige eksperimenter.

Mobiltelefonene blir til på en helt annen måte leser jeg i Stavanger Aftenblad i dag:

"Eg var i en elektrokjede-butikk og skulle ha ein ny mobiltelefon. Den unge ekspeditøren sa at utvalet akkurat då var dårlig.

-Kva tid får de inn nye, spurte eg.

-Umuleg å veta. Di komme gjennom skjeden, var svaret.

Då blei eg svar skyldig." (Kultur, side 27, 'Språkblikk')

Jeg fant ingen bilder av mobiltelefonfødsel, men da jeg lette, fant jeg ut hvor stigene kommer fra:

¤¤¤

Skjebnetung kvitring

Fjernsynet bruker jeg stadig mindre tid på, men av og til er jeg veldig glad for å ha det. Som når jeg tilfeldigvis dumpet over en nydelig dokumentar om Paul Klee.

Den påfølgende jakten etter billed- og videomateriale, ga meg denne vakre tegnefilmen:


Oppdatering: Dessverre er musikken fjernet p.g.a. manglende tillatelse fra rettighetshaver.

Fyldige opplysninger om kunstverket, 'The Twittering Machine', finnes
her.

***

Av barn, fulle folk og - Pondus!

Pondus har kanskje ikke suget ekspertkommentaren sin helt fra eget bryst:

– Du har tidligere uttalt i Morgenbladet at «konseptkunst er for latsabber». Mener du fortsatt det?
– Ja, for en stor del.  (Morten Øen)

Mens mine tanker går til Jone Kvie og hans produkt (som jeg tror er støpt i et lavkostland).

Snille norske kunståndverkere

Per Lysgaards ’Organisme’, med et raust mylder av lett buktende lysrør, er representativt for objektene som for tiden vises på Hå gamle Prestegard. For lys og varme er det mye av i denne landsdelsutstillingen til norske kunsthåndverkere.

Til og med David A. Calders kjølig-metalliske 'U-hjelp' og 'Global sparing' (teksten på kortslissen er: 'Accepts all valid major credit cards') varmet. Vi opplevde nemlig ironien som lun og menneskevennlig.

Anne Knutsens Solkrok med biedryss (’Honninghjerter’) formidlet en sildrende barndosms- sommer-lykkefølelse. Men historien som ble lest i øretelefonene appellerte ikke til oss. Riktignok ga vi den ikke mer enn noen få sekunders oppmerksomhet før vi brøt av for å få beholde den gode stemningen, så vi kan ha gått glipp av noe kjekt eller spennende…

’Ragdolls for my daughter’ av Margrethe Loe Elde ga oss den gode følelsen av å være elsket barn, mens Siri Berqvams strikke- og hekle-kjøkken i naturlig størrelse fylte oss aldrende damer med ren, barnlig fryd. Trangen til å ta og føle på – alt – i denne installasjonen, var heftig! Men som de lydige og takknemlige barna vi da var forvandlet til, kunne det ikke falle oss inn å bryte forbudet (som var plassert godt synlig på kjøkkenbenken).

Bizarriteter

Den beste måten å drepe en vits på er å forklare, eller utdype den. Det får så være: Vitsen over er hentet fra Bizarros blogg. Og jeg har lest hans utlegning om foranledningen til den. Jeg tror også at jeg har forstått de viktigste ordene. Men jeg forstår ikke selve vitsen! Hjelp mottas med takk. Den neste, derimot, trenger jeg ingen assistanse for å ha glede av,

og heller ikke denne, som åpenbarte seg i en av hans utallige billedlinker

***

Vuillard, og snille jenter

”På veg mot kassane møtte blikket hennar blikket til Vuillard. Og det var heller ingen talemåte: Han såg på ho. På ho. Med milde auge.  Sjølportrett med stokk og stråhatt…”  (Gavalda: ’Saman er ein mindre aleine’ side 206)

Jeg hadde aldri verken hørt om Vuillard eller sett noen av hans malerier, så jeg tok et billedsøk. Der fant jeg en bitteliten utgave av det aktuelle selvportrettet, og blant de mange andre fine maleriene, stakk det av de to damene seg ut. Og det var fordi jeg øyeblikkelig koblet det til en av mine yndlings-billedbøker: ’Snill’ av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Damen til venstre i Vuillards maleri ser ut til å komme ut av veggen. Det gjør Lussi i ’Snill’, også – og flere følger henne:

Bare kom du, sier Lussi

og rekker hånden fram.

Og bittelille Madeleine

som er nesten gjennomsiktig

triller ut,

tå for tå.

Tipp tapp to.

Men hva nå da?

Se på veggen!

Der kommer jammen oldemor.

Selveste Margit Augusta Johanne!

Var det der du var hele tiden? sier faren.

Vi trodde du var borte! sier moren

og hjelper oldemor ut av veggen.

Den gamle stilken! Den krumme kroppen!

Se, hun smiler! Se, hun vinker!

Hør, hun knirker!

Å, Lussi! sier oldemor.

Det er jenta si, det,

som kan sprenge vei i veggen!

På min vegg har jeg klistret opp et portrettbilde av Gro Dahle, og i pannen hennes har jeg limt inn et utklipp fra intervjuvet som hørte til:

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

Dikteren Eldrid Lunden sa tre ting til meg som jeg har som huskeregler:

Ikke vær så snill pike

Du må grave mer stein

Du får være der du er til det går over av seg sjøl

Akkurat!

¤¤¤

Oppdatering 19.november 2009:

Oppdaget i dag at Svein Nyhus har en flott og generøs blogg!

¤¤¤

Den lille røde høna/The little Red Hen

 Jeg liker henne ikke, har aldri gjort det, og bruker nå denne anledningen til å henge henne ut til litt mild spott og spe. Andre trykker henne til sitt bryst, som her: ”There are as many versions of the folk tale as there are stories from your own experience that match it. Here's one version, a folk tale, a very familiar feminist tale.” Sitatet er fra en feminist-nettside. Og jeg stusser: feministhistorie? Er den lille røde høna med sin selvtilfredse moralisering et feminist-ikon? 

Den lille røde (!) høna er flere andre steder, for eksempel her, modernisert til å være heltinne i en høyre-liberal versjon om velferdsstaten, påtvungen deling og derav følgende kveling av privat initiativ og arbeidsglede. Men brødproduksjonen til høna er jo et rent hobbyprosjekt – eller en fullt og helt selvpålagt plikt. Ingen av de involverte trenger nemlig brødet, heller ikke i den vanligste norske versjonen.

Den engelske versjonen som følger nedenfor her har noen pussige utbroderinger som riktig understreker at alt arbeidet med kornet er en fullstendig uviktig aktivitet som går på bekostning av primæroppgavene til høna: nemlig sin egen og kyllingenes daglige behov for mat og omsorg.  

Fritz Røed skulpturpark, Bryne

Før jeg gikk inn i parken, ruslet jeg rundt ved utløpet av mølledammen hvor dette vesle, vakre vannfallet befinner seg.

Slik introduseres parken, som kunstanmelder Trond Borgen i 2004, da parken ble åpnet, raljerte så ubarmhjertig over at alle kunstelskere og kulturpersonligheter på Bryne kastet seg ned i blind forsvarsposisjon, og ingen våget senere å offentlig uttrykke kritikk mot noe som helst i parken. Slik uttrykker Trond Borgen det i en oversiktsartikkel om kunståret 2004:

Livsviktig

Jeg vil ha iskremmunn

og øyne

som er grønnere

enn på den andre siden

Tirsdag hadde jeg min iskremdebut for i år på et solbelyst Bryne Torg. Og Hermegås på dikt.no har skrevet diktet som passer til - med smil og dobbeltbunn.

Ekko

 

"Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein."

***

"Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom."

Tekstutdragene er hentet fra en vakker artikkel skrevet av Finn Skårderud.

For noen år siden hjemsøkte steinen på bildet meg i et våkent mareritt og spilte rollen som monument over brustne hjerter. Det passer til Ekko-myten, syns jeg.

Men steinen har også en personlig betydning for meg. Slik var mitt første møte med den:

Gåtefullt, foruroligende og morsomt dikt

ÅRHUNDRE 21

av Hermegås

Det er dinosaurånde

bak annethvert tre

men det er ok

for hun er en fugl

jeg er varm, strykejernvarm,

feilvare, men tynnere enn deg

så vi overlever nok

Hermegås publiserer på dikt.no

***

Bildet er funnet her

Lasarus av Leonid Andrejev

Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:

I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.

”Hvor blir det av folkets hyllest?”

I kommende uke må disse tre forklare seg for kontroll- og konstitusjonskomitéen på Stortinget. Saken er alvorlig nok, og jeg er litt rystet over meg selv som ikke klarer å motstå å stille bildet opp mot dette:

(Året er 1957, dagen er 1.mai, Ungarnopprøret er slått ned et halvt års tid i forveien, men Sputnik er snart utskytingsklar, og alle hjerter gledet seg?).
(Øverste foto: Tom Henning Bratlie)

Tvang, middelklasse og terror

  

Ørjan Righard : Bird

Tre litterære verk spratt inn i hodet mitt da jeg leste denne saken i Stavanger Aftenblad 24.o6.08. Kommentatoren dekker mine synspunkter – bortsett fra at han kaller utspillet for sosialistisk. Men tatt i betraktning hvilke stater som gjennom historien har kalt seg sosialistiske, så har han for så vidt rett.

Første referanse var til Wergelands dikt ’For trykkefriheten’:

Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?

Qvæl Engen - Græsset blier ei grønt;

bind Ørnen, døer den paa sin Pynt;

stands Kilden, som med Sang begyndt har raskt sin Gang,

og den en giftig Sump vil bli'e!

Naturen hader, stærk og fri,

al Tvang.

Den neste var til Stein Mehren sitt dikt om middelklassen:

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn