Skjebnetung kvitring

Fjernsynet bruker jeg stadig mindre tid på, men av og til er jeg veldig glad for å ha det. Som når jeg tilfeldigvis dumpet over en nydelig dokumentar om Paul Klee.

Den påfølgende jakten etter billed- og videomateriale, ga meg denne vakre tegnefilmen:


Oppdatering: Dessverre er musikken fjernet p.g.a. manglende tillatelse fra rettighetshaver.

Fyldige opplysninger om kunstverket, 'The Twittering Machine', finnes
her.

***

Av barn, fulle folk og - Pondus!

Pondus har kanskje ikke suget ekspertkommentaren sin helt fra eget bryst:

– Du har tidligere uttalt i Morgenbladet at «konseptkunst er for latsabber». Mener du fortsatt det?
– Ja, for en stor del.  (Morten Øen)

Mens mine tanker går til Jone Kvie og hans produkt (som jeg tror er støpt i et lavkostland).

Snille norske kunståndverkere

Per Lysgaards ’Organisme’, med et raust mylder av lett buktende lysrør, er representativt for objektene som for tiden vises på Hå gamle Prestegard. For lys og varme er det mye av i denne landsdelsutstillingen til norske kunsthåndverkere.

Til og med David A. Calders kjølig-metalliske 'U-hjelp' og 'Global sparing' (teksten på kortslissen er: 'Accepts all valid major credit cards') varmet. Vi opplevde nemlig ironien som lun og menneskevennlig.

Anne Knutsens Solkrok med biedryss (’Honninghjerter’) formidlet en sildrende barndosms- sommer-lykkefølelse. Men historien som ble lest i øretelefonene appellerte ikke til oss. Riktignok ga vi den ikke mer enn noen få sekunders oppmerksomhet før vi brøt av for å få beholde den gode stemningen, så vi kan ha gått glipp av noe kjekt eller spennende…

’Ragdolls for my daughter’ av Margrethe Loe Elde ga oss den gode følelsen av å være elsket barn, mens Siri Berqvams strikke- og hekle-kjøkken i naturlig størrelse fylte oss aldrende damer med ren, barnlig fryd. Trangen til å ta og føle på – alt – i denne installasjonen, var heftig! Men som de lydige og takknemlige barna vi da var forvandlet til, kunne det ikke falle oss inn å bryte forbudet (som var plassert godt synlig på kjøkkenbenken).

Bizarriteter

Den beste måten å drepe en vits på er å forklare, eller utdype den. Det får så være: Vitsen over er hentet fra Bizarros blogg. Og jeg har lest hans utlegning om foranledningen til den. Jeg tror også at jeg har forstått de viktigste ordene. Men jeg forstår ikke selve vitsen! Hjelp mottas med takk. Den neste, derimot, trenger jeg ingen assistanse for å ha glede av,

og heller ikke denne, som åpenbarte seg i en av hans utallige billedlinker

***

Vuillard, og snille jenter

”På veg mot kassane møtte blikket hennar blikket til Vuillard. Og det var heller ingen talemåte: Han såg på ho. På ho. Med milde auge.  Sjølportrett med stokk og stråhatt…”  (Gavalda: ’Saman er ein mindre aleine’ side 206)

Jeg hadde aldri verken hørt om Vuillard eller sett noen av hans malerier, så jeg tok et billedsøk. Der fant jeg en bitteliten utgave av det aktuelle selvportrettet, og blant de mange andre fine maleriene, stakk det av de to damene seg ut. Og det var fordi jeg øyeblikkelig koblet det til en av mine yndlings-billedbøker: ’Snill’ av Gro Dahle og Svein Nyhus.

Damen til venstre i Vuillards maleri ser ut til å komme ut av veggen. Det gjør Lussi i ’Snill’, også – og flere følger henne:

Bare kom du, sier Lussi

og rekker hånden fram.

Og bittelille Madeleine

som er nesten gjennomsiktig

triller ut,

tå for tå.

Tipp tapp to.

Men hva nå da?

Se på veggen!

Der kommer jammen oldemor.

Selveste Margit Augusta Johanne!

Var det der du var hele tiden? sier faren.

Vi trodde du var borte! sier moren

og hjelper oldemor ut av veggen.

Den gamle stilken! Den krumme kroppen!

Se, hun smiler! Se, hun vinker!

Hør, hun knirker!

Å, Lussi! sier oldemor.

Det er jenta si, det,

som kan sprenge vei i veggen!

På min vegg har jeg klistret opp et portrettbilde av Gro Dahle, og i pannen hennes har jeg limt inn et utklipp fra intervjuvet som hørte til:

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

Dikteren Eldrid Lunden sa tre ting til meg som jeg har som huskeregler:

Ikke vær så snill pike

Du må grave mer stein

Du får være der du er til det går over av seg sjøl

Akkurat!

¤¤¤

Oppdatering 19.november 2009:

Oppdaget i dag at Svein Nyhus har en flott og generøs blogg!

¤¤¤

Den lille røde høna/The little Red Hen

 Jeg liker henne ikke, har aldri gjort det, og bruker nå denne anledningen til å henge henne ut til litt mild spott og spe. Andre trykker henne til sitt bryst, som her: ”There are as many versions of the folk tale as there are stories from your own experience that match it. Here's one version, a folk tale, a very familiar feminist tale.” Sitatet er fra en feminist-nettside. Og jeg stusser: feministhistorie? Er den lille røde høna med sin selvtilfredse moralisering et feminist-ikon? 

Den lille røde (!) høna er flere andre steder, for eksempel her, modernisert til å være heltinne i en høyre-liberal versjon om velferdsstaten, påtvungen deling og derav følgende kveling av privat initiativ og arbeidsglede. Men brødproduksjonen til høna er jo et rent hobbyprosjekt – eller en fullt og helt selvpålagt plikt. Ingen av de involverte trenger nemlig brødet, heller ikke i den vanligste norske versjonen.

Den engelske versjonen som følger nedenfor her har noen pussige utbroderinger som riktig understreker at alt arbeidet med kornet er en fullstendig uviktig aktivitet som går på bekostning av primæroppgavene til høna: nemlig sin egen og kyllingenes daglige behov for mat og omsorg.  

Fritz Røed skulpturpark, Bryne

Før jeg gikk inn i parken, ruslet jeg rundt ved utløpet av mølledammen hvor dette vesle, vakre vannfallet befinner seg.

Slik introduseres parken, som kunstanmelder Trond Borgen i 2004, da parken ble åpnet, raljerte så ubarmhjertig over at alle kunstelskere og kulturpersonligheter på Bryne kastet seg ned i blind forsvarsposisjon, og ingen våget senere å offentlig uttrykke kritikk mot noe som helst i parken. Slik uttrykker Trond Borgen det i en oversiktsartikkel om kunståret 2004:

Livsviktig

Jeg vil ha iskremmunn

og øyne

som er grønnere

enn på den andre siden

Tirsdag hadde jeg min iskremdebut for i år på et solbelyst Bryne Torg. Og Hermegås på dikt.no har skrevet diktet som passer til - med smil og dobbeltbunn.

Ekko

 

"Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein."

***

"Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom."

Tekstutdragene er hentet fra en vakker artikkel skrevet av Finn Skårderud.

For noen år siden hjemsøkte steinen på bildet meg i et våkent mareritt og spilte rollen som monument over brustne hjerter. Det passer til Ekko-myten, syns jeg.

Men steinen har også en personlig betydning for meg. Slik var mitt første møte med den:

Gåtefullt, foruroligende og morsomt dikt

ÅRHUNDRE 21

av Hermegås

Det er dinosaurånde

bak annethvert tre

men det er ok

for hun er en fugl

jeg er varm, strykejernvarm,

feilvare, men tynnere enn deg

så vi overlever nok

Hermegås publiserer på dikt.no

***

Bildet er funnet her

Lasarus av Leonid Andrejev

Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:

I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.

”Hvor blir det av folkets hyllest?”

I kommende uke må disse tre forklare seg for kontroll- og konstitusjonskomitéen på Stortinget. Saken er alvorlig nok, og jeg er litt rystet over meg selv som ikke klarer å motstå å stille bildet opp mot dette:

(Året er 1957, dagen er 1.mai, Ungarnopprøret er slått ned et halvt års tid i forveien, men Sputnik er snart utskytingsklar, og alle hjerter gledet seg?).
(Øverste foto: Tom Henning Bratlie)

Tvang, middelklasse og terror

  

Ørjan Righard : Bird

Tre litterære verk spratt inn i hodet mitt da jeg leste denne saken i Stavanger Aftenblad 24.o6.08. Kommentatoren dekker mine synspunkter – bortsett fra at han kaller utspillet for sosialistisk. Men tatt i betraktning hvilke stater som gjennom historien har kalt seg sosialistiske, så har han for så vidt rett.

Første referanse var til Wergelands dikt ’For trykkefriheten’:

Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?

Qvæl Engen - Græsset blier ei grønt;

bind Ørnen, døer den paa sin Pynt;

stands Kilden, som med Sang begyndt har raskt sin Gang,

og den en giftig Sump vil bli'e!

Naturen hader, stærk og fri,

al Tvang.

Den neste var til Stein Mehren sitt dikt om middelklassen:

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn

Å være lydhør

Om jag värkligen
brydde mig om dig...

Skulle jag se dig i ögonen når du talar til mig.
Skulle jag tänka på vad du säger
snarare än vad jag ska säga när du slutat.
Skulle jag höra dina känslor
tilsammans med dina ord

(Ruth Senter)