Pirater og slaver og kampen for livet

 'Skatten på sjørøverøya' ble behørig slukt av meg i min barndom, som én i rekken av utallige barnebøker av ymse kvalitet. Grunnen til at jeg har lest den på nytt nå på mine eldre dager, er at Bjørn Larsson har produsert en ’spin-off’ – roman av et usedvanlig stort og medrivende kaliber, nemlig ’Long John Silver. Den eventyrlige og sannferdige beretning om mitt frie liv og levnet som lykkejeger og menneskenes fiende’. (1997).  Jeg dumpet over denne romanen via hans andre bok på norsk, ’Drømmer ved havet’, en stillferdig, men likevel sterk og inderlig roman som for mitt vedkommende erobrer plassen både fra ’Alkymisten’ av Paul Coelho og ’Siddharta’ av Hermann Hesse hva angår å gi impulser til å finne veier bort fra eksistensiell uro og smerte. Denne romanen er mye mer allsidig, menneskekjærlig og varm. Og inneholder også flere fortellinger, og mye enkel, men vakker naturpoesi.  (Mannfolkene i Apostrofen syns imidlertid den er pinlig dårlig - nesten enstemmig!)

Men altså: ’Long John Silver’:

Den er langt fra stillferdig. Til dels er den både brautende og blodig og brutal. Men den fikk meg til å le, den fikk meg til å reflektere dypt over meningen med livet, slaveriet, volden og det ondes problem; den brakte meg ut på ramsalte og spennende eventyr. Blant mye annet. Det er en tykk bok, og i midtpartiet fikk jeg i noen perioder problem med å holde oppe interessen, men jeg har lest boka to ganger med fire års mellomrom og lesegleden var stor og deilig begge ganger. Og så var det takket være denne at jeg altså leste ’Skatten på Sjørøverøya’ om igjen, og det var en overraskende frisk og spennende, men også overraskende voldelig og blodig fortelling. Jeg koste meg i likevel skikkelig, og anbefaler alle som vil ta fatt på Larssons roman, å nyte Stevensons som aperitiff.

Som dessert anbefaler jeg

 'Prins Faisals ring' av Bjarne Reuter, som kanskje har både ’Skatten på Sjørøverøya’ og ’Long John Silver’ som forutsetning, men som har større innslag av lekenhet og eventyr enn disse to. Den er også litt dryg på midten, men til gjengjeld er den siste tredjedelen en sann fryd å lese.

Alle disse bøkene er jo maskuline til tusen, men i alle er det minst ett grepa kvinnemenneske med som duger til mer enn å trøste og tilfredsstille de barske mennene.

***

NB! Hvis noen i begeistring over 'Prins Faisal' skulle gå til anskaffelse av 'Løgnhalsen fra Umbria' av samme forfatter - noe jeg gjorde - så vær advart: for meg var det en gedigen skuffelse!

***