Mona Nordaas byr på nytelse og dype gleder

på Hå gamle prestegard i sommer!

Smakebit finnes her:

Flickr Photo Download: Fra sans og samling - Mona Nordaas

Drømmefinalen blir det ikke noe av, Ole, Dole og Doffen!

Tilfeldigvis kjøpte jeg 'Donald Duck & co' sist uke, og havnet midt i innspurten av en historie lagt til Sør-Afrika, med fotball-VM som et viktig handlings-element.  Det førte til at jeg kjøpte nytt blad i dag, og det angrer jeg ikke på.  Jeg håper jeg ikke får Disney-konsernet på nakken når jeg deler noen ruter med dem som måtte komme på å snuble innom her i bloggen.

Afrikanske kvinner svinger opp!

Oppdatering etter finalen: Det ble Spania - Nederland og seier til Spania...

:)   :)   :)

"Depresjon er størknede tårer"

Med denne sangen har Maggie Bell  bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.

Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.

Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.

Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.

Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.

Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave.  Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.

Da den unge damen  for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jeg umiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte.  Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.  

I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret.  Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere.  Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen. 

Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side.  Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.  

Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:

Når den første tåre smelter,

da brister sorgen.

O Gud, giv mig den første tåre.

Hos mig er tåren is

og min sorg er isens roser.

Hos mig er tåren is,

og mit hjerte fryser.

Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.

Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.  

Gud er gud...

 Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!  

Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen.  Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.

For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i  bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.

Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken.  Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte:  vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem. 

Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet.  Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.

For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste.  Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):

En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud.  Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser.  Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.

Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på.  Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.

I denne bloggposten har jeg uttrykt meg slik:

...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Og: det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never !

Gud finnes ikke, ikke sant er tittelen på en tankevekkende artikkel av Jørn Hokland.  Anbefalt lesning for alle som ikke anser seg ferdigreflektert om temaet 'Gud'!

Kampmot...

 Min sjiraffmodererte utgave av oppmuntringsoppslag jeg fant hos fysioteraputene på Varhaug

Bjørk til besvær

Nemi handler, jeg er i nølemodus

:(   :(   :(  

Calling all the workers!

Dette er ingen kampsang, snarere tvert imot:

"The March was dedicated ‘to all workers’ and carries the inscription “To go to one’s work with a glad heart and to do that work with earnestness and goodwill” "

Sangtittelen, og marsjtakten, gjør at jeg likevel poster denne som en hyllest til arbeidernes kamp - og festdag.

Jeg har også bidratt med et sjiraff-tog på Olas sjiraff-nettsted:

***

Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise?

 

I 1. Mosebok 3,19 (1930-utgaven) heter det: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien: 

Fra "Asterix som gladiator"

Hvem skal eie morgendagen? Hvem skal eie denne jord?

Fremad, og aldri glemme, vår styrke er enighet.

Både i nød og velstand,

vet vi vår kamp vil fremme:

Vår solidaritet.

Alle jordens folk gå sammen.

Fram til kamp for felles sak.

Jordens rikdom skal vi vinne, hvis vi holder ryggen rak.

Maktens høye herrer ønsker,

vi skal splittes i vår strid.

For hvis vi står mot hverandre, hersker de til evig tid.

Fremad, og aldri glemme, å spørre med rene ord,

både i nød og velstand:

Hvem skal eie morgendagen ?

Hvem skal eie denne jord?

(Utdrag av Bjørn Nilsens oversettelse)

Gratulerer med Morgendagen!

Fra 'Pinnsvinets eleganse' til 'Anna Karenin'

"For å forstå Marx og skjønne hvorfor han tar feil, må man lese  Den tyske ideologi .":

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
 
Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.

Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'.  Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.

Derfor tok jeg en tegnepause, og postet et bidrag til  Ola Hellands millionprosjekt:

Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.

Min mening om boka stemmer godt over ens med  denne (Dagbladet).

Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et  intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.

Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:

Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):

ga meg ikke mersmak.  Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen  'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg  lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var  i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.

Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg.  'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.

Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!

***

Oppdatering 9.mai:

Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus.  Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon.  'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen.  Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".  

'Anna Karenin' ankom 3.mai.  Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det.  Innimellom ble jeg likevel  trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer.  Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!

Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene.  Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene.  Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.

Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."

Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks!  Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.

Fra dyreobservasjoner til bokstavtolking

Klipp fra Bibliotekforum nr. 1 2010.

Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn v kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Snarveier til Don Quijote

Dersom en ikke orker å lese boka som er kåret til verdens beste ved flere anledninger, og som Ben Okri omtaler slik:

"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det don Quijote.  La meg fortelle deg hvorfor:  Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie.  Den er ikke nasjonalistisk.  Den tilhører ikke ett folk.  Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre.  Den tar sinnet med på en reise.  Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden.  Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid.  Etter 'Don Quijote' finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi eller tragikomedie."

(fra innledningen i Aschehougs utgave, 2002) 

kan en klare seg godt med å studere disse gjennomgangene:

http://www.caplex.no/Web/Magazine.aspx?id=quijote

http://www.donquijote.org/vmuseum/Quixote-story/

og deretter hygge seg med barneutgaven

som en mer kvalifisert leser enn meg har gitt en ganske nådig omtale av her:

 http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=416 

Selv leste jeg barneutgaven først, og hadde det svært morsomt med del én.  Del to likte jeg ikke noe særlig.  

Så ga jeg meg i kast med den voksne utgaven, og oppdaget at det nok var en del å hente der, utover det slapstick-humoristiske som barneutgaven fokuserer på.  Men jeg brukte lang tid, og holdt på å gi opp flere ganger underveis.  Det var dialogene mellom Sancho Panza og Quijote som drog meg tilbake igjen: jeg ble nemlig svært glad i Sancho, som av kjærlighet og respekt for herren og vennen Quijote, pluss et lite håp om at det umulige kunne være mulig, stadig vekk lot sitt sunne folkevett fare etter først å ha lagt det fram i tydelige og veltalende ord.

Heller ikke denne utgavens del to appellerte til meg.  Faktisk i så liten grad at jeg bare skumleste den.

Bildereferanser:

http://www.vladstudio.com/ko/wallpaper/?449

http://poloniasandiego.tripod.com/Meksyk_Don_Kichot_flash_enlarged.JPG

Jag tväkar, som Frida forstår, av sociala skäl...

Denne filmen er et ektefødt barn av 70-tallets frigjøringsromantikk.  Og et vakkert, morsomt og klokt barn, er det, som har tålt tidens tann utrolig bra:

For mitt vedkommende bedre enn boka Grunnbolten, som ved siden av Ambjørnsens 'Den siste revejakta' toppet utlånet i Åna fengsel på 80- og 90-tallet

¤¤¤

Domprost ved Paradis stasjon er ingen spøk

...men hvorfor begynte jeg å skoggerle, og å tenke på denne:

Syk humor, eller en forståelig assosiasjon ...

???

I rörelse

Den mätta dagen, den er aldri störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd

- men det är vägen som är mödan värdt

 For fullstendig versjon trykk her

***

 Vignetten tegnet en venninne for ca. 30 år siden på et stykke lerret hvor hun også skrev inn hele dette diktet.Jeg fikk det som gave i en oppbruddstid for et lite kollektiv vi bodde i.  Heldigvis er vennskapet fremdeles intakt!

  
***

Bristeferdig knopp

...i eggeform.  

I diktform blir det dette:

Då, när det er värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

   som skapar världen.

Karin Boye

Egget er plukket herfra

Våren gryr i vinterns trakter

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,

jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.

Mon blygsamheten växer till med åren?

Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.

Men skönast är att stå på smärtans valplats

med stillad håg och se, att solen lyser.

Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.

I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden:

Jag vill möta...

Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.

Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.

(Härdarna 1927)

Men så ble det likevel til slutt for kaldt og mørkt for henne. Arbeidet med den svært dystopiske romanen ’Kallocain’ har nok også trukket henne inn i det mørke og håpløse. (Boken er elektronisk tilgjengelig i sin helhet her).

Likevel bruker jeg disse diktene når jeg trenger å styrke livsmotet. Merkelig nok (?) er det om våren og forsommeren behovet som oftest er størst. Tegneseriekunstneren Jason har forstått hvordan det kan kjennes å være ’innesperret’ når naturen blomstrer:

Tegningen på toppen er av Aage Sikker Hansen og er scannet fra forsiden til et nummer av Sandemoses 'Årstidene'

Vår, og vakkert

 
ZEFYR LEGEDE MED GRENEN 
av Johan Sebastian Welhaven 

Zefyr legede med Grenen,

Bækken over Stenen sprang;

Ved mit Vindve, i Syrenen,

Sad en lille Fugl og sang.

Og den saa med kloge Blikke

Vaarens Længsel i min Hu,

Og den spurgte"Har Du ikke

Kaaret Dig en Brud endnu!"

Mangen Gang i Somrens Hede

Vented jeg min Fugl igjen; —

Ak, da sad den i sin Rede,

Rosen skygged over den.

*

Ja, jeg ser en viss mulighet for at billedbruken i dette diktet kan utløse munterhet. Det vesentlige for meg er imidlertid fuglen som varsler vår, og hyllesten til den unge kjærligheten, og til livet. Og så vemodet (som for meg har med alder å gjøre).

Men mitt hovedærend med denne posten er å presentere 'Våren' av Vivaldi:

Billedlagt av Ferenc Cakó.

Ro og konsentrasjon er en betingelse for fullt utbytte!  Nyt...
 

***

Finurlig og vakkert hvileskjær

og ingen kamp i årets kvinnedagsposting:



Kvinneportretter som gir meg en lett sjøsykeopplevelse.
Men de gjør meg også både betatt og lattermild.

Gratulerer med dagen!

¤¤¤

Tidligere kvinnedagsrelaterte innlegg:

http://trausken.blogspot.com/2008/03/virvelstevet-i-kvinnedrakt.html

http://trausken.blogspot.com/2009/03/morsrollen.html

¤¤¤

Det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never!

Makt i kraft av vilje og besluttsomhet til å håpe:

”Fader, håper du virkelig at katolisismen en dag vil bringe menneskene en lykkelig fremtid?”

”Selvfølgelig, det er det jeg håper.”

”Men først etter døden.”

”Håper du at kommunismen – jeg mener den virkelige kommunismen slik deres profet Marx beskrev den – noen gang vil komme, selv i Russland?”

”Ja, fader, det håper jeg. Men det er sant – og dette sier jeg bare fordi din munn er lukket siden du er prest og min er åpen fordi jeg har drukket – at noen ganger ser jeg temmelig håpløst på det.”

”Jeg forstår hva du mener med håpløshet. Jeg vet også hva håpløshet er, Sancho. Men ikke fullstendig håpløshet, selvfølgelig.”

”Jeg snakker ikke om fullstendig håpløshet. Da ville jeg ikke sittet her på bakken med deg.”

”Hvor ville du da ha vært?”

”Da ville jeg ha ligget begravet i uviet jord. Som andre selvmordere.”

”Så la oss skåle for håpet,” sa fader Quijote og hevet glasset. De drakk.

(Graham Greene: Monsignor Quijote side 41, Cappelen 1983)

 
 

 Fin dialog, syns jeg.

 GOD SØNDAG!

Bildereferanser:

 

http://chawedrosin.wordpress.com/2008/08/05/albrecht-durer/

 

http://www.flickr.com/photos/mikahiironniemi/76988191/

 

 

¤¤¤

1995: Oljefondet. 2010: Pensjonsfondet. Finansminister: Sigbjørn Johnsen!

Signal om kraftige kutt i offentlig pengebruk i Statsbudsjettet for 2011 var bakgrunnen for at finansminister Sigbjørn Johnsen i dag opptrådte i "Søndagsavisa".  Etter å ha understreket hvor viktig det er å frede Pensjonsfondet, snakket han inderlig om å styrke generasjonskontrakten for at "neste generasjon skal ha den samme tryggheten som vi har".

Til tross for den mjuke stemmen og den koselige dialekten: jeg ble utilpass.

Så jeg lette i bokylla etter noe å hygge meg med, og tilfeldigvis ble det en liten bok med Hallvard Skauges politiske tegninger fra 1994 og 1995, oprinnelig publisert i 'Klassekampen'.  Da jeg kom til finansministeren anno 1995, måtte jeg bare ringe og be om lov til å publisere.

Takk til M for å ha beriket min søndag!  Ikke minst med 'budbringeren' nede til høyre i tegningen...  :-)

*** 

Grenseløs universell utforming?

Jeg har oppdaget at Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet gjennom universell utforming omfatter uterommet, blant annet for de som har følsomhet for miljøpå­virkning. Det har jeg i høy grad, blant annet på grunn av pollen-allergi.

Hmm…

Da kan jeg kanskje kreve at kommunen fjerner alle bjørketrærne som omkranser omsorgsboligblokka den fikk bygd her i nabolaget for noen år siden. Sameiet jeg bor i har flere bjørketrær på fellesarealet vårt. Naboen tvers over veien også, og de har han skamklipt, så han er sikkert ikke særlig glad i dem. Kanskje jeg skal be om et møte med pynteansvarlige til 17. mai? Og leplantingen langs det nærmeste, store jordet i nabolaget består av hassel og or. De starter å pollinere allerede i februar/mars. Kan forresten ikke bøndene teste ut noe annet enn gress som grøntfor til krøtterne!

Etter å ha studert Bizarros strandscene nøye, er jeg i alle fall sikker på en sak: Hvis jeg noen sinne skal fremføre noen krav eller ønsker i den universelle utformingens navn, så skal jeg ta på meg min aller mest vennlige mine, og legge stemmen i et mykt toneleie.  I tillegg kunne jeg kanskje forsøke med litt styling, for å synliggjøre plagene mine?

:)  :)  :) 

¤¤¤

Vitsen har jeg scannet og pusset på, men Bizarro har en blogg: http://bizarrocomic.blogspot.com/ , og der er det mye kjekt å finne dersom en tar seg tid!

¤¤¤

Gibran om kjærlighet og bånd

Teksten er fra 'Profeten' av Kahlil Gibran, og har et budskap som er svært nært beslektet med Åse Marie Nesses 'Erklæring'.  Jeg syns det er vakre ord, og en god målsetning å styre etter i tette relasjoner.

Illustrasjonen ble kopiert fra en bok med erotisk kunst, og montasjen brukte jeg i en artikkel om bibliotektjenesten i Åna kretsfengsel i et fangeredigert magasin som jeg var involvert i produksjonen av.  Jeg fikk nemlig ofte spørsmål om jeg hadde porno å tilby, og i stedet for å svare nei, samlet jeg romaner, kunst og et par debattbøker på en egen hylle, merket den som 'Erotikk', og henviste de hormonelle unge mennene dit.  Illustrasjonene i debattbøkene forsvant ganske fort - ellers kom bøkene ganske hele tilbake etter utlån.

Bladet ble stoppet etter første nummer - faktisk er jeg ikke sikker på om dette nummeret heller ble ferdigprodusert og distribuert.  Jeg mener å huske at begrunnelsen for å stoppe bladet var forankret i sikkerhets-utfordringer, og ikke i bladets innhold.  Jeg har imidlertid alltid lurt på om innslaget mitt falt i unåde hos direktøren, og at han var redd for videre utglidninger i frivol retning dersom prosjektet fikk fortsette...

¤¤¤

Brannskadet, ikke utbrent

***

Dikt: Niels Fredrik Dahl (fra samlingen 'Branngater')  http://www.oktober.no/nor/forfattere/norske/dahl_niels_fredrik

Bilder: Odilon Redon http://no.wikipedia.org/wiki/Odilon_Redon

***

Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!

Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***

En pille for alt som er ille?

Kan det være denne?

Nettsiden for dette produktet finnes her.

Mer utdypende informasjon her.

***

Kanskje er et viktig ord!

- for dette kan dras langt ut i det ekstreme.

Men jeg kom på sitatet da Buster stilte seg spørrende til om tvangstanker utelukkende er noe negativt.

"Man må ha kaos og galskap inni seg for å nedkomme med en dansende stjerne." , skal også Nietszche ha sagt, i følge Yalom.

Kanskje det også er sant.

***

Repostet!  (kommentatorene er ikke spøkelser fra fortiden...)

"Den medisinske vitenskap er nå kommet så langt ...

Virrrrusss!

... at det ikke lenger finnes friske mennesker". (Aldous Huxley).

"For hver sykdom legene helbreder med medisin, fremkaller de ti hos friske mennesker, ved å innpode dem med det virus som er tusen ganger farligere enn noen mikrobe: idéen om at man er syk."  (Marcel Proust).

***

En kjær og sjelden gjest - og en vakker legende

RØDSTRUPE

Ingen har lettere halefjær

og rødere silkeskjorte.

Og ingen kan være så plutselig nær

og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek

og muntert på vakt med blikket:

Mennesket er et ufarlig krek,

for fly kan det heldigvis ikke!

(Inger Hagerup, fra ”Lille Persille”)

På altanen min serverer jeg fuglemat hele året.*  I sommerhalvåret er det hvetekorn, i vinterhalvåret støper jeg i tillegg diverse korn og frø inn i fett. Til jul setter jeg opp et havrenek. Og så holder jeg ’åpent vann’ i et drikkekar som fuglene elsker å bade i, til og med når det er frost:

Gjestene er først og fremst spurver, og om sommeren er det ekstra morsomt å se hvordan spurvemor og spurvefar mater store unger som sitter og gaper. Hadde de ikke gapt, og hadde de ikke blitt matet, ville jeg trodd det var voksne fugler!

Om vinteren, på de kalde dagene, dukker det opp noen pilfinker, ett svarttrostektepar, en enslig blåmeis, en kjøttmeis – og så en grasiøs, svartøyd rødstrupe. Den er en svært sjelden gjest, og kommer aldri samtidig med spurveflokken. Når jeg ser den blir jeg glad, varm og litt andektig. Men så snart den merker blikket mitt, flyr den sin vei.

Flere legender og ’tales’ knytter rødstrupen til Jesu lidelseshistorie, så andektigheten den utløser hos meg går visst inn i en tradisjon. I Selma Lagerlöfs ’Kristuslegender’ finnes en sjarmerende og vakker versjon.  Her følger den på svensk,  hentet herfra (takk til kommentator v).

To whom it might concern (You were my strength when I was weak)

Ja! Og her er det så mange jeg kunne ha nevnt, at jeg ikke nevner en eneste en.

Men jeg vil nevne at ingen må belemre noen med en erklæring om at deres kjærlighet er betingelse for egen eksistens, slik omkvedet i denne sangen insisterer på. 

Lenge var mitt yndlings kjærlighetsdikt dette:

ERKLÆRING

(Weil ich dich niemals anhielt halt' ich dich fest.  RILKE)

Fri til å velje

deg, deg

om og om igjen

utan å binde deg

Fri til å vekse

ved sida av deg

og vite at vi har røter

i same jord

Fri til å krype

inn til deg

når fridomen blir for stor

å bere åleine

Fri til å puste

borte frå deg

om det kjennest for tett

mellom røde vegger

Fri til å lengte

etter deg

kvar gong du går på vegar

langt borte

Fri til å danse

utan deg

om sol eller måne for eksempel

byd meg opp

Fri til å krevje

av deg

at du stiller dei same krav

om nærleik og fridom

Fri til å kjenne

for deg

den truskap som er ansvar

for eit hjarta

Fri til å gråte

hos deg

over alle dei ufrie sjeler

som dømmer oss

Fri til å leve

med deg

i regn, på ein torsdag

neste vinter

eller resten av livet

(Åse Marie Nesse)

- men slik fri kjærlighet er kanskje uoppnåelig innenfor parkjærlighet? 

Åse Marie Nesse skal ha vært en 'runaway-bride' ved to anledninger, har jeg hørt, og ble aldri samboende med noen.  Selv var jeg samboer/gift i 15 år, men det var nok kjærligheten til barna mer enn den til ektemannen (selv om den absolutt var til stede!) som gjorde at jeg holdt ut så lenge i samboerskapet.  For å klare det var det denne form for frihet jeg måtte holde meg til:

Hvad er frihed frihed til?

Til at gøre hvad man vil,

blot man nøje passer på

kun at ville hvad man må.

(Piet Hein)

For tiden tenker jeg at frihet uten noen form for bånd eller grenser enten fører ut i det tomme intet så en blir til en vektløs satelitt i evig kretsløp, eller til en indre tomhet så en risikerer å implodere og bli til et sort hull:

 

(NASA-bilde)

En fotokunstners versjon av  sort hull kan nytes her: 
http://overflate.blogspot.com/2008/08/sort-hull.html

***