Ekko

 

"Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein."

***

"Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom."

Tekstutdragene er hentet fra en vakker artikkel skrevet av Finn Skårderud.

For noen år siden hjemsøkte steinen på bildet meg i et våkent mareritt og spilte rollen som monument over brustne hjerter. Det passer til Ekko-myten, syns jeg.

Men steinen har også en personlig betydning for meg. Slik var mitt første møte med den:

"I en årrekke hadde jeg kjørt inn på parkeringsplassen, mange ganger i året, for å nyte eller irritere meg over skiftende utstillinger, eller delta på seminarer, kurs eller fester. Jeg hadde også gått ned mot havet og vandret over strandgravfeltene, videre langs rullesteinsstranden til elva, opp langs den frem til hengebrua, og så videre ned mot sjøen til ’vojen’ med vakkert renoverte naust. Og trodde jeg hadde fått med meg alt verdt å se som befant seg i behagelig gåavstand.

Og så, en gang det var mange besøkende, og derfor også fullt opp av biler, kjørte jeg lenger sør på parkeringsplassen enn vanlig, og ble bokstavelig talt bergtatt".

Steinen ligger rett ved parkeringsplassen til Hå gamle prestegard.

Bildet ble tatt av en god venninne i 2001, på hjemvei etter et besøk hos meg hvor jeg entusiastisk hadde fortalt om steinfunnet. Hun døde for noen år siden, og graven hennes er ikke i mitt nærmiljø. Dette er derfor også for meg hennes gravstein. Og når jeg ser den kjenner jeg en dyp, sorgfylt glede.