En feministisk handling?

Utsnitt av monument til ære for arbeiderne ved Asea, Västerås

 "Åsa måtte bli igjen fordi mammaen syntes så synd på Leif «at hun ville gi ham det fineste hun hadde».

Det har vært veldig tøft for mamma etter boka. Hun er jo en offentlig person.

Tanja Linderborg, Åsas mamma, er tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet og en respektert og velkjent figur i hjembyen Västerås. Etter at boka kom, var det mange som sluttet å hilse på henne en periode.- De mente at «sånn kan ikke en kvinne gjøre».

Men jeg er stolt over at hun våget å bryte kjernefamilien. Det var modig å la meg være igjen med pappa, det fantes jo ikke alenepappaer på den tida. Jeg ser det som en feministisk handling.

Men i boka virker det som om du fortsatt ikke kan begripe hvorfor hun forlot deg?

Jeg lurer på hvordan hun kunne dra, det gjør jeg. Det er klart det er veldig merkelig for meg at hun ikke ville ha meg med seg. Samtidig er jeg utrolig takknemlig for tida jeg fikk med pappa.

Vi hadde nok ikke hatt noe forhold i det hele tatt hvis jeg ikke hadde bodd hos ham. Han ville blitt en veldig dårlig helgepappa, sier hun med et skjevt smil ...  

Tvilte du på at mammaen din elsket deg?

Ja, det har jeg absolutt tvilt på. Å skrive boka ble en slags test på det, og med fasit i hånd forstår jeg at jeg følte meg, og føler meg, elsket av henne. Men hun visste ingenting om boka, ikke før den gikk i trykken. Ellers hadde jeg ikke kunnet skrive den. Hun ble ekstremt sjokkert og veldig skuffet da hun fikk manuset. Vi kan fortsatt ikke prate om boka, så det blir en del spente situasjoner."  

Sitatene er hentet fra et intervju med Åsa Linderborg, forfatteren av den selvbiografiske romanen ’Meg eier ingen’ i Dagbladet.

Jeg ble nysgjerrig på hva som lå i tittelen: 'Meg eier ingen' , siden det tydeligvis ikke var relatert til forskrekkelse over en mor som mente at det var en god og legitim begrunnelse å gi til sin datter at hun overlot ansvaret for den daglige omsorgen til faren fordi at hun syntes synd på ham og derfor ville gi ham det fineste hun hadde.  

Jeg undret meg videre over hva som er  f e m i n i s t i s k  ved å overlate datteren til faren, ikke fordi hun mente han hadde bedre omsorgsevner og bedre rammebetingelser for at datteren skulle få det trygt og godt, men med denne vanvittige forklaringen som får det til å gå kaldt nedetter ryggen på meg. 

Når boka er blitt et forbudt tema mellom mor og datter, undret jeg meg også på hva som er innholdet i den fasiten boka i følge forfatteren skal inneholde, og som gjorde henne trygg på morens kjærlighetsevne. Derfor leste jeg boka. 

Jeg ble fort trygg på at faren elsket barnet sitt
At han prioriterte de kreftene han hadde, der hardt fabrikkarbeid og alkoholsug krevde sitt, for å gi datteren det han trodde var det beste for henne. Uten store fakter var hans familie også der for dem – mat, klesvask, praktisk omsorg. 

Hos moren var det rent og pent, progressiv musikk snurret på platespilleren, de spilte spill, gikk på kino, gikk i demonstrasjoner. Dette fikk Åsa nyte godt av annenhver helg og i feriene til moren og stefaren. Og hun gråt da hun skulle tilbake til en tøff hverdag som startet på pappas sykkel om morgenen, og venting i flere minutter, alene, på at barnehagen skulle åpne klokka sju. Stemplingsklokka på fabrikken gjorde fleksitid helt umulig. 

Etter å ha lest boka, er jeg slett ikke sikker på at faren hadde blitt en så fryktelig dårlig helgepappa. Som hverdagspappa hadde han ikke særlig gode rammebetingelser, i alle fall. Den voksne Åsa stiller seg spørsmålet om hvorvidt foreldrene hadde sveket henne: 

" Hun kanskje, men ikke han. Han hadde jo gitt meg all den kjærligheten som var å få. Han kanskje, men ikke hun. Hun hadde jo faktisk vært der hele tiden". (Side 234)  

Utsagnet om faren får jeg godt til å stemme med det som står i boka. Utsagnet om moren er jo elegant, for å få en balanse i ambivalensen forfatteren tydeligvis kjenner på overfor begge sine foreldre. Men det er jo åpenbart usant: Moren fantes i verden, hele tiden, men ikke for barnet sitt. Først da Åsa var fjorten, og farens alkoholproblem ble verre enn noensinne, fikk hun heltidsplass i morens hjem. Ikke før mot slutten av boka, da Åsa rydder opp etter farens død og finner et ungdomsbilde av ham, dukker boktittelen opp:  

"Blikket til pappa fikk meg til å tenke på et par verselinjer av Gunnar Ekelöf. Det var som om han tenkte: Meg eier ingen. Overbevist om at han har hele livet foran seg. Mig äger ingen ej ens jag själv" (Side 267)  

Det var alt om hva tittelen henspilte på. 

Jeg oppdaget ingenting i boka som handlet om feminisme. Morens siste hilsen til sin avdøde eks-mann på bårebukettens silkebånd var: Takk for Åsa Jeg leser den hilsenen som en grov krenkelse av både Åsa og faren. Hvis damen ikke hadde noe annet å takke sin avdøde eksmann for enn avgitt sæd, og muligens at han hadde hatt hverdagsomsorg for barnet deres, kunne hun latt være å knytte noen takk til blomstene. Og Åsa blir nok en gang omtalt som noe en kan få til eie – eller gi bort.  

”En perle av en bok”, står det på omslaget. Det kan jeg ikke skrive under på. Men de siste sidene i boka , fra og med siste avsnitt på side 273, opplevde jeg som en varm og sår perle: en datters kjærlighetserklæring til sin avdøde far. Og for å kunne nyte den perlens skjønnhet, tror jeg det er nødvendig å ha lest hele boka, som er lettlest, og godt skrevet.

***