Visdom til tiårets siste dag

Denne postet Oda Bharfot på årets siste dag i 2007.  Det var et av mine første besøk i andre blogger, og jeg elsket videoen, Odas tekst, og det som utspilte seg i kommentarfeltet.  Besøk anbefales:

http://bharfot.wordpress.com/2007/12/31/kinesisk-visdom-m-ward/

Takk til Oda og til mange andre (ingen flere nevnt, ingen glemt...) bloggere for mange gode bloggposter og generøse kommentarfelt som jeg har fått boltre meg i i året som har gått!

***

Som julekvelden på kjerringa...

At noe vondt eller ekkelt kan forvandle seg til noe godt, det vet alle som har vært hos tannlegen, og enhver kokk som har laget sursteik. (Andre som reflekterer over fenomenet, vil nok komme opp med andre eksempler...).

I dag vil jeg løfte fram en novelle av Tor Obrestad som handler om en slik forvandling:

Det er fare for at julekvelden blir en fullstendig fiasko, men noen griper muligheten til å snu elendigheten så den ender opp som en minneverdig, god opplevelse.

”Jul i Krossen” heter novellen, og det er den vakreste julefortellingen jeg vet om. (Tett fulgt av "Itte no' knussel" av Barbra Ring og ”De små armane” av Ajax).

Novellesamlingen kom ut i 1982 og har tittelen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. Mye lesverdig i resten av samlingen, også, men kanskje noe ordrikt, og noe Jær-internt? Men ”Jul i Krossen” – nam nam!

***

Gud mildner luften for de klippede får

Fra dødsboet etter mine foreldre fikk jeg bl.a med meg 'Verdens beste kjærlighetshistorier' (utvalgt av Mogens Knudsen, u.å. - men trolig utgitt på femtitallet).

Ved noen av novellene fant jeg notater i fars håndskrift. Han hadde tydeligvis likt novellene, og sjekket opp om forfatteren hadde mer å by på. Den danske arbeiderforfatteren Mogens Klitgaard er representert med novellen 'Agnete', og jeg smeltet fullstendig da jeg leste tittelen på den ene av hans romaner, ja, nemlig:

Gud mildner luften for de klippede får

Kanskje må en være litt gammel og syk, eller veldig, veldig trett, for å oppleve lindring fra disse ordene. En trenger i alle fall ikke ha tro på en personlig Gud - ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Romanen har jeg ikke lest, men novellen 'Agnete' er en stillferdig, sitrende erotisk fortelling fra dansk landsbygd. Synsvinkelen ligger hos en uskyldig, sytten år gammel gårdsgutt som i løpet av noen døgn gjennomlever et dramatisk kjærlighetseventyr.

Slutten er mesterlig. For meg ga den en ekstra rik leseopplevelse fordi et bestemt kroppslig fenomen som er helt sentralt i sluttpoenget, også spiller en viktig rolle i slutten av 'Lucie' av Amalie Skram.  Jeg har ikke lest boka siden studiedagene, men akkurat den scenen sitter spikret i minnet mitt.

Hva slags fenomen? Det får stå ubesvart - kanskje en litteraturnerd dumper inn her og har lyst til å knekke en førjulsnøtt?

***

(Redigert republisering av bloggpost fra 2007)

Overlevelseskunst!

Galgenhumor har reddet meg fra fortapelse mange ganger. Det var imidlertid ikke jakten på humor som fikk meg til å søke på YouTube etter ”I will survive”. Men se og hør hva jeg fikk:

Her er den 'forrektige':

som nok er så mye brukt at den fortjener  å bli gjort til latter. 

Men det tåler den, og overlever, ufortrødent!

¤¤¤

Dette er en utvidet republisering!

¤¤¤

Den glade barnesangen om Sankt Nikolas

Jeg har skrevet en del om Sankt Nikolas her og her, men velger å presentere den groteske barneversjonen for seg selv:

Først i en litt mild og vennlig, lett sensurert versjon:

Deretter kan det være lurt å putte fingrene i ørene, for stemmen skjærer - men melodien er jo munter, og flanellografbildene hyggelige og betryggende.

Historien, derimot:

Chorus:
They were three little children
Who went a-gleaning in the fields.

1. They went so much to, so much fro
That by the evening, they got lost.
They went to the butcher's house.
"Butcher, would you give us lodging?"
Chorus
2. "Come in, come in, little children
There's room, for sure."

No sooner had they come in,
Then the butcher killed them.
He cut them into small pieces,
Put them in the salting-tub as piglets.
Chorus
3. Saint Nicholas, after seven years,
Happened to pass in this field.
He went to knock at the butcher's door,
"Butcher, would you give me lodging?"
Chorus
4. "Come in, come in, Saint Nicholas.
There's room, no shortage of it".
No sooner had he come in,
Then he requested to supper.
Chorus
5. "I want some of the salted meat,
That's been for seven years in the salting-tub."
When the butcher heard that
He ran away from his house.
Chorus
6. "Butcher, butcher, don't run away!
Repent, God will forgive you".
Saint Nicholas went to sit down
On the edge of this salting-tub.
Chorus
7."Little children who're sleeping there
I am the great Saint Nicholas."
The great saint stretched out three fingers.
The little ones got up, the three of them.
Chorus
8. The first one said "I slept well."
The second one said "And I did too."
The youngest one added:
"I thought I was in paradise!"

Chorus

(Hentet herfra)

Guds storsinn er forbløffende!  Og barnekultur er sannelig ikke for pyser!  Da jeg var barn syntes jeg for eksempel at Smørbukks suppekoking var helt i orden.  I dag, derimot...

***

Det startet som krisehjelp til lutfattige barn…

Først for ganske få år siden gikk det opp for meg at bursdagen min er dagen hvor både den moderne julenissen og skikken med å gi gaver til jul har sin opprinnelse.

Den gamle norske julen innebar rengjøring av hus og kropper, nye klær pluss matorgie, alt etter grad av materiell rikdom. Julegaveskikken er ikke særlig gammel, den spredde seg fra kontinentet og inn i byene på slutten av 1800-tallet, for så å ta mer og mer av i etterkrigstiden til dagens nivå.

Det er imidlertid en gammel tradisjon å gi gaver, mest mat og klær, til de fattige til jul. På kontinentet har denne skikken mytologisk forankring i en av flere legender om biskop Nicholas, og hans dag er altså 6. desember, som fortsatt er den store gavedagen i enkelte kulturer.

Nicholas levde i Tyrkia fra år 280 til 6. desember 343 (årstallene varierer litt i kildene, men dødsdatoen er alle enige om). Han ble munk, og så senere biskop i Myra.

Den mest kjente legenden, den som ligger til grunn for gaveutdelingen, forteller at bisp Nicholas hørte om en mann som hadde tre døtre, men ellers var så fattig at han ikke kunne fø verken seg selv eller dem. Mannen så ingen annen utvei enn å selge døtrene som slaver (eller til prostitusjon). Før mannen fikk satt dette salget ut i livet, snek Nicholas seg inn i huset med tre kurver fulle av gull. Mannen i huset fikk øye på ham da han snek seg ut igjen, og lovet og priste hans sjenerøsitet og hans navn.

Dette maleriet bærer navnet San Nicola di Bari. Bakgrunnen for denne geografiske dobbeltplasseringen av helgenen skal være slik:

Biskop Nicholas ble helgenerklært ca. 600 år etter sin død. Hans grav i Myra ble da et populært valfartssted, noe som ga gode inntekter til herskerne i området. Paven i Rom likte ikke dette, og iverksatte en gravplyndring som sikret ham mesteparten av beingrinden til helgenen. Disse beina ble lagt i grav i Bari, et mausoleum ble reist der, og så ble de pilgrimsfarendes oppmerksomhet og skatter ledet i en ønsket retning, sett fra pavestolens side...

Det øverste bildet i denne posten er en av de aller tidligste versjonene av vår tids julenisse, laget av Thomas Nast.

Haddon Sundbloms Cola-nisse:

er laget på et atskillig senere tidspunkt, men han har utvilsomt latt seg inspirere av Nast! Det fremgår også i  grundig utredning om  Coca Cola og Sundblom som finnes her.

Ho, ho, ho!

Itte no’ knussel (Barbra Ring)

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru

Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.

Aldri så galt, så er det godt for noe...

"Kärleken är någonting som dör. Och när den dör går den över i förruttnelse och kan bli jordmån för en ny kärlek. Den döda kärleken lever då sitt hemliga liv i den levande och det finns i själva verket i kärleken ingen död."

Pär Lagerkvist

***

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.

De fem grisene/ Five little Piggys

Barnebarnets yndlingsregle!  Fryd når lilletåen fanges på slutten av Prøysens tekst! 

Som bestemor (ikke som barn, ikke som mor) begynte jeg imidlertid å  irriterte meg over at Prøysens tekst i liten grad stemmer med illustrasjonene, derfor har jeg lagt til en engelsk versjon. 

Illustrasjonene er av Feodor Rojankovsky som har bidratt raust til gode opplevelser i min barndom.

Nyt!

One little Piggy went to market,

one little Piggy stayed at home,

one little Piggy had a roast beef,

one little Piggy had none.

And one little Piggy cried "wee! wee! wee! all the way home.

***

Akk (?), nå er det bare minner...

Kolingen och Bobban

Det var i sin tid en umulig tanke å ha det kjekt uten alkohol.  I mitt barndomshjem ble det praktisert 'dannet drikking', men den ble ledsaget av for eksempel dette, kanskje ikke så veldig dannede sitatet fra Albert Engströms Kolingen:

"All glädje utan alkohol är konstig".

Vel  -  i flere år nå har jeg måttet nøye meg med et glass rødvin eller to av og til.  Og livet mitt er ikke gledesløst, heldigvis.

Men jeg blir rammet av litt sentimental mimring når jeg ser denne videoen:

Snarvei til dannelse. Donald Duck & co

Nei, jeg har ikke lest Goethes 'Unge Werthers lidelser'. Men jeg har vært fortrolig med tittelen og hovedtrekkene i handlingen fra barnsben av. Og jeg har lest P.G. Wodehouse's parodi-versjon om den unge, skrivende og kjederøykende Mordreds ulykkelige og - bokstavelig talt - ildfulle kjærlighet.

Jeg er ikke sikker på om far heller hadde lest ’Unge Werther’, men han er kilden til min opplevelse av fortrolighet. Familiens daglige felles middager (14.30, presis!) var hans kateter, hvorfra han øste ut kunnskapsbrokker og sitater fra kultur- og litteraturhistorien. Gjerne litt radbrekket: ”Ikke øl i en sådan stund – rekk meg fløten!”

Min (og Nemis) tidligste kilde til kunnskap om mytologiske skikkelser og kjente scener fra klassisk litteratur er imidlertid Donald Duck & co.  Huset vårt var fullt av bøker, mens tegneserier var fraværende – og dypt foraktet av opphavet. Men jeg elsket dem, suget til meg hver minste avisstripe, og kastet meg over Donald-bladene som fantes i de fleste andre barnefamiliene i nabolaget. Og fikk altså en masse klassiske småperler med på kjøpet.

'Å være eller ikke være' utløser for eksempel et bilde i hodet mitt av Donald med en hodeskalle i sin utstrakte hånd!

    



                        :)   :)   :)  

Snarvei til dannelse. 1001 bøker du må lese før du dør?

For å ha det sagt: tittelen på denne boka er det reneste vås. Lesing av skjønnlitteratur er ikke en pliktøvelse for noen, bortsett fra studenter og de som har litteratur som yrke – så hvem er ’du’? Hvor mange alminnelig leseglade mennesker leser for eksempel Joyces 'Ulysses' med utbytte?

Den norske utgaven er ellers fornorsket i alt for liten grad – minst 400 av de omtalte bøkene foreligger ikke i norsk oversettelse, og det begrenser nok kraftig leserkretsen her i landet, selv om mange leser greit engelsk. Den norske utgiveren har heller ikke gjort en fullgod sjekk i det norske bokmarkedet: En av mine yndlingsromaner, ’Gribbenes land’ (An Instant in the Wind) av André Brink, er oppgitt som ikke oversatt. Så kanskje flere bøker enn utgiveren tror foreligger på norsk?

Selv har jeg lest ca. 120 av de omtalte bøkene, ca. 30 kjenner jeg fra filmversjoner, barneutgaver eller så inngående omtale at jeg tror jeg har lest dem (bokkunnskap i bibliotekarutdannelsen på 70-tallet!), og ca. 30 har jeg påbegynt og mislikt eller gitt opp.

For eventuelt å fylle litt innhold i min klassiske dannelses mange hull, begynte jeg å lese '1001 bøker' fra starten av. Jeg kom ikke lengre enn til ’Det gyldne esel’ av Lucius Apuleius – og der stoppet jeg opp i vantro over teksten disse bildene var utstyrt med:

Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex.  Temaet behandles uten snev av jødisk-kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet. 

Denne illustrasjonen av Jean de Bosschere ... viser en kvinne som blir angrepet med et brennende trestykke.

Fravær av skyldfølelse og romantisk følsomhet - ja, utvilsomt. Men åpen og stormende munter sex? Jeg ser to grove voldtektsscener.

¤¤¤ 

Oppdatering: se kommentarene for korrigering av innholdet i bildene, og for å se hvordan jeg ble stimulert til å gi meg i kast med "Det gyldne Esel", noe jeg har hatt mye glede av! 

¤¤¤

HER har jeg laget en lenkeliste over andres omtaler av bøker som har gjort inntrykk på meg

Snarvei til dannelse. Blindvei

Litteratur gjenfortalt for barn, det er en snarvei jeg har hatt stor glede av. For eksempel Walther Scott, Victor Hugo, Dickens: knallgode fortellere, men i originalutgaver også omstendelige og ordrike. Gjenfortellingene som ble utgitt på 50- og 60-tallet husker jeg som komplette bøker som ga gode leseopplevelser. Noen har jeg gjenlest i voksen alder, fortsatt med glede.

Så undertittelen på denne boka: 'Verdenslitteratur fortalt for barn' tiltrakk meg i høy grad. Innholdsfortegnelsen også, for der oppdaget jeg at mange av bøkene sto på listen over bøker jeg har gitt opp å komme meg igjennom, og en kjapp, velskreven gjenfortelling ville jeg ikke forsmå!

Jeg stusset likevel over flere av de utvalgte verkene, hvordan de kunne egne seg til å bli fortalt, og for barn? - men jeg startet lesningen med et åpent sinn. Allerede i forordet fikk jeg bange anelser:

Pirater og slaver og kampen for livet

 'Skatten på sjørøverøya' ble behørig slukt av meg i min barndom, som én i rekken av utallige barnebøker av ymse kvalitet. Grunnen til at jeg har lest den på nytt nå på mine eldre dager, er at Bjørn Larsson har produsert en ’spin-off’ – roman av et usedvanlig stort og medrivende kaliber, nemlig ’Long John Silver. Den eventyrlige og sannferdige beretning om mitt frie liv og levnet som lykkejeger og menneskenes fiende’. (1997).  Jeg dumpet over denne romanen via hans andre bok på norsk, ’Drømmer ved havet’, en stillferdig, men likevel sterk og inderlig roman som for mitt vedkommende erobrer plassen både fra ’Alkymisten’ av Paul Coelho og ’Siddharta’ av Hermann Hesse hva angår å gi impulser til å finne veier bort fra eksistensiell uro og smerte. Denne romanen er mye mer allsidig, menneskekjærlig og varm. Og inneholder også flere fortellinger, og mye enkel, men vakker naturpoesi.  (Mannfolkene i Apostrofen syns imidlertid den er pinlig dårlig - nesten enstemmig!)

Men altså: ’Long John Silver’:

Den er langt fra stillferdig. Til dels er den både brautende og blodig og brutal. Men den fikk meg til å le, den fikk meg til å reflektere dypt over meningen med livet, slaveriet, volden og det ondes problem; den brakte meg ut på ramsalte og spennende eventyr. Blant mye annet. Det er en tykk bok, og i midtpartiet fikk jeg i noen perioder problem med å holde oppe interessen, men jeg har lest boka to ganger med fire års mellomrom og lesegleden var stor og deilig begge ganger. Og så var det takket være denne at jeg altså leste ’Skatten på Sjørøverøya’ om igjen, og det var en overraskende frisk og spennende, men også overraskende voldelig og blodig fortelling. Jeg koste meg i likevel skikkelig, og anbefaler alle som vil ta fatt på Larssons roman, å nyte Stevensons som aperitiff.

Som dessert anbefaler jeg

 'Prins Faisals ring' av Bjarne Reuter, som kanskje har både ’Skatten på Sjørøverøya’ og ’Long John Silver’ som forutsetning, men som har større innslag av lekenhet og eventyr enn disse to. Den er også litt dryg på midten, men til gjengjeld er den siste tredjedelen en sann fryd å lese.

Alle disse bøkene er jo maskuline til tusen, men i alle er det minst ett grepa kvinnemenneske med som duger til mer enn å trøste og tilfredsstille de barske mennene.

***

NB! Hvis noen i begeistring over 'Prins Faisal' skulle gå til anskaffelse av 'Løgnhalsen fra Umbria' av samme forfatter - noe jeg gjorde - så vær advart: for meg var det en gedigen skuffelse!

***

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet? (Abre)

Jeg er veldig glad i Abres reformerte litterære klassikere – i alle fall de to jeg kjenner til:

Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,

de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,

men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.

Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,

som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,

de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,

de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,

men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.

For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.

De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

(Fritt etter Rudolf Nilsen)

og

Anti-jantelov

1.Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.

2.Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.

3.Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.

4.Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.

5.Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.

6.Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.

7.Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.

8.Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.

9.Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.

10.Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

som jeg syns med utbytte kan leses sammen med Bjørnboes sarkastiske

Ti bud til en ung mann

Og jeg skulle ønske at Abre kunne flikke litt på dette diktet:

En glad fisk...

Paul Klee har laget fisken.

Sommeren jeg har bak meg har hatt mange gode stunder.  Men mesteparten av tiden har jeg vært fanget av oppbluss av en vanskelig håndterbar hudlidelse som har vært en stor utfordring for humøret og motet.  Piet Hein har levert ord som jeg har sluppet inn i bevisstheten når utfordringen har truet med å gjøre meg sur og motløs:

PIET HEIN: OM AT HOLDE

Der råbes vidt

I verden om:

at holde trit

og holde dom.

Der er eet bud

man flygter fra:

at holde ud

og holde af

Valgets kvaler

"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

For noen år siden sto jeg overfor valget mellom å erklære meg selv som dum og kunnskapsløs, eller definere Klassekampen som irrelevant både i kraft av å være en politisk analysator, veiviser og organisator, og som inspirator for mine kulturelle interesser.  Jeg var jo nødt til å satse på mitt eget selvbilde, og sa opp avisa.

Både Arbeidsprogrammet og Prinsipp-programmet til Rødt gjør meg nedstemt hver gang jeg prøver å virkelig lese dem fra begynnelse til slutt: den gamle retorikken er sauset sammen med nyere saker, og det virker mer som et sammenrasket kompromiss enn som en gjennomtenkt og helhetlig politikk.  Jeg deler partiets strategiske mål: et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov, men jeg ser ikke at de som parti viser noen som helst evne til å mobilisere folk til noe som helst.  Torstein Dahle skryter av at de er det eneste partiet som vil målbære kravet om å få 'soldatene hjem' fra Afghanistan - på Stortinget - men hva har de gjort for å bygge en  allianse blant folk flest som kan presse flere av Stortingspartiene til å skifte standpunkt? 

Vi var ikke på Stortinget på 70-tallet, men både opinionen mot Vietnam-krigen, mot EEC/EF/EU, for selvbestemt abort og mange flere saker ble vunnet gjennom utrettelig arbeid, og respektfulle diskusjoner med folk som i utgangspunktet trodde på Stortingsflertallets stempling av våre synspunkter som noe henimot kriminelle!  Vi hadde noe som het masselinje, vi var ute blant folk og diskuterte med dem - vi satt ikke på våre kammers og diskuterte Bourdieu, eller prøvde å forstå hvorfor folk var så dumme at de trodde på Arbeiderpartitoppene som ville ha oss inn i EEC!  Vi beundret arbeidsfolk - for noen av oss var det en ulykkelig kjærlighet, for vi innså at vi aldri ville kunne bli en del av deres fellesskap, fullt og helt. Vi dummet oss nok ut overfor folket av og til: jeg husker litt beskjemmet hvordan en psykolog, en sosionom og en bibliotekar (meg) sto og sang arbeidersanger utenfor Bolsønes verft en tidlig morgen, mens vi delte ut mobiliseringsløpesedler til 1.mai-toget!  Men jeg husker også hvor godmodig hoderistende arbeiderne passerte oss på vei inn fabrikkporten.

For noen dager siden testet jeg meg i Aftenpostens Valgomat, og fikk følgende resultat:

Frp 16%  Krf  44%  Ap  29%  V 22%  Sp 38%  SV  39%  H 15%  R 43%

Jeg har nå gjort rede for hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Rødt.  Jeg kommer heller ikke til å stemme Krf, til tross for at de målbærer mange verdier jeg brenner for.  Ikke SV heller, jeg liker ikke å bli stemplet som bakstreversk fordi jeg ønsker å beholde, men ikke minst: forbedre Kontantstøtten.  Jeg syns ikke slagordet 'det skal lønne seg å ta utdanning':

klinger godt: motivasjonen for å ta utdanning bør være at en vil dyktiggjøre seg for å bidra til fellesskapet.  Til gjengjeld skal ingen leve i utrygghet for hus og hjem og det daglige brød.  'Det skal lønne seg' -uttrykket høres ut som høyre-retorikk i mine ører!

Jeg er imidlertid ganske sikker på en ting: min stemme skal ikke på noen måte kunne bidra til at FRP kommer i regjeringsposisjon, eller i en posisjon som premissgiver for en eller annen 'sprikende staur'- konstellasjon på borgerlig side.

Derfor må det bli rødgrønt.  Med SV ute står det mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet.  I praktisk politikk syns jeg Senterpartiet står for minst like mye rødt som grønt, og mer av begge deler enn Arbeiderpartiet.  Dessuten er de villige til å redde Kontantstøtten, og de er garantist mot EU-medlemskap.  Blir de sterke, kan de kanskje få avvikling av EØS-avtalen og inngåelse av ny handelsavtale opp på blokka, også.

 Så: det blir Senterpartiet for meg, og jeg oppfordrer alle som i sitt hjerte vil vel, kommunister, sosialister kristne og muslimer:  Styrk det grønne i det røde!

¤¤¤

Vel, vel.  Noen måneder etter valget må jeg innrømme at det ser ut til at det røde og det grønne nærmest bare henger og tingler som tynne pyntebånd fra en blånisses topplue! 

Jeg håper på utenomparlamentariske folkebevegelser rundt viktige saker: Omsorg, helse, antikrig.  Spisset til minste felles multiplum, slik at det ikke blir mulig for makta å splitte og herske.

"Det er von i hangande snøre!"

(Agnet er lagt ut desember 2009...)

 ¤¤¤

Lys i mørket

Jeg er ingen elsker av Jon Fosses litteratur.

Jeg har sett ett teaterstykke på scenen, og da var jeg utålmodig og nedtrykt under hele forestillingen. Senere har jeg sett Wenche Foss som Susanna Ibsen i en fjernsynsteateroppsetning, og selv om jeg elsker Wenche Foss, syntes jeg dette stykket var så enerverende at jeg ikke orket å se det ferdig. Bøkene hans har jeg bladd i, og de fleste har jeg lagt vekk.

Men denne teksten fra ’Naustet’ fikk jeg med meg, og den, pluss Helge Torvunds tåre-dikt, var i et års tid omtrent den eneste litteraturen jeg leste.

Det hadde muligens lønt seg å pløye gjennom flere bøker av Jon Fosse, på skattejakt…

Men kanskje jeg heller skal være glad for de skattene jeg har, og for dem som plutselig dukker opp på min vei?

Watership down to a Brave new world?

’Flukten til Watership’ er en spennende og dramatisk historie om en gruppe vill- kaniner som flykter fra en ’verdens undergang’ til en ’ny verden’. Underveis er de innom en koloni med velnærte kaniner som later som om velnærtheten ikke har sin pris. De stifter også bekjentskap med en koloni som er trygget mot alle ytre fiender, under forutsetning av at innbyggerne underkaster seg streng, militær disiplin. Våre ville venner vil skape en koloni med mye trygghet, materielt og mot ytre farer, men uten å gi fra seg mer frihet enn strengt nødvendig for å overleve som samfunn. Ingen nullvisjon, der!

Historien er også krydret med saftige kanin-folkeeventyr hvor den rådsnare El-ahrairah er fast helt.

Første gang jeg leste boken, hadde jeg min da 10-årige datter i armkroken, og vi ble begge fascinerte av denne drivende spennende, men også vakkert fortalte historien.

Da jeg leste den om igjen for noen år siden, gikk det opp for meg at den hadde store dyp av refleksjon over ulike samfunnsformer, krig og fred, eksistensielle spørsmål og ikke minst over ulike litterære genrer og hva de tjener til og hvem de er tjenlige for. (Kapitlene 12, 13, 14).

Aldous Huxleys ’Vidunderlige nye verden’ dukket også opp i bevisstheten min – mye av tematikken er felles.

Som dette – sitert fra slutten av Huxley’s bok (’Villmannen’ svarer på Kontrollørens utlegning om hvor komfortabelt menneskene i hans ’vidunderlige’ verden har det):

’Men jeg vil ikke ha komfort. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha godhet, jeg vil ha synd’.

Og Kontrolløren repliserer:

’Faktisk … du krever retten til å være ulykkelig’

’Javel, da’ sier den ville, utfordrende, ’jeg krever retten til å være ulykkelig’.

Og jeg tilføyer, og tror jeg har kaninene med meg – ’Ja, det også’.

(Dersom jeg hadde behersket engelsk bedre, ville jeg ha lest i alle fall kaninboken på engelsk – fornorskingen av kaninnavn blir litt slitsom).

***

Er du avhengig av smerte da lever du farlig

Behøv meg.  Jeg er syk.
Berør meg.  Jeg er lett.
Svar meg.  Jeg er gal.
Døp meg.  Jeg er
uten dåpens ro.
Sår meg, jeg har så mange
uten håp.
Dine sår varmer meg.
Letter min underlige
følgesvenn.

Da er det lys.

Da er det ro.

(Dikt av Ellen Einan hentet fra samlingen: "Dagen får min uro")

"Dette diktet traff meg som et lyn da jeg støtte på det i en avis for noen år siden. Og jeg syns det holder, fortsatt, etter utallige gjenlesinger. Med få ord får vi del i et totalt sammenbrudd, appellen etter menneskelig nærhet – og så lindring, og derfor håp".

Slik kommenterte jeg diktet da jeg publiserte det for første gang i januar 2008. Jeg rapporterte også hva som skjedde med meg da jeg prøvde å finne flere godbiter i Einans forfatterskap:

”Dessverre ble jeg bare kvalm av for mange voldsomme ord og bilder.”

For en tid siden merket jeg at noe buttet kraftig imot da jeg skulle nyte diktet, for n'te gang. Jeg måtte fjerne det fra bloggen, men klarte ikke forstå hvorfor det utløste en så heftig alarm inne i meg.

Før nå:

Diktet er jo renspikket selvskaderpropaganda. Og jeg syns: fortsatt uhyre sterktvirkende - som lynnedslag!

Å oppsøke lynnedslag om igjen og om igjen kan ikke karakteriseres som noe annet enn selvskadende.

At jeg ikke lenger grøsser frydefylt, og leser håp ut av en tekst som forteller om lindring av smerte ved hjelp av egne og andres sår, det tar jeg som et signal om at jeg er kommet langt på bedringens vei.  Den har vært lang:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

misforsto du

-i god tro-

Hvordan vi skal nå frem

Denne teksten skrev jeg på tidlig 70-tall, omtrent på samme tid som jeg laget tegningen jeg har valgt som illustrasjon. Ved en nylig redigering 'poetiserte' jeg den så den ble slik:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

skapte du slett ingen

rosenhage

men da ble det plutselig en skarp og fordømmende tone som jeg slett ikke liker!

Det er utfordrende å kommunisere med selvskadere!

Men noen lager vakre og dypt sett livsbejaende sanger om det:

Pierre - ribbet eller smart?

Annonse i Dagbladet 4. mai 2009

Detalj fra annonsen.

Nok en detalj fra annonsen

Denne rotta gjør meg litt forvirret: Skal den forestille Pierre, med enkeltmannsforetak, fri for personlig ansvar og personbeskatning, helt i tråd med EU's intensjoner - eller skal den forestille en gründer som står ribbet igjen fordi h*n ikke har brukt redskapet Panlegis - NUF og derfor ikke har unndratt seg personlig ansvar og personbeskatning og ikke oppfylt EU's intensjoner?

Det eneste jeg føler meg helt sikker på er at annonsens målgruppe må ha sterk sympati for rotter.

***

Froskemoro

:) :) :)

Froske- og musekrigen (Batrachomyomachia)

Krigserklæringen

 Utdrag fra Wikipedia-artikkel:

"Batrachomyomachia eller Froske- og musekrigen er et komisk epos, og en parodi på Illiaden.

Verket ble av romerne tilskrevet Homer, mens Plutarch (De Herodoti Malignitate, 43) mente at Pigres fra Halikarnassos (bror eller sønn av Artemisia I av Caria og alliert med Xerxes) var forfatteren. Senere forfattere har imidlertid ment at verket bør tilskrives en navnløs forfatter på Alexander den Stores tid.


På engelsk brukes ordet batrachomyomachia om "tåpelig krangel". Det tyske ordet Froschmäusekrieg brukes på en lignende måte.

Den norske tegneren Theodor Kittelsen laget i 1884/1885 en serie på 12 illustrasjoner til verket. 

Handlingen: En mus møter froskekongen, og blir invitert hjem til ham. Mens frosken svømmer over sjøen med musa på ryggen, møter de en vannsnok; frosken glemmer at han har musa på ryggen, og dukker for å unngå snoken. Musa drukner. Andre mus som ser dette fra bredden, løper for å varsle andre mus. Musene væpner seg til strid for å hevne froskekongens svik, og sender en budbringer til froskene for å erklære krig. Froskene klandrer sin konge, mens kongen benekter det hele. Guden Zevs har sett tildragelsene, og foreslår at gudene skal ta parti i striden. Athene skal bistå musene, men nekter. Gudene beslutter seg til sist til å se på, heller enn å engasjere seg. Kampen utvikler seg til musenes fordel, og Zevs beordrer en styrke av krabber til å bistå froskene. Musene, som er hjelpeløse mot de brynjekledte krabbene, trekker seg tilbake. Endagerskrigen opphører ved solnedgang."

Aravind Adiga: Hvit tiger

Denne boka er vinner av Booker-prisen 2008, og det syns jeg den fortjener. 

Jeg opplevde den som en drivende godt fortalt historie med rystende innsikter formidlet i et tørt, effektivt språk. Indignasjonen gløder under den litt britiske ’stiff upperlip’-aktige galgenhumoren. Satiren som er rettet mot både gamle og nye herskere og deres retorikk, er bitende. Heller ikke en historisk helteskikkelse som Gandhi går fri for å få noen skarpe nålestikk.

Mine kunnskaper om India er ikke tilstrekkelig til å kunne bedømme om romanens beskrivelse av de sosiale og maktpolitiske forholdene der i nåtid og nær fortid er korrekt, men det svekker ikke min tilslutning til at romanen er prisbelønt.

Oversiktsside med anmeldelser m.m. fra Amazon

Intervju med forfatteren

Vann-tro

Jeg elsker Lars Lauviks (EON) Gud.  Moses var en vann-vittig fyr!

Fulltreffer?

Min daglige overvåking av Bizarros blogg har ikke gitt meg særlig mye siden det første møtets sødme. Men denne her  sjarmerer meg nesten i senk:

¤¤¤

Slik er det...

Motiv fra en kampanje for en dansk baptistisk ungdomsorganisasjon, funnet på et bibliotek for ca 10 år siden. 

Jeg elsker selv-ironien. Jeg elsker budskapet.

 ***

"Din pappa är en jävla bock"...

Direktoratet legger til rette for at en sædgiver kan gi opphav til åtte barn - et barn i hver av seks familier eller to barn i inntil fire familier.”

Assistert befruktning med donorsæd fra identifiserbare givere
Informasjon om regelverk og retningslinjer i kraft fra 1.Januar 2005:

"Fra 1. januar 2005 trer bioteknologilovens § 2-7 i kraft. Bestemmelsen skal sikre barn som er født etter assistert befruktning med donorsæd retten til å få opplysninger om sædgivers identitet etter at de har fylt 18 år. Dette medfører at det fra 1. januar 2005 ikke lenger er tillatt å benytte sæd fra anonyme sædgivere ved assistert befruktning. Dette rundskrivet sendes til alle virksomheter som er godkjent for assistert befruktning og informerer om den nye ordningen, og om hvilke retningslinjer som gjelder assistert befruktning med donorsæd fra 1. januar 2005.”

INCESTVISAN

Först träffade jag Marie-Louise och jösses vad jag blev kär.

Vi tänkte väl förlova oss, men min pappa sa tyvärr.

Håll fingrarna ifrån den damen min son och sky henne som pest.

För du och hon har samma far och då blir det incest.

Sen träffade jag Linnea och vi prasslade en tid.

Sen kunde det inte hjälpas att Linnea blev gravid.

När hennes mor fick se min far så stämde hon upp ett tjut.

Linnea var min syster och sen fick vi göra slut.

Anita och Carina, Britt-Louise och Siv.

Ja, hundra andra damer fick jag stryka ur mitt liv.

För pappa kände deras mor och sade till direkt.

Den kan du inte gifta dig med för ni är faktiskt släkt.

Förstår du nu medborgare att jag blev ganska sne.

Varenda dam i våran by var jag besläktad med.

Mitt sexualliv krånglade, till aska blev min glöd.

Så jag gick till min mamma, jag, och klagade min nöd.

Då sa mamma så här:Min käre son sa mamma då uti all enkelhet.

Din pappa är en jävla bock som alla människor vet.

Och alla dessa damer är han säkert upphov till.

Men han är inte far till dig så gift dig med vem du vill.

Dette tenker jeg: