Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!