Nei, jeg har ikke lest Goethes 'Unge Werthers lidelser'. Men jeg har vært fortrolig med tittelen og hovedtrekkene i handlingen fra barnsben av. Og jeg har lest P.G. Wodehouse's parodi-versjon om den unge, skrivende og kjederøykende Mordreds ulykkelige og - bokstavelig talt - ildfulle kjærlighet.
Jeg er ikke sikker på om far heller hadde lest ’Unge Werther’, men han er kilden til min opplevelse av fortrolighet. Familiens daglige felles middager (14.30, presis!) var hans kateter, hvorfra han øste ut kunnskapsbrokker og sitater fra kultur- og litteraturhistorien. Gjerne litt radbrekket: ”Ikke øl i en sådan stund – rekk meg fløten!”
Min (og Nemis) tidligste kilde til kunnskap om mytologiske skikkelser og kjente scener fra klassisk litteratur er imidlertid Donald Duck & co. Huset vårt var fullt av bøker, mens tegneserier var fraværende – og dypt foraktet av opphavet. Men jeg elsket dem, suget til meg hver minste avisstripe, og kastet meg over Donald-bladene som fantes i de fleste andre barnefamiliene i nabolaget. Og fikk altså en masse klassiske småperler med på kjøpet.
'Å være eller ikke være' utløser for eksempel et bilde i hodet mitt av Donald med en hodeskalle i sin utstrakte hånd!
:) :) :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Innlegg kan bli revidert og flyttet på, så kommentarfeltet kan fremstå som pussig ved enkelte innlegg (dateringen).