Behøv meg. Jeg er syk.
Berør meg. Jeg er lett.
Svar meg. Jeg er gal.
Døp meg. Jeg er
uten dåpens ro.
Sår meg, jeg har så mange
uten håp.
Dine sår varmer meg.
Letter min underlige
følgesvenn.
Da er det lys.
Da er det ro.
(Dikt av Ellen Einan hentet fra samlingen: "Dagen får min uro")
Slik kommenterte jeg diktet da jeg publiserte det for første gang i januar 2008. Jeg rapporterte også hva som skjedde med meg da jeg prøvde å finne flere godbiter i Einans forfatterskap:
”Dessverre ble jeg bare kvalm av for mange voldsomme ord og bilder.”
For en tid siden merket jeg at noe buttet kraftig imot da jeg skulle nyte diktet, for n'te gang. Jeg måtte fjerne det fra bloggen, men klarte ikke forstå hvorfor det utløste en så heftig alarm inne i meg.
Før nå:
Diktet er jo renspikket selvskaderpropaganda. Og jeg syns: fortsatt uhyre sterktvirkende - som lynnedslag!
Å oppsøke lynnedslag om igjen og om igjen kan ikke karakteriseres som noe annet enn selvskadende.
At jeg ikke lenger grøsser frydefylt, og leser håp ut av en tekst som forteller om lindring av smerte ved hjelp av egne og andres sår, det tar jeg som et signal om at jeg er kommet langt på bedringens vei. Den har vært lang:
Da du skar høyre tommel
tvers av
og plantet en
blomst
i såret
misforsto du
-i god tro-
Hvordan vi skal nå frem
Denne teksten skrev jeg på tidlig 70-tall, omtrent på samme tid som jeg laget tegningen jeg har valgt som illustrasjon. Ved en nylig redigering 'poetiserte' jeg den så den ble slik:
Da du skar høyre tommel
tvers av
og plantet en
blomst
i såret
skapte du slett ingen
rosenhage
men da ble det plutselig en skarp og fordømmende tone som jeg slett ikke liker!
Det er utfordrende å kommunisere med selvskadere!
Men noen lager vakre og dypt sett livsbejaende sanger om det:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Innlegg kan bli revidert og flyttet på, så kommentarfeltet kan fremstå som pussig ved enkelte innlegg (dateringen).