torsdag 26. november 2009

Navnet skjemmer ingen?

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

TITTA GRÅ

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset.
Han fristet på én vis, og han fristet på en annen og han fristet på alle måter, men alt det han lusket og smøg omkring dem, så holdt de så vel sammen, at han var ikke god for å finne en eneste sprekk hvor han kunne smyge seg inn, så liten han enn gjorde seg.

Men det som den onde selv ikke kan rå med, det klarer onde kvinnfolk å sette i gang. I samme grend bodde en som het Titta Grå, og hun var just av den rette ulla. Han gikk til henne og spurte om hun ikke var god for å sette dem opp, slik at de kunne ryke i hårene på hverandre. Det var vel ingen kunst, mente hun, og fikk hun bare en ny ulltrøye og et randet skjørt med røde og blå render, så skulle hun nok stelle det slik at fanden selv skulle ikke kunne klare å gjøre det bedre. Ja, det var fanden fornøyd med, og så skiltes de.

Tidlig neste morgen, så snart mannen var dratt til skogs, kilte Titta Grå inn til kona.
”God morgen og takk for sist”, sa hun og var så mild i synet.
”God morgen og selv takk”, sa kona.
”Det er riktig en sjelden snill mann du har”, sa Titta Grå.
”Ja, Gud skje lov for mannen min”, sa kona, ”når den første sneen faller i høst, er det seksogtredve år siden vi kom sammen, og aldri så mye som et eneste ondt ord er det kommet fra hans munn i alle disse årene”.
Titta Grå holdt med henne, kan du vite. ”Ja, det er nok en av de likeste som noensinne har stukket ben i et par bukser her i verden”, sa hun. ”Men ellers vet jeg om folk som har kommet like godt overens som dere, og enda er det kommet rusk i melken til sist”. ”Stakkars dem, da”, sa kona, ”men før tenker jeg musa skal yngle i øret på katten, før slikt skal spørres om oss to”.
Ja, det var vel så det. Titta Grå var ikke den som ville tro slikt hun heller, men føre var er bedre enn etter snar, og har du for sotten bot, kan du stå døden imot, mente hun. Og da hun nå visste bot for slik elendighet, så syntes hun at hun var nødt til å nevne den også, for når de hadde levd i enighet og fordragelighet i seksogtredve år, så var det da både synd og skam om de skulle begynne å kjefte og krangle når de var kommet inn i det syvogtredevte.
Det kunne kona ikke si noe imot.
”Jo, ser du”, sa Titta Grå, for nå hadde hun fått tak på kjerringa, syntes hun, ”hvis du tar en rakekniv og drar den tre ganger mot sola og så skjærer tre skjeggstrå av halsen på mannen din en natt mens han sover, så kan han aldri i sitt liv bli sint på deg”.
Kona mente at den lærdommen trengte hun visst aldri bruke, men hun takket for den gode meningen i alle fall.

Nå la Titta Grå i vei til skogen hvor mannen sto og varmet vidjer.
”God morgen og takk for sist, far”, sa hun.
”God morgen og takk selv”, sa mannen.
”Det er da en inderlig god og snill kone du har”, sa hun.
”Der sa du et sant ord”, sa mannen, ”bedre kvinnfolk finnes ikke på denne siden av sola, og aldri har det vært det, heller”.
”Kan vel være, det”, sa Titta Grå, ”men Eva var slik, hun også, før den onde fikk tak i henne”.
”Ja, ja, det forstår seg, men ser du min kone er ikke av det slaget, hun, for hun setter ikke sin fot der hvor slikt utøy vanker”, sa han.
”Lit ikke på det, du, for fanden kan smyge seg gjennom et nåleøye”, sa hun, ”så for ham er ingen sikker. Og ikke for det at jeg er den som vil sette ondt mellom folk – det skal ingen si om meg – men den som kan råke i fare, ham bør man vare. Det er ikke gull alt som glitrer, og utenpå mild, innentil vill, det kan følges ad det”, sa hun.
”Du prater som du har vett til”, sa mannen han ble sint. ”Før skal det bli natt på lyse dagen før kona mi skulle ville meg ille, så mye du vet det!”
”Tro og tenke kan ingen krenke”, sa hun, ”men jeg tenker du gjør klokest om du ikke legger i hop øynene dine i natt når kjerringa kommer og setter rakekniven på strupen din. Men aldri et ord om dette, hører du det!” sa hun, og så la hun i vei.

En skal mye høre før døden slår dott for øret. Men slikt! Kunne det være mulig? Og mannen ble så underlig i skolten som om han hadde stupt på hodet fra kirketårnet. Men hvordan det nå var, så ble han stående der å gruble og fundere.
Isj! Det var bare en fæl kjerring som ville sette ondt mellom dem. Ja, det var det, og det var riktig harmelig at han ikke hadde varmet ryggstykkene hennes for umaken.
Men alt det han strevet og brente og balte med vidjene sine, så kunne han ikke få det ut av hodet igjen, det som Titta Grå hadde lurt inn. Og da han kom hjem i kveldingen, var han så taus og sørgmodig at kona aldri hadde sett ham slik, så underlig var han. Gud vet hvordan det kan være med mannen min, tenkte hun, og så husket hun med det samme det som Titta Grå hadde sagt. Det er likeså godt jeg tar av ham de tre skjeggstubbene, tenkte hun, for en kan vel vite at når en har hatt lykken i huset i seksogtredve år, så vil en ikke at den skal jages ut i en håndvending. Men snakke til mannen våget hun ikke, hun bare bad om å få låne rakekniven hans. Det fikk hun, også, men mannen sukket, han, og tenkte: Mon tro hun kan ville meg ille? Tro hun kan det? Å nei, det er da aldeles umulig. Men han satte øksa ved sengen, og så gikk de og la seg.

Da det led utpå natten spurte kona:
”Sover du, far?”
Det gav et sett i mannen, men han sa ikke et eneste ord, og kona smøg seg opp og tente lys. Det hamret og banket i hjertet på mannen. Så tok hun rakekniven og strøk den to, tre ganger over fangskinnsremmen, og så gikk hun bort til sengen. Blodet strømmet til hodet på mannen så han visste ikke av seg mer, men han lå stille som en sten og flyttet bare hånden etter øksa. Så gikk hun fram for å skjære de tre skjeggstråene av ham. Men idet hun huket seg framover, fløy mannen opp som en pil, fikk tak i øksa, og så hogg han til kona så han kløvde hodet i et eneste hogg, og hun falt død om på gulvet.
Det var nå ille gjort likevel, og så galt trodde han vel ikke det skulle ha gått, heller. Han ble så angerfull og bedrøvet, at han ikke visste noen råd, for hva skulle han nå ta seg til?
Det var like godt å gå samme veien som han hadde skikket kona, og så tok han kniven og skar halsen over på seg.
I det samme hørte han at det lo utenfor, og han vendte øynene mot vinduet. Der fikk han se Titta Grå, og så døde han.

Nå var hun glad, kan du vite, for hva fanden ikke maktet, det var hun i stand til å gjøre. Fanden var ikke langt borte, han heller. Han kom med skjørt og trøye på en lang, lang hesjestaur og rakte dem mot henne.

”Kom nærmere, så jeg får tatt deg i hånden og takke”, sa hun.
”Nei, hold deg fra meg”, sa han og verget seg med stauren og stakk etter henne. ”De kaller jo meg for den slemme og den onde og slikt noe, men så ond som du er, det er jeg da likevel ikke. Se her, ta det du skal ha, så jeg blir kvitt deg”, og dermed slengte han stauren og klærne til henne og satte på sprang alt det han orket, så redd var han.
Titta Grå sto der og glodde og undret seg. Men mens hun glante som best, kom det to hvite duer flagrende ut av stua og fløy like opp i himmelens skyer. Det var mannen og kona, det, for skjønt hun ville dem ille, så ville Vårherre dem bedre.

Men hvem som ville ta Titta Grå når fanden selv ikke våget å gå henne nærmere, det er ikke godt å vite.

###

Hvordan kunne mor finne på å kalle meg opp etter dette monsteret?

...

Da forskrekkelsen la seg, og jeg evnet å reflektere, fant jeg fort svaret:

Eventyret ble nok lest i en trygg og god setting, sannsynligvis på oldemors fang, og med hennes kjære stemme. Selve eventyret har den vesle jenta som mor den gangen var sikkert ikke forstått et kvidder av, mens klangen av navnet ’Titta’ festet seg til den gode opplevelsen.

For en del år siden fikk jeg innblikk i en psykiatrisk overleges karakteristikk av meg som ”manipulerende og splittende”.

Da veltet ’Titta Grås’ onde renkespill inn over meg, igjen, og jeg fryktet at navnet faktisk passet til min personlighet. At overlegen hadde rett. At jeg var en ’Titta Grå’ som med min kritiske holdning til både det ene og det andre ødela sjelefreden til mennesker som kom i min nærhet.

Jeg husket også kortromanen ”Et latterlig menneskes drøm” av Dostojevski som rystet meg alvorlig da jeg leste den som 16-åring.

Den handler om et menneske som føler seg latterlig og likegyldig, i en likegyldig verden, og han bestemmer seg for å dø, men så faller han i søvn og drømmer at han kommer til et rike der menneskene lever i tilfreds harmoni. Han blir tatt vel imot, og er betatt av dette flotte samfunnet. Men så forurenser han denne harmoniske atmosfæren ved å stille spørsmål, og idyllen rakner.

Da mannen våknet, bestemte han seg for at han skulle forbli et latterlig menneske for resten av livet. Det vil si et menneske som kun så det gode, og som forkynte at menneskene faktisk kunne leve i harmoni med hverandre. Selv om det altså betydde at han vandret rundt som en godfjott…

Mitt bevisste jeg har bestemt at overlegens karakteristikk av meg er et maktmenneskes forsøk på å ugyldiggjøre min velfunderte kritiske holdning til den biopsykiatriske praksisen som dominerer i de psykiatriske sykehusavdelingene. At det førte til meningsbrytninger i personalgruppen var godt, ikke ondt.

Mitt bevisste jeg har også bestemt at lærdommen fra Dostojevskis kortroman ikke trenger være at en skal vandre rundt som en godfjott, men at hjertet likevel skal overstyre intellektet, aldri omvendt.
Dette budskapet ligner på det Charlie Chaplins lille store jødiske barberer framfører i sluttscenen av 'The Great Dictator' fra 1940:



***

6 kommentarer:

  1. Du er nå ganske heldig som både har et spesielt navn og i tillegg har en skjønn historie å knytte det til - OG et eventyr med andre valører ;-) Sånne små koblinger er så deilige, viktig å ta vare på og å fortelle også!

    SvarSlett
  2. Koselig vinkling, Randi! Takk skal du ha.

    SvarSlett
  3. Det var da et forskrekkelig eventyr - hun skulle da virkelig hett noe annet enn Titta hun damen der. Men jeg skjønner jo egentlig moren din når "Titta"-navnet har satt seg fast - jeg vil tro det er klangen av navnet sagt på svensk. Og kanskje eventyret heller ikke låter så forskrekkelig på svensk :-)
    Han der overlegen skulle forøvrig fått seg et spark bak. En overlegen overlege, spør du meg.

    SvarSlett
  4. Ja, svensk er litt sånn tilbakelent og lunt...

    Overlegen er en hunn. Noen ganger har jeg tenkt 'hunndjevel'. Men slik ordbruk, og eventuelle 'spark bak' fører bare til legitimering av maktmidler. I galehuset er mange normale emosjoner sykdomssymptomer, skal du vite.

    SvarSlett
  5. Jeg har "stjålet" eventyret og lagt det inn her http://vedal.net/eventyr - ville bare at du skulle vite det.

    Ellers er jeg helt forskrekket over at jeg ikke har besøkt bloggen din tidligere. Det er godt at det er sommer og vi har ferie nå :)

    SvarSlett
  6. Velbekomme, Sissel, og velkommen!

    SvarSlett

Innlegg kan bli revidert og flyttet på, så kommentarfeltet kan fremstå som pussig ved enkelte innlegg (dateringen).