Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***