Fritz Røed skulpturpark, Bryne

Før jeg gikk inn i parken, ruslet jeg rundt ved utløpet av mølledammen hvor dette vesle, vakre vannfallet befinner seg.

Slik introduseres parken, som kunstanmelder Trond Borgen i 2004, da parken ble åpnet, raljerte så ubarmhjertig over at alle kunstelskere og kulturpersonligheter på Bryne kastet seg ned i blind forsvarsposisjon, og ingen våget senere å offentlig uttrykke kritikk mot noe som helst i parken. Slik uttrykker Trond Borgen det i en oversiktsartikkel om kunståret 2004:

Livsviktig

Jeg vil ha iskremmunn

og øyne

som er grønnere

enn på den andre siden

Tirsdag hadde jeg min iskremdebut for i år på et solbelyst Bryne Torg. Og Hermegås på dikt.no har skrevet diktet som passer til - med smil og dobbeltbunn.

Ekko

 

"Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein."

***

"Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom."

Tekstutdragene er hentet fra en vakker artikkel skrevet av Finn Skårderud.

For noen år siden hjemsøkte steinen på bildet meg i et våkent mareritt og spilte rollen som monument over brustne hjerter. Det passer til Ekko-myten, syns jeg.

Men steinen har også en personlig betydning for meg. Slik var mitt første møte med den:

Gåtefullt, foruroligende og morsomt dikt

ÅRHUNDRE 21

av Hermegås

Det er dinosaurånde

bak annethvert tre

men det er ok

for hun er en fugl

jeg er varm, strykejernvarm,

feilvare, men tynnere enn deg

så vi overlever nok

Hermegås publiserer på dikt.no

***

Bildet er funnet her

Lasarus av Leonid Andrejev

Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:

I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.

”Hvor blir det av folkets hyllest?”

I kommende uke må disse tre forklare seg for kontroll- og konstitusjonskomitéen på Stortinget. Saken er alvorlig nok, og jeg er litt rystet over meg selv som ikke klarer å motstå å stille bildet opp mot dette:

(Året er 1957, dagen er 1.mai, Ungarnopprøret er slått ned et halvt års tid i forveien, men Sputnik er snart utskytingsklar, og alle hjerter gledet seg?).
(Øverste foto: Tom Henning Bratlie)

Tvang, middelklasse og terror

  

Ørjan Righard : Bird

Tre litterære verk spratt inn i hodet mitt da jeg leste denne saken i Stavanger Aftenblad 24.o6.08. Kommentatoren dekker mine synspunkter – bortsett fra at han kaller utspillet for sosialistisk. Men tatt i betraktning hvilke stater som gjennom historien har kalt seg sosialistiske, så har han for så vidt rett.

Første referanse var til Wergelands dikt ’For trykkefriheten’:

Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?

Qvæl Engen - Græsset blier ei grønt;

bind Ørnen, døer den paa sin Pynt;

stands Kilden, som med Sang begyndt har raskt sin Gang,

og den en giftig Sump vil bli'e!

Naturen hader, stærk og fri,

al Tvang.

Den neste var til Stein Mehren sitt dikt om middelklassen:

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn

Å være lydhør

Om jag värkligen
brydde mig om dig...

Skulle jag se dig i ögonen når du talar til mig.
Skulle jag tänka på vad du säger
snarare än vad jag ska säga när du slutat.
Skulle jag höra dina känslor
tilsammans med dina ord

(Ruth Senter)