Snarvei til dannelse. Donald Duck & co

Nei, jeg har ikke lest Goethes 'Unge Werthers lidelser'. Men jeg har vært fortrolig med tittelen og hovedtrekkene i handlingen fra barnsben av. Og jeg har lest P.G. Wodehouse's parodi-versjon om den unge, skrivende og kjederøykende Mordreds ulykkelige og - bokstavelig talt - ildfulle kjærlighet.

Jeg er ikke sikker på om far heller hadde lest ’Unge Werther’, men han er kilden til min opplevelse av fortrolighet. Familiens daglige felles middager (14.30, presis!) var hans kateter, hvorfra han øste ut kunnskapsbrokker og sitater fra kultur- og litteraturhistorien. Gjerne litt radbrekket: ”Ikke øl i en sådan stund – rekk meg fløten!”

Min (og Nemis) tidligste kilde til kunnskap om mytologiske skikkelser og kjente scener fra klassisk litteratur er imidlertid Donald Duck & co.  Huset vårt var fullt av bøker, mens tegneserier var fraværende – og dypt foraktet av opphavet. Men jeg elsket dem, suget til meg hver minste avisstripe, og kastet meg over Donald-bladene som fantes i de fleste andre barnefamiliene i nabolaget. Og fikk altså en masse klassiske småperler med på kjøpet.

'Å være eller ikke være' utløser for eksempel et bilde i hodet mitt av Donald med en hodeskalle i sin utstrakte hånd!

    



                        :)   :)   :)  

Snarvei til dannelse. 1001 bøker du må lese før du dør?

For å ha det sagt: tittelen på denne boka er det reneste vås. Lesing av skjønnlitteratur er ikke en pliktøvelse for noen, bortsett fra studenter og de som har litteratur som yrke – så hvem er ’du’? Hvor mange alminnelig leseglade mennesker leser for eksempel Joyces 'Ulysses' med utbytte?

Den norske utgaven er ellers fornorsket i alt for liten grad – minst 400 av de omtalte bøkene foreligger ikke i norsk oversettelse, og det begrenser nok kraftig leserkretsen her i landet, selv om mange leser greit engelsk. Den norske utgiveren har heller ikke gjort en fullgod sjekk i det norske bokmarkedet: En av mine yndlingsromaner, ’Gribbenes land’ (An Instant in the Wind) av André Brink, er oppgitt som ikke oversatt. Så kanskje flere bøker enn utgiveren tror foreligger på norsk?

Selv har jeg lest ca. 120 av de omtalte bøkene, ca. 30 kjenner jeg fra filmversjoner, barneutgaver eller så inngående omtale at jeg tror jeg har lest dem (bokkunnskap i bibliotekarutdannelsen på 70-tallet!), og ca. 30 har jeg påbegynt og mislikt eller gitt opp.

For eventuelt å fylle litt innhold i min klassiske dannelses mange hull, begynte jeg å lese '1001 bøker' fra starten av. Jeg kom ikke lengre enn til ’Det gyldne esel’ av Lucius Apuleius – og der stoppet jeg opp i vantro over teksten disse bildene var utstyrt med:

Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex.  Temaet behandles uten snev av jødisk-kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet. 

Denne illustrasjonen av Jean de Bosschere ... viser en kvinne som blir angrepet med et brennende trestykke.

Fravær av skyldfølelse og romantisk følsomhet - ja, utvilsomt. Men åpen og stormende munter sex? Jeg ser to grove voldtektsscener.

¤¤¤ 

Oppdatering: se kommentarene for korrigering av innholdet i bildene, og for å se hvordan jeg ble stimulert til å gi meg i kast med "Det gyldne Esel", noe jeg har hatt mye glede av! 

¤¤¤

HER har jeg laget en lenkeliste over andres omtaler av bøker som har gjort inntrykk på meg

Snarvei til dannelse. Blindvei

Litteratur gjenfortalt for barn, det er en snarvei jeg har hatt stor glede av. For eksempel Walther Scott, Victor Hugo, Dickens: knallgode fortellere, men i originalutgaver også omstendelige og ordrike. Gjenfortellingene som ble utgitt på 50- og 60-tallet husker jeg som komplette bøker som ga gode leseopplevelser. Noen har jeg gjenlest i voksen alder, fortsatt med glede.

Så undertittelen på denne boka: 'Verdenslitteratur fortalt for barn' tiltrakk meg i høy grad. Innholdsfortegnelsen også, for der oppdaget jeg at mange av bøkene sto på listen over bøker jeg har gitt opp å komme meg igjennom, og en kjapp, velskreven gjenfortelling ville jeg ikke forsmå!

Jeg stusset likevel over flere av de utvalgte verkene, hvordan de kunne egne seg til å bli fortalt, og for barn? - men jeg startet lesningen med et åpent sinn. Allerede i forordet fikk jeg bange anelser:

Pirater og slaver og kampen for livet

 'Skatten på sjørøverøya' ble behørig slukt av meg i min barndom, som én i rekken av utallige barnebøker av ymse kvalitet. Grunnen til at jeg har lest den på nytt nå på mine eldre dager, er at Bjørn Larsson har produsert en ’spin-off’ – roman av et usedvanlig stort og medrivende kaliber, nemlig ’Long John Silver. Den eventyrlige og sannferdige beretning om mitt frie liv og levnet som lykkejeger og menneskenes fiende’. (1997).  Jeg dumpet over denne romanen via hans andre bok på norsk, ’Drømmer ved havet’, en stillferdig, men likevel sterk og inderlig roman som for mitt vedkommende erobrer plassen både fra ’Alkymisten’ av Paul Coelho og ’Siddharta’ av Hermann Hesse hva angår å gi impulser til å finne veier bort fra eksistensiell uro og smerte. Denne romanen er mye mer allsidig, menneskekjærlig og varm. Og inneholder også flere fortellinger, og mye enkel, men vakker naturpoesi.  (Mannfolkene i Apostrofen syns imidlertid den er pinlig dårlig - nesten enstemmig!)

Men altså: ’Long John Silver’:

Den er langt fra stillferdig. Til dels er den både brautende og blodig og brutal. Men den fikk meg til å le, den fikk meg til å reflektere dypt over meningen med livet, slaveriet, volden og det ondes problem; den brakte meg ut på ramsalte og spennende eventyr. Blant mye annet. Det er en tykk bok, og i midtpartiet fikk jeg i noen perioder problem med å holde oppe interessen, men jeg har lest boka to ganger med fire års mellomrom og lesegleden var stor og deilig begge ganger. Og så var det takket være denne at jeg altså leste ’Skatten på Sjørøverøya’ om igjen, og det var en overraskende frisk og spennende, men også overraskende voldelig og blodig fortelling. Jeg koste meg i likevel skikkelig, og anbefaler alle som vil ta fatt på Larssons roman, å nyte Stevensons som aperitiff.

Som dessert anbefaler jeg

 'Prins Faisals ring' av Bjarne Reuter, som kanskje har både ’Skatten på Sjørøverøya’ og ’Long John Silver’ som forutsetning, men som har større innslag av lekenhet og eventyr enn disse to. Den er også litt dryg på midten, men til gjengjeld er den siste tredjedelen en sann fryd å lese.

Alle disse bøkene er jo maskuline til tusen, men i alle er det minst ett grepa kvinnemenneske med som duger til mer enn å trøste og tilfredsstille de barske mennene.

***

NB! Hvis noen i begeistring over 'Prins Faisal' skulle gå til anskaffelse av 'Løgnhalsen fra Umbria' av samme forfatter - noe jeg gjorde - så vær advart: for meg var det en gedigen skuffelse!

***

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet? (Abre)

Jeg er veldig glad i Abres reformerte litterære klassikere – i alle fall de to jeg kjenner til:

Revolusjonens røst: epilog

Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,

de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,

men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.

La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.

Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.

Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?

De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,

som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,

de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.

De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,

de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,

men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.

Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.

For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.

De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.

(Fritt etter Rudolf Nilsen)

og

Anti-jantelov

1.Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.

2.Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.

3.Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.

4.Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.

5.Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.

6.Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.

7.Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.

8.Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.

9.Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.

10.Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

som jeg syns med utbytte kan leses sammen med Bjørnboes sarkastiske

Ti bud til en ung mann

Og jeg skulle ønske at Abre kunne flikke litt på dette diktet:

En glad fisk...

Paul Klee har laget fisken.

Sommeren jeg har bak meg har hatt mange gode stunder.  Men mesteparten av tiden har jeg vært fanget av oppbluss av en vanskelig håndterbar hudlidelse som har vært en stor utfordring for humøret og motet.  Piet Hein har levert ord som jeg har sluppet inn i bevisstheten når utfordringen har truet med å gjøre meg sur og motløs:

PIET HEIN: OM AT HOLDE

Der råbes vidt

I verden om:

at holde trit

og holde dom.

Der er eet bud

man flygter fra:

at holde ud

og holde af

Valgets kvaler

"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

For noen år siden sto jeg overfor valget mellom å erklære meg selv som dum og kunnskapsløs, eller definere Klassekampen som irrelevant både i kraft av å være en politisk analysator, veiviser og organisator, og som inspirator for mine kulturelle interesser.  Jeg var jo nødt til å satse på mitt eget selvbilde, og sa opp avisa.

Både Arbeidsprogrammet og Prinsipp-programmet til Rødt gjør meg nedstemt hver gang jeg prøver å virkelig lese dem fra begynnelse til slutt: den gamle retorikken er sauset sammen med nyere saker, og det virker mer som et sammenrasket kompromiss enn som en gjennomtenkt og helhetlig politikk.  Jeg deler partiets strategiske mål: et samfunn der alle yter etter evne og får etter behov, men jeg ser ikke at de som parti viser noen som helst evne til å mobilisere folk til noe som helst.  Torstein Dahle skryter av at de er det eneste partiet som vil målbære kravet om å få 'soldatene hjem' fra Afghanistan - på Stortinget - men hva har de gjort for å bygge en  allianse blant folk flest som kan presse flere av Stortingspartiene til å skifte standpunkt? 

Vi var ikke på Stortinget på 70-tallet, men både opinionen mot Vietnam-krigen, mot EEC/EF/EU, for selvbestemt abort og mange flere saker ble vunnet gjennom utrettelig arbeid, og respektfulle diskusjoner med folk som i utgangspunktet trodde på Stortingsflertallets stempling av våre synspunkter som noe henimot kriminelle!  Vi hadde noe som het masselinje, vi var ute blant folk og diskuterte med dem - vi satt ikke på våre kammers og diskuterte Bourdieu, eller prøvde å forstå hvorfor folk var så dumme at de trodde på Arbeiderpartitoppene som ville ha oss inn i EEC!  Vi beundret arbeidsfolk - for noen av oss var det en ulykkelig kjærlighet, for vi innså at vi aldri ville kunne bli en del av deres fellesskap, fullt og helt. Vi dummet oss nok ut overfor folket av og til: jeg husker litt beskjemmet hvordan en psykolog, en sosionom og en bibliotekar (meg) sto og sang arbeidersanger utenfor Bolsønes verft en tidlig morgen, mens vi delte ut mobiliseringsløpesedler til 1.mai-toget!  Men jeg husker også hvor godmodig hoderistende arbeiderne passerte oss på vei inn fabrikkporten.

For noen dager siden testet jeg meg i Aftenpostens Valgomat, og fikk følgende resultat:

Frp 16%  Krf  44%  Ap  29%  V 22%  Sp 38%  SV  39%  H 15%  R 43%

Jeg har nå gjort rede for hvorfor jeg ikke kommer til å stemme Rødt.  Jeg kommer heller ikke til å stemme Krf, til tross for at de målbærer mange verdier jeg brenner for.  Ikke SV heller, jeg liker ikke å bli stemplet som bakstreversk fordi jeg ønsker å beholde, men ikke minst: forbedre Kontantstøtten.  Jeg syns ikke slagordet 'det skal lønne seg å ta utdanning':

klinger godt: motivasjonen for å ta utdanning bør være at en vil dyktiggjøre seg for å bidra til fellesskapet.  Til gjengjeld skal ingen leve i utrygghet for hus og hjem og det daglige brød.  'Det skal lønne seg' -uttrykket høres ut som høyre-retorikk i mine ører!

Jeg er imidlertid ganske sikker på en ting: min stemme skal ikke på noen måte kunne bidra til at FRP kommer i regjeringsposisjon, eller i en posisjon som premissgiver for en eller annen 'sprikende staur'- konstellasjon på borgerlig side.

Derfor må det bli rødgrønt.  Med SV ute står det mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet.  I praktisk politikk syns jeg Senterpartiet står for minst like mye rødt som grønt, og mer av begge deler enn Arbeiderpartiet.  Dessuten er de villige til å redde Kontantstøtten, og de er garantist mot EU-medlemskap.  Blir de sterke, kan de kanskje få avvikling av EØS-avtalen og inngåelse av ny handelsavtale opp på blokka, også.

 Så: det blir Senterpartiet for meg, og jeg oppfordrer alle som i sitt hjerte vil vel, kommunister, sosialister kristne og muslimer:  Styrk det grønne i det røde!

¤¤¤

Vel, vel.  Noen måneder etter valget må jeg innrømme at det ser ut til at det røde og det grønne nærmest bare henger og tingler som tynne pyntebånd fra en blånisses topplue! 

Jeg håper på utenomparlamentariske folkebevegelser rundt viktige saker: Omsorg, helse, antikrig.  Spisset til minste felles multiplum, slik at det ikke blir mulig for makta å splitte og herske.

"Det er von i hangande snøre!"

(Agnet er lagt ut desember 2009...)

 ¤¤¤