Idyll fra ende til annen?

"Norges stilleste og vakreste bok dreier det seg om."

Slik innleder Jacob Jervell en grundig gjennomgang av "Kilden" eller "Brevet om fiskeren Markus".

Min opplevelse av denne så høyt skattede klassikeren er ikke fullt så ubetinget.
 I begynnelsen smilte og frydet jeg meg, stillferdig. Det fortsatte med mye smiling og indre fryd, men etterhvert stadig oftere avbrutt av kjedsomhet. De kjedelige partiene er det imidlertid lett å hoppe over - det dreier seg om lange og detaljerte beskrivelser av redskaper og metoder i kystfiskeriet på Sørlandet i hine hårde dager.

Dersom en leser kun kapitlene hvor fiskeren Markus er aktør, er det lenge en salig reise sammen med et enkelt men svært rikt utrustet naturbarn.  Mot slutten skjer det imidlertid store endringer, og det forundrer meg at de omtalene jeg har sporet opp, systematisk overser vesentlige momenter.

Markus er ikke bare en fornøyd, enkel sjel som lever i pakt med naturen og aldri klager over sine kår. Blant annet er skildringen av jobben hans med å få ved i hus før vinteren som en klagesang side opp og side ned, hvor han bittert tenker på konsulens søte liv, og drømmer om å bytte med ham. Misunner ham. Riktignok smettes det inn passasjer som igjen og igjen forsikrer om Markus sin enkle og nøysomme sjel, men i siste del av boka opplevde jeg disse passasjene som utroverdige besvergelser. Og det er drømmen om å få nok penger å rutte med til at han kan leve mer komfortabelt, som får Markus til å investere alle sparepengene i garntråd som han lager not av . For han har sett andre bli rike på notfiske. Når fisket så slår feil, har han ingenting å gå på, energien blir brukt opp på hektisk notsetting, og han får ikke i hus det nødvendigste. Helsen knekkes, barmhjertigheten hos medmenneskene er fraværende, og døden kommer til slutt som en befrielse for ham.

Hamsuns ’Markens grøde’ ble utgitt i 1917, 'Kilden' året etterpå. Begge hyller naturalhusholdningen og et intellektuelt enkelt, men natur-kompetent menneske, og begge peker på pengenes ødeleggende innvirkning (som preller av på Isak, mens Markus altså går under). Mens jeg leste 'Kilden', dukket en tanke opp i meg:

Forsøkte Scott seg på å skrive en ’Havets grøde’ som en replikk til Hamsun?

Ved nærmere ettertanke: jeg tviler på det.  At begge setter søkelys på pengenes korrumperende makt, var nok noe som ’lå i tiden’...   Kanskje jeg skal lese 'Markens Grøde på nytt, en gang, og kanskje jeg da kommer på nye tanker, men foreløpg lar jeg det henge her som et vagt spørsmål...

I min utgave (Utvalgte romaner fra 1961) ligger det et utklipp fra Dagbladet med en bokanmeldelse av Philip Houm. Overskriften minus spørsmålstegnet er hentet derifra, og den slutter slik:

"La oss anta at Norge eksisterer i år 3000. Ikke utenkelig. La oss videre se det som en teoretisk mulighet at landet også på dette tidspunkt vil gi plass for lesende mennesker. I så fall vil de kanskje hente glede og styrke i Gabriel Scotts ’Kilden’. Djervt å påstå noe slikt i 1974, men vi påstår det."
Definitivt en djerv påstand!  Men slitesterk, det er boka, og jeg anbefaler den så gjerne til unge mennesker i dag.  Jeg tror de er flinkere enn jeg er blitt med årene til å skumlese, når det trengs :-)

***