Hvem skal eie morgendagen? Hvem skal eie denne jord?

Fremad, og aldri glemme, vår styrke er enighet.

Både i nød og velstand,

vet vi vår kamp vil fremme:

Vår solidaritet.

Alle jordens folk gå sammen.

Fram til kamp for felles sak.

Jordens rikdom skal vi vinne, hvis vi holder ryggen rak.

Maktens høye herrer ønsker,

vi skal splittes i vår strid.

For hvis vi står mot hverandre, hersker de til evig tid.

Fremad, og aldri glemme, å spørre med rene ord,

både i nød og velstand:

Hvem skal eie morgendagen ?

Hvem skal eie denne jord?

(Utdrag av Bjørn Nilsens oversettelse)

Gratulerer med Morgendagen!

Fra 'Pinnsvinets eleganse' til 'Anna Karenin'

"For å forstå Marx og skjønne hvorfor han tar feil, må man lese  Den tyske ideologi .":

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."
 
Sitatene er fra side 11 og 12 i den norske utgaven av Muriel Barberys roman 'Pinnsvinets eleganse', og det var de som ga meg lyst til å lese videre i boka.

Jeg har lest litt i rykk og napp, og jeg har kjedet meg og gledet meg 'ommanidom'.  Mot slutten overtok kjedsomheten nesten totalt, og jeg ble stadig forstyrret av et bilde i hodet mitt av et pinnsvin som ble utklasset av en giraff hva angår eleganse.

Derfor tok jeg en tegnepause, og postet et bidrag til  Ola Hellands millionprosjekt:

Deretter leste jeg ferdig, mens jeg la inn merker på flere steder hvor jeg syntes det ble uttrykt spennende og interessante tanker, vurderte å skrive dem av, men fant ut at de ikke var så fantastiske.

Min mening om boka stemmer godt over ens med  denne (Dagbladet).

Siden jeg lurte på om forfatteren hadde personlig kjennskap til mennesker i samme situasjon som portnerkonen i romanen, lette jeg etter opplysninger om det, og fant et  intervju som gjør det klart at konseptet er resultat av et tilfeldig påhitt.

Jeg ble også nysgjerrig på noen av favoritt-kunstverkene til portnerkonen:

Filmuniverset til Yasujiro Ozu, og den hollandske kunstneren Pieter Claesz (ikke helt det samme motivet som i boka, men nært):

ga meg ikke mersmak.  Det gjorde 'Den tyske ideologi', men min lesekapasitet er for svak til at jeg kan gi meg i kast med et så krevende verk. Filmen  'Jakten på Rød Oltober' og romanen Anna Karenin fikk jeg  lyst til å sjekke ut .'Anna Karenin' har jeg faktisk lest - det var  i min mest intense (m-l) - periode, og jeg avskrev boken som en nokså uinteressant dameroman med tema fra russisk overklasse.

Nå venter jeg på en pen utgave med skinnrygg.  'Rød Oktober' skal også være på vei til postboksen min.

Det kan bli en underholdende 1.mai-helg!

***

Oppdatering 9.mai:

Bokverket rakk ikke fram før 1.mai, men filmen fikk jeg i hus.  Og etter å ha blitt frustrert over Torill Brekke og mora til Knut Hoem som på hvert sitt vis luftet sin skamfølelse over (m-l)-fortidene sine, trengte jeg distraksjon.  'Rød Oktober' holdt meg bare så vidt i ro foran skjermen.  Hadde jeg vært en britisk dronnelig majestet kunne jeg godt uttrykt meg slik: "We were not amused".  

'Anna Karenin' ankom 3.mai.  Jeg har hatt minst en leseøkt hver dag fram til i går, og har hatt mye glede av lesningen: der er rikelig av god og vakker skrivekunst, og der er interessante observasjoner og diskusjoner knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ulike typer arbeid og verdsettingen av det.  Innimellom ble jeg likevel  trøtt og utålmodig over de stadig tilbakevendende kvalene sentrale personer utgyter seg om angående kjærlighet, sjalusi og det mondene selskapslivets utfordringer.  Og så er det ganske slitsomt å holde rede på de russiske navnene!

Romanens hovedanliggende er vel å sette et kraftig, kritisk lys på de øvre sosiale klassers dekadanse og den derav følgende forkvakling av alle relasjoner, inkludert den til deres egne, dypeste behov. Kritikken retter seg både mot 'systemet' og mot enkeltindividenes valg innefor systemets grenser. I min lesning (men i mange andres!) er ikke Anna Karenin et hjelpeløst offer for omstendighetene.  Hun er i like stor grad offer for sin egen manglende vilje til å se konsekvensene av sine dramatiske valg i øynene.  Og når konsekvensene melder seg, legger hun systematisk skylden over på den mannen som i øyeblikket ikke evner å 'ta det vonde vekk', enten det er ektemannen eller elskeren.

Sitatet fra 'Den tyske ideologi' som innleder denne posten, kunne faktisk ha passet som oppsummering av Tolstois ideologiske budskap i romanen:

"Menneskene, som forgår av begjær, ville gjøre lurt i å holde seg til sine behov.  I en verden hvor begjærets hybris blir kneblet, kan det oppstå en ny organisasjonsmåte for samfunnet, renset for alle kamper, all undertrykkelse og alle helseskadelige hierarkier."

Hos Bokkilden er der flere leseranmeldelser, og samtlige gir romanverket terningkast seks!  Skulle jeg trillet en terning som lot seg styre av min vilje, ville den nok havnet på en firer.

Fra dyreobservasjoner til bokstavtolking

Klipp fra Bibliotekforum nr. 1 2010.

Det gyldne esel/Forvandlingene. Noen smakebiter

”Lucius Apuleius er åpen og stormende munter når det gjelder sex. Temaet behandles uten snev av jødisk kristen skyldfølelse eller romantisk følsomhet.”

Denne setningen fra ’1001 bøker du må lese før du dør’, kombinert med illustrasjonene som var valgt ut, fikk meg til å fnyse, indignert. Min gamle venn v kunne imidlertid opplyse meg om at jeg hadde misforstått illustrasjonene og anbefalte meg også å lese boka.

Så gjorde jeg det.

Det har gitt meg mye gleder. Gledene er i liten grad knyttet til munter sex – egentlig er det en nokså liten del av boka som beskriver seksuell utfoldelse, og langt fra alt er særlig muntert. Men det er mye god underholdning, likevel. Den største leseopplevelsen er den lengste av fortellingene i boka: beretningen om Cupido (Amor/Eros) og Psyche,

I det følgende gir jeg noen smakebiter av teksten, med utfyllende kommentarer.

Snarveier til Don Quijote

Dersom en ikke orker å lese boka som er kåret til verdens beste ved flere anledninger, og som Ben Okri omtaler slik:

"Hvis det er én bok du skal lese før du dør, så er det don Quijote.  La meg fortelle deg hvorfor:  Denne boken har en vidunderlig og hjerteskjærende historie.  Den er ikke nasjonalistisk.  Den tilhører ikke ett folk.  Den har vid appell; den er en genistrek av skapende fantasi, og samtidig er den så enkel at den appellerer til folk i alle aldre.  Den tar sinnet med på en reise.  Den har få skikkelser, og likevel befolker den en hel verden.  Og den er litteraturens kilde, fra renessansen til en fjern fremtid.  Etter 'Don Quijote' finnes det ikke den roman, det skuespill, det dikt eller den store bedrift som ikke er berørt eller forvandlet av denne romanens merkelige ånd og dens evige vekking av mennesket til eventyrets magi eller tragikomedie."

(fra innledningen i Aschehougs utgave, 2002) 

kan en klare seg godt med å studere disse gjennomgangene:

http://www.caplex.no/Web/Magazine.aspx?id=quijote

http://www.donquijote.org/vmuseum/Quixote-story/

og deretter hygge seg med barneutgaven

som en mer kvalifisert leser enn meg har gitt en ganske nådig omtale av her:

 http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=416 

Selv leste jeg barneutgaven først, og hadde det svært morsomt med del én.  Del to likte jeg ikke noe særlig.  

Så ga jeg meg i kast med den voksne utgaven, og oppdaget at det nok var en del å hente der, utover det slapstick-humoristiske som barneutgaven fokuserer på.  Men jeg brukte lang tid, og holdt på å gi opp flere ganger underveis.  Det var dialogene mellom Sancho Panza og Quijote som drog meg tilbake igjen: jeg ble nemlig svært glad i Sancho, som av kjærlighet og respekt for herren og vennen Quijote, pluss et lite håp om at det umulige kunne være mulig, stadig vekk lot sitt sunne folkevett fare etter først å ha lagt det fram i tydelige og veltalende ord.

Heller ikke denne utgavens del to appellerte til meg.  Faktisk i så liten grad at jeg bare skumleste den.

Bildereferanser:

http://www.vladstudio.com/ko/wallpaper/?449

http://poloniasandiego.tripod.com/Meksyk_Don_Kichot_flash_enlarged.JPG

Jag tväkar, som Frida forstår, av sociala skäl...

Denne filmen er et ektefødt barn av 70-tallets frigjøringsromantikk.  Og et vakkert, morsomt og klokt barn, er det, som har tålt tidens tann utrolig bra:

For mitt vedkommende bedre enn boka Grunnbolten, som ved siden av Ambjørnsens 'Den siste revejakta' toppet utlånet i Åna fengsel på 80- og 90-tallet

¤¤¤

Domprost ved Paradis stasjon er ingen spøk

...men hvorfor begynte jeg å skoggerle, og å tenke på denne:

Syk humor, eller en forståelig assosiasjon ...

???

I rörelse

Den mätta dagen, den er aldri störst.

Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd

- men det är vägen som är mödan värdt

 For fullstendig versjon trykk her

***

 Vignetten tegnet en venninne for ca. 30 år siden på et stykke lerret hvor hun også skrev inn hele dette diktet.Jeg fikk det som gave i en oppbruddstid for et lite kollektiv vi bodde i.  Heldigvis er vennskapet fremdeles intakt!

  
***

Bristeferdig knopp

...i eggeform.  

I diktform blir det dette:

Då, när det er värst och inget hjälper,

brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit

   som skapar världen.

Karin Boye

Egget er plukket herfra

Våren gryr i vinterns trakter

Via Media

Jag bad en gång om glädje utan gränser,

jag bad en gång om sorg, som rymden ändlös.

Mon blygsamheten växer till med åren?

Skön, skön är glädjen, skön är också sorgen.

Men skönast är att stå på smärtans valplats

med stillad håg och se, att solen lyser.

Dette diktet publiserte Karin Boye i samlingen ’Moln’ som kom ut i 1922. Smerten overmannet henne likevel i 1941. Tynget blant annet av nazismens frammarsj i Europa, og av personlig sorg og savn fordi en kjær venninne var dødssyk av kreft, gikk hun ut på tur. Hun brakte med seg vann og sovepiller og la seg til å sove. Aprilnatten var kald, og hun ble funnet et par dager senere, ihjelfrosset.

I 1927 hadde hun publisert et dikt som gir uttrykk for at hun hadde funnet en slags fred med seg selv og verden:

Jag vill möta...

Rustad, rak och pansarsluten gick jag fram -
men av skräck var brynjan gjuten
och av skam.

Jag vill kasta mina vapen,
svärd och sköld.
All den hårda fiendskapen
var min köld.

Jag har sett de torra fröna
gro till slut.
Jag har sett det ljusa gröna
vecklas ut.

Mäktigt är det späda livet
mer än järn,
fram ur jordens hjärta drivet
utan värn.

Våren gryr i vinterns trakter,
där jag frös.
Jag vill möta livets makter
vapenlös.

(Härdarna 1927)

Men så ble det likevel til slutt for kaldt og mørkt for henne. Arbeidet med den svært dystopiske romanen ’Kallocain’ har nok også trukket henne inn i det mørke og håpløse. (Boken er elektronisk tilgjengelig i sin helhet her).

Likevel bruker jeg disse diktene når jeg trenger å styrke livsmotet. Merkelig nok (?) er det om våren og forsommeren behovet som oftest er størst. Tegneseriekunstneren Jason har forstått hvordan det kan kjennes å være ’innesperret’ når naturen blomstrer:

Tegningen på toppen er av Aage Sikker Hansen og er scannet fra forsiden til et nummer av Sandemoses 'Årstidene'