Valgets kvaler

"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

For noen år siden sto jeg overfor valget mellom å erklære meg selv som dum og kunnskapsløs, eller definere Klassekampen som irrelevant både i kraft av å være en politisk analysator, veiviser og organisator, og som inspirator for mine kulturelle interesser.  Jeg var jo nødt til å satse på mitt eget selvbilde, og sa opp avisa.

Både Arbeidsprogrammet og Prinsipp-programmet til Rødt gjør meg nedstemt hver gang jeg prøver å virkelig lese dem fra begynnelse til slutt: den gamle retorikken er sauset sammen med nyere saker, og det virker mer som et sammenrasket kompromiss enn som en gjennomtenkt og helhetlig politikk.  Jeg deler partiets strategiske mål: et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov, men jeg ser ikke at de som parti viser noen som helst evne til å mobilisere folk til noe som helst.  Torstein Dahle skryter av at de er det eneste partiet som vil målbære kravet om å få 'soldatene hjem' fra Afghanistan - på Stortinget - men hva har de gjort for å bygge en  allianse blant folk flest som kan presse flere av Stortingspartiene til å skifte standpunkt? 

Vi var ikke på Stortinget på 70-tallet, men både opinionen mot Vietnam-krigen, mot EEC/EF/EU, for selvbestemt abort og mange flere saker ble vunnet gjennom utrettelig arbeid, og respektfulle diskusjoner med folk som i utgangspunktet trodde på Stortingsflertallets stempling av våre synspunkter som noe henimot kriminelle!  Vi hadde noe som het masselinje, vi var ute blant folk og diskuterte med dem - vi satt ikke på våre kammers og diskuterte Bourdieu, eller prøvde å forstå hvorfor folk var så dumme at de trodde på Arbeiderpartitoppene som ville ha oss inn i EEC!  Vi beundret arbeidsfolk - for noen av oss var det en ulykkelig kjærlighet, for vi innså at vi aldri ville kunne bli en del av deres fellesskap, fullt og helt. Vi dummet oss nok ut overfor folket av og til: jeg husker litt beskjemmet hvordan en psykolog, en sosionom og en bibliotekar (meg) sto og sang arbeidersanger utenfor Bolsønes verft en tidlig morgen, mens vi delte ut mobiliseringsløpesedler til 1.mai-toget!  Men jeg husker også hvor godmodig hoderistende arbeiderne passerte oss på vei inn fabrikkporten.

For noen dager siden testet jeg meg i Aftenpostens Valgomat, og fikk følgende resultat:

Frp 16%  Krf  44%  Ap  29%  V 22%  Sp 38%  SV  39%  H 15%  R 43%

Jeg har nå gjort rede for hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Rødt.  Jeg kommer heller ikke til å stemme Krf, til tross for at de målbærer mange verdier jeg brenner for.  Ikke SV heller, jeg liker ikke å bli stemplet som bakstreversk fordi jeg ønsker å beholde, men ikke minst: forbedre Kontantstøtten.  Jeg syns ikke slagordet 'det skal lønne seg å ta utdanning':

klinger godt: motivasjonen for å ta utdanning bør være at en vil dyktiggjøre seg for å bidra til fellesskapet.  Til gjengjeld skal ingen leve i utrygghet for hus og hjem og det daglige brød.  'Det skal lønne seg' -uttrykket høres ut som høyre-retorikk i mine ører!

Jeg er imidlertid ganske sikker på en ting: min stemme skal ikke på noen måte kunne bidra til at FRP kommer i regjeringsposisjon, eller i en posisjon som premissgiver for en eller annen 'sprikende staur'- konstellasjon på borgerlig side.

Derfor må det bli rødgrønt.  Med SV ute står det mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet.  I praktisk politikk syns jeg Senterpartiet står for minst like mye rødt som grønt, og mer av begge deler enn Arbeiderpartiet.  Dessuten er de villige til å redde Kontantstøtten, og de er garantist mot EU-medlemskap.  Blir de sterke, kan de kanskje få avvikling av EØS-avtalen og inngåelse av ny handelsavtale opp på blokka, også.

 Så: det blir Senterpartiet for meg, og jeg oppfordrer alle som i sitt hjerte vil vel, kommunister, sosialister kristne og muslimer:  Styrk det grønne i det røde!

¤¤¤

Vel, vel.  Noen måneder etter valget må jeg innrømme at det ser ut til at det røde og det grønne nærmest bare henger og tingler som tynne pyntebånd fra en blånisses topplue! 

Jeg håper på utenomparlamentariske folkebevegelser rundt viktige saker: Omsorg, helse, antikrig.  Spisset til minste felles multiplum, slik at det ikke blir mulig for makta å splitte og herske.

"Det er von i hangande snøre!"

(Agnet er lagt ut desember 2009...)

 ¤¤¤