Lys i mørket

Jeg er ingen elsker av Jon Fosses litteratur.

Jeg har sett ett teaterstykke på scenen, og da var jeg utålmodig og nedtrykt under hele forestillingen. Senere har jeg sett Wenche Foss som Susanna Ibsen i en fjernsynsteateroppsetning, og selv om jeg elsker Wenche Foss, syntes jeg dette stykket var så enerverende at jeg ikke orket å se det ferdig. Bøkene hans har jeg bladd i, og de fleste har jeg lagt vekk.

Men denne teksten fra ’Naustet’ fikk jeg med meg, og den, pluss Helge Torvunds tåre-dikt, var i et års tid omtrent den eneste litteraturen jeg leste.

Det hadde muligens lønt seg å pløye gjennom flere bøker av Jon Fosse, på skattejakt…

Men kanskje jeg heller skal være glad for de skattene jeg har, og for dem som plutselig dukker opp på min vei?

Watership down to a Brave new world?

’Flukten til Watership’ er en spennende og dramatisk historie om en gruppe vill- kaniner som flykter fra en ’verdens undergang’ til en ’ny verden’. Underveis er de innom en koloni med velnærte kaniner som later som om velnærtheten ikke har sin pris. De stifter også bekjentskap med en koloni som er trygget mot alle ytre fiender, under forutsetning av at innbyggerne underkaster seg streng, militær disiplin. Våre ville venner vil skape en koloni med mye trygghet, materielt og mot ytre farer, men uten å gi fra seg mer frihet enn strengt nødvendig for å overleve som samfunn. Ingen nullvisjon, der!

Historien er også krydret med saftige kanin-folkeeventyr hvor den rådsnare El-ahrairah er fast helt.

Første gang jeg leste boken, hadde jeg min da 10-årige datter i armkroken, og vi ble begge fascinerte av denne drivende spennende, men også vakkert fortalte historien.

Da jeg leste den om igjen for noen år siden, gikk det opp for meg at den hadde store dyp av refleksjon over ulike samfunnsformer, krig og fred, eksistensielle spørsmål og ikke minst over ulike litterære genrer og hva de tjener til og hvem de er tjenlige for. (Kapitlene 12, 13, 14).

Aldous Huxleys ’Vidunderlige nye verden’ dukket også opp i bevisstheten min – mye av tematikken er felles.

Som dette – sitert fra slutten av Huxley’s bok (’Villmannen’ svarer på Kontrollørens utlegning om hvor komfortabelt menneskene i hans ’vidunderlige’ verden har det):

’Men jeg vil ikke ha komfort. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha godhet, jeg vil ha synd’.

Og Kontrolløren repliserer:

’Faktisk … du krever retten til å være ulykkelig’

’Javel, da’ sier den ville, utfordrende, ’jeg krever retten til å være ulykkelig’.

Og jeg tilføyer, og tror jeg har kaninene med meg – ’Ja, det også’.

(Dersom jeg hadde behersket engelsk bedre, ville jeg ha lest i alle fall kaninboken på engelsk – fornorskingen av kaninnavn blir litt slitsom).

***

Er du avhengig av smerte da lever du farlig

Behøv meg.  Jeg er syk.
Berør meg.  Jeg er lett.
Svar meg.  Jeg er gal.
Døp meg.  Jeg er
uten dåpens ro.
Sår meg, jeg har så mange
uten håp.
Dine sår varmer meg.
Letter min underlige
følgesvenn.

Da er det lys.

Da er det ro.

(Dikt av Ellen Einan hentet fra samlingen: "Dagen får min uro")

"Dette diktet traff meg som et lyn da jeg støtte på det i en avis for noen år siden. Og jeg syns det holder, fortsatt, etter utallige gjenlesinger. Med få ord får vi del i et totalt sammenbrudd, appellen etter menneskelig nærhet – og så lindring, og derfor håp".

Slik kommenterte jeg diktet da jeg publiserte det for første gang i januar 2008. Jeg rapporterte også hva som skjedde med meg da jeg prøvde å finne flere godbiter i Einans forfatterskap:

”Dessverre ble jeg bare kvalm av for mange voldsomme ord og bilder.”

For en tid siden merket jeg at noe buttet kraftig imot da jeg skulle nyte diktet, for n'te gang. Jeg måtte fjerne det fra bloggen, men klarte ikke forstå hvorfor det utløste en så heftig alarm inne i meg.

Før nå:

Diktet er jo renspikket selvskaderpropaganda. Og jeg syns: fortsatt uhyre sterktvirkende - som lynnedslag!

Å oppsøke lynnedslag om igjen og om igjen kan ikke karakteriseres som noe annet enn selvskadende.

At jeg ikke lenger grøsser frydefylt, og leser håp ut av en tekst som forteller om lindring av smerte ved hjelp av egne og andres sår, det tar jeg som et signal om at jeg er kommet langt på bedringens vei.  Den har vært lang:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

misforsto du

-i god tro-

Hvordan vi skal nå frem

Denne teksten skrev jeg på tidlig 70-tall, omtrent på samme tid som jeg laget tegningen jeg har valgt som illustrasjon. Ved en nylig redigering 'poetiserte' jeg den så den ble slik:

Da du skar høyre tommel

tvers av

og plantet en

blomst

i såret

skapte du slett ingen

rosenhage

men da ble det plutselig en skarp og fordømmende tone som jeg slett ikke liker!

Det er utfordrende å kommunisere med selvskadere!

Men noen lager vakre og dypt sett livsbejaende sanger om det:

Pierre - ribbet eller smart?

Annonse i Dagbladet 4. mai 2009

Detalj fra annonsen.

Nok en detalj fra annonsen

Denne rotta gjør meg litt forvirret: Skal den forestille Pierre, med enkeltmannsforetak, fri for personlig ansvar og personbeskatning, helt i tråd med EU's intensjoner - eller skal den forestille en gründer som står ribbet igjen fordi h*n ikke har brukt redskapet Panlegis - NUF og derfor ikke har unndratt seg personlig ansvar og personbeskatning og ikke oppfylt EU's intensjoner?

Det eneste jeg føler meg helt sikker på er at annonsens målgruppe må ha sterk sympati for rotter.

***