"Depresjon er størknede tårer"

Med denne sangen har Maggie Bell  bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.

Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.

Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.

Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.

Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.

Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave.  Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.

Da den unge damen  for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jeg umiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte.  Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.  

I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret.  Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere.  Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen. 

Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side.  Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.  

Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:

Når den første tåre smelter,

da brister sorgen.

O Gud, giv mig den første tåre.

Hos mig er tåren is

og min sorg er isens roser.

Hos mig er tåren is,

og mit hjerte fryser.

Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.

Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.  

Han fik medlidenhed med dem og sagde blidt: 

“Stakkels børn! Jeg har straffet jer for jeres forseelser og har drevet jer ud af Edens have, hvor I levede sorgløst og fri fra bekymringer. 

Nu træder I ind i en verden fuld af sorg og ulykke, der trodser enhver beskrivelse. 

Dog skal I vide, at jeg er gavmild, og at min kærlighed til jer vil vare evigt. 

Jeg ved, at I vil møde megen modgang, og det vil forbitre jeres liv. 

Derfor forærer jeg jer min mest dyrebare skat, denne kostelige perle: Tåren.

Når I bliver overvældet af sorg, når jeres hjerte er ved at briste, og når sorg griber jeres sjæl, da vil denne tåre falde fra jeres øjne, og byrden vil straks blive lettere at bære.”

Ved disse ord blev Adam og Eva lammet af sorg, og tårer vældede frem fra deres øjne, strømmede ned over deres kinder og faldt ned på Jorden.

Det var disse smertens tårer, som først fugtede Jorden. 

Adam og Eva efterlod en kostbar arv til deres børn, og lige siden – når mennesket er i stor sorg, dets hjerte smerter, og dets sind er tungt, flyder der tårer fra dets øjne. 

Og se! Sorgen letter …

(Fortellingen har jeg tidligere publisert i kommentar til en vakker bloggpost hos Bharfot).