Tvang, middelklasse og terror

  

Ørjan Righard : Bird

Tre litterære verk spratt inn i hodet mitt da jeg leste denne saken i Stavanger Aftenblad 24.o6.08. Kommentatoren dekker mine synspunkter – bortsett fra at han kaller utspillet for sosialistisk. Men tatt i betraktning hvilke stater som gjennom historien har kalt seg sosialistiske, så har han for så vidt rett.

Første referanse var til Wergelands dikt ’For trykkefriheten’:

Hvor trives noget Godt og Skjønt og Stort i Tvang?

Qvæl Engen - Græsset blier ei grønt;

bind Ørnen, døer den paa sin Pynt;

stands Kilden, som med Sang begyndt har raskt sin Gang,

og den en giftig Sump vil bli'e!

Naturen hader, stærk og fri,

al Tvang.

Den neste var til Stein Mehren sitt dikt om middelklassen:

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn
Jeg har også beskrevet alle kjærtegn, mine beskrivelser
er beskyldninger begrunnet i klasse, barndom og kjønn
Jeg er middelklassen. Jeg skapte passet og arkivet
museet, toalettet og maktfordelingens labyrinter
for å beskytte meg mot fristelser jeg aldri falt for
Hva skapte overklassen? Keisere generaler golfspillere
mennesker som lever seg ut i sine lidenskapers sol
så ubevisst at de betrakter seg selv som ren natur
Hva skapte arbeiderklassen. Ammer. Og Jesus Kristus
Jeg er middelklassen. Jeg oppfant friheten, lenket
til den ufrihet jeg beskriver frihetens vilkår i
Alle mine begreper er nett jeg vikler fornuften inn i
Hver annen tanke, en mistanke der jeg gjør meg liten
for å slippe inn og enda mindre for å slippe ut igjen
Se de andre klassene besvare livets spørsmål med liv
Overklassen, nasale rovdyr som lever som om de er frie
Arbeiderklassen, flokkdyr som lever som om de er ufrie
De ifører seg kommunismens og fascismens klær og tror
de skal slippe unna som noe annet enn seg selv. Jeg er
middelklassen, jeg skapte kommunismen og fascismen
Jeg skapte også ideologianalysen av dem. Isme for isme
stiller jeg enhver til regnskap for de forbrytelser
jeg lot andre begå, lokket av tanker jeg først tenkte
Jeg skapte revolusjonen ... og konsentrasjonsleiren
Jeg sprengte erkjennelsens grenser og oppfant deretter
piggtråden. Hva skapte de, klassene over og under meg
Dansetrinnene, selskapslekene, gleden. Et stort flir
som tryllebinder tiden og utsletter begreper. Latter
Det eneste fenomen som historien ikke kan fordøye
Saturnalienes og karnevalenes dionysiske latter
Er det meg de ler av. De finner alltid noe å le av
Latter spruter ut av dem. Jeg er middelklassen. Jeg
ler aldri. Jeg skrev latterens historie. Da lo jeg
Jeg er arbeiderklassens klovn, kongenes narr. Jeg
er den ene, som forakter ensomhet, jeg avskyr massene
og skapte allmannamøtet, resolusjonen og seminaret
Jeg er fornuften, tidens ånd som trommer i alle språk
Og det som språket ikke nevner, det finnes ikke til
Overalt sperrer jeg de levende inn i begreper: Keisere
frelsere, arbeidere og konger. Jeg er middelklassen
Språkets herre. De lidendes og sorgløses troløse elsker
Så hør meg, ja hør meg ennu en gang forlate meg selv
Gå under i alle og gjenoppstå som konge av intet
ved til enhver utid fortelle andre hvem disse andre
til enhver tid kunne vært, burde være og virkelig er

***

Den tredje var til boka ’En terrorhandling. Eller krepsen venner seg til det’ av André Brink. Forfatteren gir der en tett og nær skildring av hvordan en hvit intellektuell går fra å være solidarisk med de undertrykte svarte i Sør-Afrika – men imot vold – til å bli terrorist. En av flere ’lærdommer’ jeg sitter igjen med etter lesingen, er at organisert vold i form av terror er de politisk utålmodige intellektuelles arena.

Undertittelen på boka spiller forresten på en afrikansk lignelse som er analog med denne:

’Slippes en frosk ned i en kjele kokende vann vil hun umiddelbart hoppe ut og redde skinnet. Men hvis frosken blir lagt i en kjele med kaldt vann som gradvis varmes opp til kokepunktet, vil hun ikke fornemme faren, og kokes til døde’.

Tilknytningen til Osmundsen og foreldrepermisjonen? Nei, si det. Disse referansene bare spratt inn i hodet mitt, som sagt.

Og ga meg anledning til å presentere tre veldig gode litterære verk!

***