Brannskadet, ikke utbrent

***

Dikt: Niels Fredrik Dahl (fra samlingen 'Branngater')  http://www.oktober.no/nor/forfattere/norske/dahl_niels_fredrik

Bilder: Odilon Redon http://no.wikipedia.org/wiki/Odilon_Redon

***

Frykter psykiatrien følelser?

 Gråtende edderkopp’ av Odilon Redon

”Kulturen lider av anestesi. Den krever smertelindring. Det er jo meget fattbart. Smerte er jo vondt. Jeg nøler vel ikke særlig lenge med pillebrettet når det gjelder meg selv. Men vi har et kollektivt problem:

En kultur som så iherdig søker smertelindring, ødelegger også kompetansen for å takle smerte. Det er lett å se de onde sirklene. Ritualene for å lære å utholde det negative forsvinner. Jeg er ingen smerteromantiker, men jeg vet at å kjenne smerten er identisk med å bli menneske. Og det vi kaller smerte, er ofte kanskje en sorg. Å få hjelp til å begynne å sørge over et fortidig fravær kan være den forløsningen som gjør at symptomer fordamper.

Mitt anliggende er altså: Frykter også psykiatrien følelser? Psykiatrien skal lindre. Men når psykiatrien blir for ensidig opptatt av å administrere og dempe symptomer - og dermed vegrer seg mot å gå inn i den subjektive erfaringen for å forstå den - sender den budskap om at det vonde ikke er til å bli tålt. Det er i slekt med foreldrene som ikke tåler et barns følelser. Hvordan skal da barnet utvikle kompetansen til å takle disse følelsene senere i livet? Om følelsesmedisinen frykter følelser, hvem skal da gi dem et legitimt rom?”

Tittelen og avsnittet over er fra en artikkel av Finn Skårderud. Uthevingene har jeg gjort.

 ***
Repostet for andre gang. - kommentarene har heldigvis fulgt med!

Er det ikke mitt liv, kanskje?

Linn i ’Fullt hus’ har i innlegget ’Vakkert? Rørende’ gitt uttrykk for ubehag knyttet til romantisering av et dobbelt selvmord. 

Temaet fikk meg til å finne fram filmen ’Er det ikke mitt liv, kanskje’ - (’Whose life is it, anyway’). Den gjorde et kraftig inntrykk på meg i sin tid. I likhet med de fleste som omtaler filmen, oppfattet jeg det den gangen som om temaet var retten til assistert selvmord, og jeg støttet fullt og helt hovedpersonen, som krevde retten til selv å bestemme om han skulle leve eller dø. 

Ettersom jeg i senere år er kommet fram til et veldig klart standpunkt mot overlagt dødshjelp, fikk jeg behov for å kontrollere om mitt nyvunne standpunkt holdt mot den inderlige og kraftfulle argumentasjonen til Richard Dreyfuss i rollen som den trafikkskadde billedhuggeren. 

Og så viser det seg at standpunktet mitt ikke blir utfordret i det hele tatt. For filmen dreier seg ikke om dødshjelp, den dreier seg om retten til ikke å bli tvangsbehandlet, selv om konsekvensen av å avslutte behandlingen er døden. Og tvangsbehandling (som ikke må forveksles med akuttbehandling!), det har jeg ingen problem med å motsette meg! 

Jeg skjønner godt at leger og annet helsepersonell, samt pårørende, kan slite med å akseptere, og å tåle det. Også dette aspektet kommer godt fram i filmen. Som for øvrig i tillegg er både  underholdende og morsom. 

Dreyfuss leverer hele spekteret av menneskelige emosjoner i en utrolig god rolletolkning.

***

En pille for alt som er ille?

Kan det være denne?

Nettsiden for dette produktet finnes her.

Mer utdypende informasjon her.

***

Kanskje er et viktig ord!

- for dette kan dras langt ut i det ekstreme.

Men jeg kom på sitatet da Buster stilte seg spørrende til om tvangstanker utelukkende er noe negativt.

"Man må ha kaos og galskap inni seg for å nedkomme med en dansende stjerne." , skal også Nietszche ha sagt, i følge Yalom.

Kanskje det også er sant.

***

Repostet!  (kommentatorene er ikke spøkelser fra fortiden...)

"Den medisinske vitenskap er nå kommet så langt ...

Virrrrusss!

... at det ikke lenger finnes friske mennesker". (Aldous Huxley).

"For hver sykdom legene helbreder med medisin, fremkaller de ti hos friske mennesker, ved å innpode dem med det virus som er tusen ganger farligere enn noen mikrobe: idéen om at man er syk."  (Marcel Proust).

***

En kjær og sjelden gjest - og en vakker legende

RØDSTRUPE

Ingen har lettere halefjær

og rødere silkeskjorte.

Og ingen kan være så plutselig nær

og bli så plutselig borte.

Hvile seg litt på et lubbent nek

og muntert på vakt med blikket:

Mennesket er et ufarlig krek,

for fly kan det heldigvis ikke!

(Inger Hagerup, fra ”Lille Persille”)

På altanen min serverer jeg fuglemat hele året.*  I sommerhalvåret er det hvetekorn, i vinterhalvåret støper jeg i tillegg diverse korn og frø inn i fett. Til jul setter jeg opp et havrenek. Og så holder jeg ’åpent vann’ i et drikkekar som fuglene elsker å bade i, til og med når det er frost:

Gjestene er først og fremst spurver, og om sommeren er det ekstra morsomt å se hvordan spurvemor og spurvefar mater store unger som sitter og gaper. Hadde de ikke gapt, og hadde de ikke blitt matet, ville jeg trodd det var voksne fugler!

Om vinteren, på de kalde dagene, dukker det opp noen pilfinker, ett svarttrostektepar, en enslig blåmeis, en kjøttmeis – og så en grasiøs, svartøyd rødstrupe. Den er en svært sjelden gjest, og kommer aldri samtidig med spurveflokken. Når jeg ser den blir jeg glad, varm og litt andektig. Men så snart den merker blikket mitt, flyr den sin vei.

Flere legender og ’tales’ knytter rødstrupen til Jesu lidelseshistorie, så andektigheten den utløser hos meg går visst inn i en tradisjon. I Selma Lagerlöfs ’Kristuslegender’ finnes en sjarmerende og vakker versjon.  Her følger den på svensk,  hentet herfra (takk til kommentator v).

To whom it might concern (You were my strength when I was weak)

Ja! Og her er det så mange jeg kunne ha nevnt, at jeg ikke nevner en eneste en.

Men jeg vil nevne at ingen må belemre noen med en erklæring om at deres kjærlighet er betingelse for egen eksistens, slik omkvedet i denne sangen insisterer på. 

Lenge var mitt yndlings kjærlighetsdikt dette:

ERKLÆRING

(Weil ich dich niemals anhielt halt' ich dich fest.  RILKE)

Fri til å velje

deg, deg

om og om igjen

utan å binde deg

Fri til å vekse

ved sida av deg

og vite at vi har røter

i same jord

Fri til å krype

inn til deg

når fridomen blir for stor

å bere åleine

Fri til å puste

borte frå deg

om det kjennest for tett

mellom røde vegger

Fri til å lengte

etter deg

kvar gong du går på vegar

langt borte

Fri til å danse

utan deg

om sol eller måne for eksempel

byd meg opp

Fri til å krevje

av deg

at du stiller dei same krav

om nærleik og fridom

Fri til å kjenne

for deg

den truskap som er ansvar

for eit hjarta

Fri til å gråte

hos deg

over alle dei ufrie sjeler

som dømmer oss

Fri til å leve

med deg

i regn, på ein torsdag

neste vinter

eller resten av livet

(Åse Marie Nesse)

- men slik fri kjærlighet er kanskje uoppnåelig innenfor parkjærlighet? 

Åse Marie Nesse skal ha vært en 'runaway-bride' ved to anledninger, har jeg hørt, og ble aldri samboende med noen.  Selv var jeg samboer/gift i 15 år, men det var nok kjærligheten til barna mer enn den til ektemannen (selv om den absolutt var til stede!) som gjorde at jeg holdt ut så lenge i samboerskapet.  For å klare det var det denne form for frihet jeg måtte holde meg til:

Hvad er frihed frihed til?

Til at gøre hvad man vil,

blot man nøje passer på

kun at ville hvad man må.

(Piet Hein)

For tiden tenker jeg at frihet uten noen form for bånd eller grenser enten fører ut i det tomme intet så en blir til en vektløs satelitt i evig kretsløp, eller til en indre tomhet så en risikerer å implodere og bli til et sort hull:

 

(NASA-bilde)

En fotokunstners versjon av  sort hull kan nytes her: 
http://overflate.blogspot.com/2008/08/sort-hull.html

***

Det nye livet begynner!

Jeg ble fylt til bristepunktet av kjærlighet, glede, håp og framtidstro da jeg ved årsskiftet fikk nyte samvær med disse fire godguttene.

Innledningen til det nye året fremsto også klar og ren og ny og solbadet.

Og plutselig bruste det fram musikk inne i hodet mitt - et mektig kor:

"Ur bitre strider, ur mörker"...

Ja, jeg har vært der, som enkeltmenneske.  Men jeg er ikke lenger oppslukt av mørket, jeg har lagt bak meg de bitre stridene. 

Ja, menneskene på jorden har vært der i stort omfang gjennom hele historien, og over store deler av verden er det fortsatt bitre strider og mørke.  Men mørket har ikke vunnet.

Albumet denne sangen er hentet fra heter "Sånger från ljugarbänken".  Men sangen handler ikke om en løgn eller en urealistisk drøm. Den handler om en sannhet som aldri verken kan eller skal nås fullt ut.  Den handler om retning. 

For like viktig som det er å orientere seg etter lyset, like viktig er det å ikke la seg blende og oppsluke av det.

Én sannhet står imidlertid urokkelig fast: Så lenge det finnes barn, finnes det håp:

Et passende fyrverkeri for det nye ti-året, synes jeg!