onsdag 16. juni 2010

Gud er gud...

 Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!  

Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen.  Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.

For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i  bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.

Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken.  Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte:  vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem. 

Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet.  Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.

For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste.  Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):

En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud.  Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelserJeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.

Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på.  Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.

I denne bloggposten har jeg uttrykt meg slik:

...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.


Gud finnes ikke, ikke sant er tittelen på en tankevekkende artikkel av Jørn Hokland.  Anbefalt lesning for alle som ikke anser seg ferdigreflektert om temaet 'Gud'!

7 kommentarer:

  1. Var det ikke Garborg som sa noe om at enhver mannfolkfest starter med å prate om fotball og kvinnfolk, men ender med å diskutere religion?

    SvarSlett
  2. Helt ukjent for meg at Garborg og hans kamerater pratet om fotball.

    SvarSlett
  3. Da snakket de sikkert bare om kvinnfolk og religion. Var ikke fotballen oppfunnet på Garborgs tid?

    SvarSlett
  4. PS:
    Jeg er forresten enig med deg og din datter. Religion handler (på sitt beste) om kultur, tilhørighet og forankring. Trosbekjennelsen slik den leses er det vel knapt noen i vår tid som tar bokstavelig.

    SvarSlett
  5. Wikipedia forteller:

    Fotballen kom til Norge fra Storbritannia på 1880-tallet, og ble raskt en populær sport både blant de aktive og publikum. Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub ble stiftet i 1885.

    Men for akademia ble vel ikke fotball 'stuerent' før Dag Solstad sto fram og intellektualiserte opplevelsen?

    SvarSlett
  6. Jeg setter pris på budskapet i ditt P.S. v ;-)

    SvarSlett
  7. Men det finnes mange som faktisk tror fullt og helt på trosbekjennelsen. Blant annet en god venninne av meg. Vi diskuterer religion og etikk, og hennes tro (og min tro på muligheten for en gang å oppnå fred og fordragelighet på jorden) forstyrrer ikke samtalene i det hele tatt.

    SvarSlett

Innlegg kan bli revidert og flyttet på, så kommentarfeltet kan fremstå som pussig ved enkelte innlegg (dateringen).