På dette bildet har Nikolas overlatt rise-jobben overfor de ‘slemme’ barna til en svartkledd assistent som i Frankrike er kjent under navnet Père Fouettard. Det viser seg å være en utbredt tradisjon for en slik arbeidsdeling. I for eksempel østerrisk (og tysk, tror jeg) tradisjon har Nikolas med seg en fæling som kalles Krampus, og som skal ta hånd om de slemme barna:
Applauderer Nikolas, montro, eller advarer han Krampus om at dette er utenfor hans mandat?
Her gjør visst Krampus hele jobben alene!
Selv er jeg jo vant med ”Ho, ho, ho – er det noen snille barn, her”-nissen, men jeg kan aldri huske at det ble tilbudt noe alternativ til gaver for de som ikke kunne lyve på seg total snillhet!
Heldigvis.
Det finnes en alternativ myte om Sankt Nikolas som kanskje forklarer hvorfor han ikke er fremstilt som entydig snill og god, eller som i følge med en ond kamerat. Den er tydeligvis stadig i bruk som underholdning for barn i Frankrike:
Det er utgjort at når det endelig skjer store ting på Jæren, streiker scanneren min. Men denne saken må jeg bare dele med resten av verden, så grumsete fotografier får gjøre nytten:
Mitt viktigste anliggende er å få plassert kjærlighet og aksept sammen med vann, mat, søvn som betingelser for overlevelse. Enkeltmennesker kan muligens overleve fysisk uten kjærlighet og aksept, men de vil da vokse opp som skadete individer som kan bli til fare for seg selv og andre. Sivilisasjoner som ikke har gode vilkår og rammebetingelser for utøvelse av kjærlighet og aksept, eller omsorg, vil bli syke og er på sikt undergangsdømte, tenker jeg.
Sosial tilhørighet skapes i min modell gjennom avkoblende aktiviteter, hobbyer og lek (spill, musikk, dans osv).
Status tror jeg ikke er et grunnleggende behov, men et falskt, skapt av underskudd på basal aksept, kjærlighet og tilhørighet. Jeg burde ha sladdet den bort, men det ble teknisk over min evne å få det til uten å ødelegge pyramiden.
Steng høyre nesebor med tommelen og pust inn gjennom venstre nesebor. Lukk så venstre nesebor (bruk lille- og ringfingeren, mens de to ledige fingrene hviler mot pannen), åpne for høyre nesebor og pust ut gjennom det. Pust så inn gjennom høyre nesebor, lukk, åpne for det venstre og pust ut gjennom det. Gjenta i en rolig rytme i noen minutter.
"We're often asked why the blog is called the Frog Blog. I wish I could tell you some really interesting story, but essentially there are two reasons. One, frogs are brilliant! And two, frog rhymes with blog. And then, of course, isn't education a "metamorphosis" of sorts!"
Da jeg valgte frosk som del av mitt bloggnavn, var det froskens forvandlingspotensiale pluss densvarslingsegenskaper("Amphibians are excellent indicators of the quality of the overall environment, as they are very sensitive to perturbations in ecosystems") jeg tenkte på, og identifiserte meg med:
Forvandling = håp, varslerfunksjon = mening til et kriseridd liv.
At jeg for 30 år siden startet å samle på frosker, var imidlertid helt tilfeldig:
På en start-tung dag rigget jeg meg til med Blues-asylet fra forrige uke, og Alan Prices versjon av denne blusen gled helt synkront inn i min sinns-stemning - og løftet den! Pinetop' Perkins og Jerry Portnoy gjør jobben minst like bra som Price (som jeg ikke fant på YouTube)!
Ray Charles' versjonligger imidlertid nærmere Alan Prices, og mitt hjerte, tekstmessig:
Representanter fra årets skottetog psyker seg opp før neste møte med Ottas rånere. Virtuosen med trommestikkene og det fryktløse, myndige kropps-språket er Lothiane fra Under Stjernene
Det var i Busters Mørke notater jeg fant denne uhyggelig vakre Cash-sangen. Uhyggelig vakker, men med den varme, livsbejaende sorgen i stemmen til Cash, blir den ikke destruktiv, slik jeg oppdaget at et genialt smertedikt er...
Men noen tåler faktisk ikke å drikke, som Stig Stangeland Wegge påpeker i et leserbrev i dagens Stavanger Aftenblad. Noen mister kontroll over inntaket - som Gustav. Andre kan bli farlig voldelige:
"De som blir voldelige, er mennesker med alkohol-intoleranse - folk som må og skal holde seg langt vekke fra alkohol. En person med skalldyrallergi sitter ikke og piller reker, heller? Hvor lærer man dette i dag? Hvem tar ansvar for å opplyse om dette?" (S.S.W.)
Nei, si det. Nå har jeg gitt min smule bidrag. Heldigvis (!) ikke rettet til familie og venner på annen måte enn som oppfordring til å være spesielt tydelige overfor eventuelle nære bekjente som får den typen personlighetsforandring når de drikker. Annen kontrollsvikt i forhold til alkohol kan det være vanskelig å advare mot - for hvor går grensen mellom å bli toskjen i fylla og å bli patologisk toskjen?
Det er som med stor litteratur, inkludert Bibelen:
Mastene kunne sikkert også bli tilpasset slik at de fremstilte en brudeferd?
Kampanjen Save Hardanger kunne vel ikke drømme om en bedre løsning for området: kunst og natur hånd i hånd - pluss overraskelsesmomentet. Kinderegg og columbi egg på en og samme tid!
Scannet fra Parolen 4/1966 (Skoleavis, Bryne Gymnas)
Dette er kanskje Geiras debut både som billedkunstner og som dikter?
Geira hadde muligens også sin debut som diktoppleser på Bryne, i gymnassamfunnet 'Veritas' høsten 1967. Akkompangert av pianisten Gunnar Sama. Det var vakkert og akkurat passe patosfylt, husker jeg.
For de som ikke kjenner Rimbauds 'Le Dormeur du Val' , her er et par fine versjoner til:
I sin fiktive opptreden på Fair Isles er den en så stor begivenhet at 'bird watchers' fra hele verden slipper det de har i hendene og strømmer til Shetland for å komme seg til øya så snart uværet som hindrer all trafikk dit har lagt seg.
I mellomtiden blir den ene etter den andre av forskere og fuglekikkere (les: mennesker besatte av å observere og å ta bilder av fuglearter som blir oppdaget for første gang i et geografisk område) myrdet, og det er riktig ekkelt og uhyggelig.
Til gjengjeld blir selve naturen og folket på Fair Isles beskrevet slik at jeg ville ha satt øya på toppen av lista over feriemål dersom jeg hadde hatt helse og økonomi til å dra avgårde.
Da jeg fant denne musikkvideoen:
ble jeg nesten bergtatt!
Hva angår Cleeves romankvartett, så hygget jeg meg med den, bortsett fra bok nummer tre, som jeg syntes ble uttværet og repeterende. Ikke stor litteratur, og ikke akkurat noen page-turner, men svært passelig tidtrøyte når en har god tid og trenger å 'kvila vede' - og kroppen. At jeg ble en smule varm i hjertet av den empatiske og tenksomme politihelten, var også ganske deilig, forresten...
Jeg kom i tanker om Cyans hjertesukk da jeg tidligere i sommer tok meg tid til å lese denne bloggposten - og x antall kommentarer til den.
Dersom en i tillegg til å være generelt bevisst om mat og dyrevelferd har en kronisk lidelse som f.eks. ME, kan det virkelig bli lite igjen å forsyne seg med når en blir sulten!
Fredrik Raddum fikk jeg lyst til å finne ut mer om på grunn av Trond Borgens omtale - og bilde av mann i hult tre (hai/krokodille/drage?) - i Stavanger Aftenblad 12.07.10.
"I krysningen mellom tradisjonelle plastleker, sære tegneserier, nips og seriøs skulptur fyller han sin kunst med sær humor", skriver Borgen.
Utstillingen 'Holy Toy', hvor Raddum deltar, har også vært i Vestfold kunstmuseum
hvor hans kunst omtales slik:
"Hans arbeider viser ofte til absurde og katastrofale situasjoner som inneholder eksistensielle temaer som forholdet mellom mennesket og naturen. Formspråket er inspirert av leketøy, tegneserier, popkunst og en forenklet naivistisk utforming som skaper en lun humor."
Da jeg billedsøkte Raddum oppdaget jeg at jeg hadde 'møtt' ham før, hos Bharfot som har en grøssende vakker - og lun! - presentasjon av en utstilling fra 2008: Emoepoxy
Fredrik Raddums hjemmeside er for øvrig vel verdt et laaaangt besøk!
Besøk gjerne resten av mine sjiraffer på OMG, det er slett ikke kunst, men noen er litt artige, syns jeg i alle fall selv...
Tilfeldigvis kjøpte jeg 'Donald Duck & co' sist uke, og havnet midt i innspurten av en historie lagt til Sør-Afrika, med fotball-VM som et viktig handlings-element. Det førte til at jeg kjøpte nytt blad i dag, og det angrer jeg ikke på. Jeg håper jeg ikke får Disney-konsernet på nakken når jeg deler noen ruter med dem som måtte komme på å snuble innom her i bloggen.
Afrikanske kvinner svinger opp!
Oppdatering etter finalen: Det ble Spania - Nederland og seier til Spania...
Med denne sangen har Maggie Bell bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.
Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.
Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.
Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.
Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.
Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave. Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.
Da den unge damen for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jegumiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte. Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.
I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret. Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere. Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen.
Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side. Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.
Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:
Når den første tåre smelter,
da brister sorgen.
O Gud, giv mig den første tåre.
Hos mig er tåren is
og min sorg er isens roser.
Hos mig er tåren is,
og mit hjerte fryser.
Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.
Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.
Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!
Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen. Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.
For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.
Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken. Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte: vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem.
Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet. Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.
For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste. Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):
En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud. Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser. Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.
Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på. Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.
...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.
Gud finnes ikke, ikke sant er tittelen på en tankevekkende artikkel av Jørn Hokland. Anbefalt lesning for alle som ikke anser seg ferdigreflektert om temaet 'Gud'!
"The March was dedicated ‘to all workers’ and carries the inscription “To go to one’s work with a glad heart and to do that work with earnestness and goodwill” "
Sangtittelen, og marsjtakten, gjør at jeg likevel poster denne som en hyllest til arbeidernes kamp - og festdag.
Jeg har også bidratt med et sjiraff-tog på Olas sjiraff-nettsted:
I 1. Mosebok 3,19 (1930-utgaven) heter det: I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.
Nedenfor her er en artig vri på utsagnet basert på hvordan det er blitt tillempet i menneskesamfunnene gjennom historien:
"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov. I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.
Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'. Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.
Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.
Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.
Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:
Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):
ga meg ikke mersmak. Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen 'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.
Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg. 'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.
Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!
***
Oppdatering 9.mai:
Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus. Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon. 'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen. Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".
'Anna Karenin' ankom 3.mai. Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det. Innimellom ble jeg likevel trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer. Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!
Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene. Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene. Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.
Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:
"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov. I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks! Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.