Mona Nordaas byr på nytelse og dype gleder

på Hå gamle prestegard i sommer!

Smakebit finnes her:

Flickr Photo Download: Fra sans og samling - Mona Nordaas

Drømmefinalen blir det ikke noe av, Ole, Dole og Doffen!

Tilfeldigvis kjøpte jeg 'Donald Duck & co' sist uke, og havnet midt i innspurten av en historie lagt til Sør-Afrika, med fotball-VM som et viktig handlings-element.  Det førte til at jeg kjøpte nytt blad i dag, og det angrer jeg ikke på.  Jeg håper jeg ikke får Disney-konsernet på nakken når jeg deler noen ruter med dem som måtte komme på å snuble innom her i bloggen.

Afrikanske kvinner svinger opp!

Oppdatering etter finalen: Det ble Spania - Nederland og seier til Spania...

:)   :)   :)

"Depresjon er størknede tårer"

Med denne sangen har Maggie Bell  bidratt sterkt til å holde meg i live gjennom mange lange og dype depresjonsperioder.

Sitatet i tittelen er imidlertid fra en av mine medpasienter i skjermingsavsnittet på Dale psykiatriske sykehus i 1985.

Hun var svært emosjonelt ustabil og hadde akkurat kommet seg ut av en ekstraskjermet periode hvor hun hadde hatt fastvakt sittende ved sengen i et døgns tid.
Hun, jeg og en eldre mann satt ved matbordet på kjøkkenet, og det hadde vært meg og mannen som hadde stått for pratingen inntil hun kom med den betydningstunge replikken.

Han hadde oppheng i honningens helbredende kraft - teen hans var så seig av honning at han måtte spise den med skje, og honningen fløt også på all maten hans. Jeg smatt inn noen ord nå og da om gråtens velsignelser. Og fikk altså vektig støtte fra den unge damen som tidligere ikke hadde ytret noe jeg oppfattet som fornuftig i de få forsøkene på samtale vi hadde hatt.

Kroppen hennes, og mimikken, uttrykte imidlertid veldig sterkt at hun bar på stor smerte, og stort raseri.

Det siste hadde blitt utløst av at en pleier viftet henne bort da hun ba om hjelp til en praktisk oppgave.  Pleieren var nemlig inne i en samtale med meg, en samtale som hun hadde stor glede av.

Da den unge damen  for andre gang kom og spurte om pleieren nå var klar til å hjelpe henne, skjønte jeg umiddelbart at det var viktig at pleieren straks reiste seg opp og kom henne i møte.  Men pleieren snudde ikke engang på hodet, hun bare sa noe slikt som 'ja, snart'.  

I neste øyeblikk hadde hun et brølende og snerrende dyr på nakken, som rev og slet henne i håret.  Pleieren skrek også, bannet og skjelte så jeg knapt nok har hørt verre verken før eller senere.  Men hun fikk trykket på alarmen, og andre kom til og fikk kontroll over det rasende dyret - som altså var den unge, forpinte damen. 

Neste gang jeg så henne var gjennom dørgløtten til rommet hennes, hvor hun satt i sengen, med løste belter, og pratet rolig med fastvakten hun hadde ved sin side.  Neste dag satt hun altså fredelig og rolig ved matbordet og formulerte sitt visdomsord.  

Hadde jeg kjent til diktet Salme av Sigbjørn Obstfelder på det tidspunktet, skulle jeg ha gitt det til henne:

Når den første tåre smelter,

da brister sorgen.

O Gud, giv mig den første tåre.

Hos mig er tåren is

og min sorg er isens roser.

Hos mig er tåren is,

og mit hjerte fryser.

Og hadde jeg kjent til fortellingen Den første tåre (ukjent forfatter, men gjengitt i boka "Den nødvendige smerte"), skulle hun ha fått den også.

Da Adam og Eva blev forvist fra Edens Have, så Gud, at de angrede deres brøde.  

Gud er gud...

 Notre Dame de Paris: fantastisk sted for å oppleve høytid, hellighet og konfesjonsløst fellesskap.!  

Mange, og i mitt tidligere liv også jeg, rister på hodet over dem som gifter seg i kirken og døper sine barn til tross for at de ikke slutter seg til trosbekjennelsen.  Selv er jeg udøpt, og det er også mine barn, men som mor og bestemor er jeg blitt en rørt kirkegjenger ved flere anledninger, og jeg har vært nødt til å granske min datters begrunnelse for å velge kirkelige seremonier til tross for at hun ikke tror på en personlig Gud og Jesu død og oppstandelse i bokstavelig forstand.

For henne er det et spørsmål om kulturell tilhørighet og trang til å dele sine største og stolteste øyeblikk sammen med, og i en form som stemmer overens med, den flertallet i  bygda hun har vokst opp i og er glad i velger.

Begge mine barn ble konfirmert borgerlig, og begge har gitt uttrykk for at de hadde foretrukket å ha fått være sammen med sine venner og klassekamerater som, helt ureflektert, konfirmerte seg i kirken.  Vi sa at vi ville gi dem et fritt valg, men som sønnen min ganske riktig påpekte:  vi hadde fratatt dem muligheten til å velge å ikke ville skille seg kraftig ut fra sine samtidige ved å ikke barnedøpe dem. 

Så lenge det er slik at det ikke avkreves bevisst trosbekjennelse fra dem som bruker de kirkelige seremoniene, har jeg kommet fram til at det er både respektabelt og sannferdig å velge kirkelige ritualer for å signalisere sin kulturelle tilhørighet.  Så får det være opp til Kirken om den vil fortsette å være seremonimester på slike premisser.

For min egen del har det hodet mitt forteller meg er irrasjonelt i kristendommen blitt underordnet en økende kontakt med deler av følelseslivet mitt som er overordnet meg selv og mine nærmeste.  Jeg uttrykte denne erfaringen slik i et kommentarfelt for noen år siden (jeg tror det var hos nedlagte 'Alter Ego'):

En dyp følelse av samhørighet og mening - ja hellighet - lever hos meg i beste velgående sammen med en fast overbevisning om at det ikke finnes noen personlig Gud.  Men jeg kan godt bruke ordet Gud som symbol for mine religiøse følelser.  Jeg er en snylter på ulike religioner, mest på kristendommen, siden den har omgitt meg, selv om jeg er udøpt.

Og håpet om at menneskene og alt annet liv på jorden en gang skal finne en god måte å leve sammen på, det holder jeg beinhardt på.  Etter at jeg i noen år var nær ved å drukne i elendighetsbevissthet.

I denne bloggposten har jeg uttrykt meg slik:

...ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Og: det er makt i de foldede hender - og i de knyttede never !

Gud finnes ikke, ikke sant er tittelen på en tankevekkende artikkel av Jørn Hokland.  Anbefalt lesning for alle som ikke anser seg ferdigreflektert om temaet 'Gud'!

Kampmot...

 Min sjiraffmodererte utgave av oppmuntringsoppslag jeg fant hos fysioteraputene på Varhaug