onsdag 15. oktober 2008

Snille norske kunståndverkere


Per Lysgaards ’Organisme’, med et raust mylder av lett buktende lysrør, er representativt for objektene som for tiden vises på Hå gamle Prestegard. For lys og varme er det mye av i denne landsdelsutstillingen til norske kunsthåndverkere.


Til og med David A. Calders kjølig-metalliske 'U-hjelp' og 'Global sparing' (teksten på kortslissen er: 'Accepts all valid major credit cards') varmet. Vi opplevde nemlig ironien som lun og menneskevennlig.



Anne Knutsens Solkrok med biedryss (’Honninghjerter’) formidlet en sildrende barndosms- sommer-lykkefølelse. Men historien som ble lest i øretelefonene appellerte ikke til oss. Riktignok ga vi den ikke mer enn noen få sekunders oppmerksomhet før vi brøt av for å få beholde den gode stemningen, så vi kan ha gått glipp av noe kjekt eller spennende…


’Ragdolls for my daughter’ av Margrethe Loe Elde ga oss den gode følelsen av å være elsket barn, mens Siri Berqvams strikke- og hekle-kjøkken i naturlig størrelse fylte oss aldrende damer med ren, barnlig fryd. Trangen til å ta og føle på – alt – i denne installasjonen, var heftig! Men som de lydige og takknemlige barna vi da var forvandlet til, kunne det ikke falle oss inn å bryte forbudet (som var plassert godt synlig på kjøkkenbenken).




5 kommentarer:

  1. Og hyggelig at du syns det - og forteller det til meg :-)

    SvarSlett
  2. Så mye morsomt!
    Det strikkekjøkkenet så jeg på Astrup Fernley ifjor en gang. Veldig stilig og imponerende stykke arbeid.

    SvarSlett
  3. I likhet med Lothiane så jeg strikkekjøkkenet på Astrup Fearnely, og prøvde å snikfotografere det, men vaktene der er så strenge. Kult at du greide det her! Mange andre fine ting på bildene dine også, som lysorganismen, og biestolen som går i ett med tapetet. Men utstillingen het «Taktilt»? Og enda sto det skilt om at det ikke var lov å berøre verkene? Hm.

    Min venn Streck (som også har en tegneblogg) lager skulpturer som nettopp skal berøres: Maskiner som skal sveives etc. En gang fikk han en treskulptur tilbake fra en utstilling (det var et fly med to rare hunder i), og hodene på hundene var blitt helt grå mellom ørene, fordi så mange hadde villet klappe dem. Det syntes vi var fint, ikke dumt. Streck mener sporene av berøring blir del av kunstverket, og vil ikke ha det annerledes.

    (Noen andre av skulpturene hans kan du se her.)

    SvarSlett
  4. Jeg husker det var litt selvironisk hoderysting over motsetningen mellom utstillingens tittel og berøringsforbudet, men jeg har lett forgjeves både i Jærbladet og Stavanger Aftenblad etter reportasjen som var i forkant av utstillingen. Kunsthånverkerne var også snurte på trenering fra Mary Millers side, for opprinnelig var dette tenkt som et mye større prosjekt, men så fikk de for knapp tid, bl.a. til nyproduksjon. Og det er nok takket være den mangelen at vi fikk oppleve dette kjøkkenet. (Som antakelig ville ha endt opp som restegarn hvis det hadde vært fritt fram for berøring...)

    Tusen takk for linken til Strecks skulpturer! Via deg har jeg funnet bloggen hans, som jeg liker veldig godt. Generøsiteten er jo i høy grad merkbar der også.

    Á propos berøringsspor på kunstverk: hvis jeg ikke husker feil, så var Jesu fot (eller Marias?) på 'Piéta' i Peterskirken merket av tusener av kyss og berøringer da jeg svippet forbi på tidlig 70-tall. Nå tror jeg statuen er vernet mot videre kyssing, for å redde foten fra å gå helt i oppløsning!

    SvarSlett

Innlegg kan bli revidert og flyttet på, så kommentarfeltet kan fremstå som pussig ved enkelte innlegg (dateringen).