Visdom til tiårets siste dag

Denne postet Oda Bharfot på årets siste dag i 2007.  Det var et av mine første besøk i andre blogger, og jeg elsket videoen, Odas tekst, og det som utspilte seg i kommentarfeltet.  Besøk anbefales:

http://bharfot.wordpress.com/2007/12/31/kinesisk-visdom-m-ward/

Takk til Oda og til mange andre (ingen flere nevnt, ingen glemt...) bloggere for mange gode bloggposter og generøse kommentarfelt som jeg har fått boltre meg i i året som har gått!

***

Som julekvelden på kjerringa...

At noe vondt eller ekkelt kan forvandle seg til noe godt, det vet alle som har vært hos tannlegen, og enhver kokk som har laget sursteik. (Andre som reflekterer over fenomenet, vil nok komme opp med andre eksempler...).

I dag vil jeg løfte fram en novelle av Tor Obrestad som handler om en slik forvandling:

Det er fare for at julekvelden blir en fullstendig fiasko, men noen griper muligheten til å snu elendigheten så den ender opp som en minneverdig, god opplevelse.

”Jul i Krossen” heter novellen, og det er den vakreste julefortellingen jeg vet om. (Tett fulgt av "Itte no' knussel" av Barbra Ring og ”De små armane” av Ajax).

Novellesamlingen kom ut i 1982 og har tittelen ”Sjå Jæren, gamle Jæren”. Mye lesverdig i resten av samlingen, også, men kanskje noe ordrikt, og noe Jær-internt? Men ”Jul i Krossen” – nam nam!

***

Gud mildner luften for de klippede får

Fra dødsboet etter mine foreldre fikk jeg bl.a med meg 'Verdens beste kjærlighetshistorier' (utvalgt av Mogens Knudsen, u.å. - men trolig utgitt på femtitallet).

Ved noen av novellene fant jeg notater i fars håndskrift. Han hadde tydeligvis likt novellene, og sjekket opp om forfatteren hadde mer å by på. Den danske arbeiderforfatteren Mogens Klitgaard er representert med novellen 'Agnete', og jeg smeltet fullstendig da jeg leste tittelen på den ene av hans romaner, ja, nemlig:

Gud mildner luften for de klippede får

Kanskje må en være litt gammel og syk, eller veldig, veldig trett, for å oppleve lindring fra disse ordene. En trenger i alle fall ikke ha tro på en personlig Gud - ateist har jeg vært i hele mitt liv, og kommer nok til å fortsette å være det. Men både 'engler' og 'Gud' er rike metaforer i vår kultur, fylte av høytid, trøst og trygghet på at det alltid er mulig å tro og håpe på på noe godt, eller i alle fall noe bedre, uansett hvor ille det står til.

Romanen har jeg ikke lest, men novellen 'Agnete' er en stillferdig, sitrende erotisk fortelling fra dansk landsbygd. Synsvinkelen ligger hos en uskyldig, sytten år gammel gårdsgutt som i løpet av noen døgn gjennomlever et dramatisk kjærlighetseventyr.

Slutten er mesterlig. For meg ga den en ekstra rik leseopplevelse fordi et bestemt kroppslig fenomen som er helt sentralt i sluttpoenget, også spiller en viktig rolle i slutten av 'Lucie' av Amalie Skram.  Jeg har ikke lest boka siden studiedagene, men akkurat den scenen sitter spikret i minnet mitt.

Hva slags fenomen? Det får stå ubesvart - kanskje en litteraturnerd dumper inn her og har lyst til å knekke en førjulsnøtt?

***

(Redigert republisering av bloggpost fra 2007)

Overlevelseskunst!

Galgenhumor har reddet meg fra fortapelse mange ganger. Det var imidlertid ikke jakten på humor som fikk meg til å søke på YouTube etter ”I will survive”. Men se og hør hva jeg fikk:

Her er den 'forrektige':

som nok er så mye brukt at den fortjener  å bli gjort til latter. 

Men det tåler den, og overlever, ufortrødent!

¤¤¤

Dette er en utvidet republisering!

¤¤¤

Den glade barnesangen om Sankt Nikolas

Jeg har skrevet en del om Sankt Nikolas her og her, men velger å presentere den groteske barneversjonen for seg selv:

Først i en litt mild og vennlig, lett sensurert versjon:

Deretter kan det være lurt å putte fingrene i ørene, for stemmen skjærer - men melodien er jo munter, og flanellografbildene hyggelige og betryggende.

Historien, derimot:

Chorus:
They were three little children
Who went a-gleaning in the fields.

1. They went so much to, so much fro
That by the evening, they got lost.
They went to the butcher's house.
"Butcher, would you give us lodging?"
Chorus
2. "Come in, come in, little children
There's room, for sure."

No sooner had they come in,
Then the butcher killed them.
He cut them into small pieces,
Put them in the salting-tub as piglets.
Chorus
3. Saint Nicholas, after seven years,
Happened to pass in this field.
He went to knock at the butcher's door,
"Butcher, would you give me lodging?"
Chorus
4. "Come in, come in, Saint Nicholas.
There's room, no shortage of it".
No sooner had he come in,
Then he requested to supper.
Chorus
5. "I want some of the salted meat,
That's been for seven years in the salting-tub."
When the butcher heard that
He ran away from his house.
Chorus
6. "Butcher, butcher, don't run away!
Repent, God will forgive you".
Saint Nicholas went to sit down
On the edge of this salting-tub.
Chorus
7."Little children who're sleeping there
I am the great Saint Nicholas."
The great saint stretched out three fingers.
The little ones got up, the three of them.
Chorus
8. The first one said "I slept well."
The second one said "And I did too."
The youngest one added:
"I thought I was in paradise!"

Chorus

(Hentet herfra)

Guds storsinn er forbløffende!  Og barnekultur er sannelig ikke for pyser!  Da jeg var barn syntes jeg for eksempel at Smørbukks suppekoking var helt i orden.  I dag, derimot...

***

Det startet som krisehjelp til lutfattige barn…

Først for ganske få år siden gikk det opp for meg at bursdagen min er dagen hvor både den moderne julenissen og skikken med å gi gaver til jul har sin opprinnelse.

Den gamle norske julen innebar rengjøring av hus og kropper, nye klær pluss matorgie, alt etter grad av materiell rikdom. Julegaveskikken er ikke særlig gammel, den spredde seg fra kontinentet og inn i byene på slutten av 1800-tallet, for så å ta mer og mer av i etterkrigstiden til dagens nivå.

Det er imidlertid en gammel tradisjon å gi gaver, mest mat og klær, til de fattige til jul. På kontinentet har denne skikken mytologisk forankring i en av flere legender om biskop Nicholas, og hans dag er altså 6. desember, som fortsatt er den store gavedagen i enkelte kulturer.

Nicholas levde i Tyrkia fra år 280 til 6. desember 343 (årstallene varierer litt i kildene, men dødsdatoen er alle enige om). Han ble munk, og så senere biskop i Myra.

Den mest kjente legenden, den som ligger til grunn for gaveutdelingen, forteller at bisp Nicholas hørte om en mann som hadde tre døtre, men ellers var så fattig at han ikke kunne fø verken seg selv eller dem. Mannen så ingen annen utvei enn å selge døtrene som slaver (eller til prostitusjon). Før mannen fikk satt dette salget ut i livet, snek Nicholas seg inn i huset med tre kurver fulle av gull. Mannen i huset fikk øye på ham da han snek seg ut igjen, og lovet og priste hans sjenerøsitet og hans navn.

Dette maleriet bærer navnet San Nicola di Bari. Bakgrunnen for denne geografiske dobbeltplasseringen av helgenen skal være slik:

Biskop Nicholas ble helgenerklært ca. 600 år etter sin død. Hans grav i Myra ble da et populært valfartssted, noe som ga gode inntekter til herskerne i området. Paven i Rom likte ikke dette, og iverksatte en gravplyndring som sikret ham mesteparten av beingrinden til helgenen. Disse beina ble lagt i grav i Bari, et mausoleum ble reist der, og så ble de pilgrimsfarendes oppmerksomhet og skatter ledet i en ønsket retning, sett fra pavestolens side...

Det øverste bildet i denne posten er en av de aller tidligste versjonene av vår tids julenisse, laget av Thomas Nast.

Haddon Sundbloms Cola-nisse:

er laget på et atskillig senere tidspunkt, men han har utvilsomt latt seg inspirere av Nast! Det fremgår også i  grundig utredning om  Coca Cola og Sundblom som finnes her.

Ho, ho, ho!

Itte no’ knussel (Barbra Ring)

Rik og barnløs satt Marte Svennerud, landhandlersken, på Svennerud gård og holdt bygdens tømmer i sin hånd. Kunne folk betale, drev Marte Svennerud ubarmhjertig inn like til siste øre. Kunne de ikke betale, slo hun en strek over hele regnskapet.

”Itte no’ knussel”, sa Marte Svennerud.

Så hendte det like under jul at lærer Hansen døde, og enken satt igjen med syv uforsørgede – i rene armoden. Presten sendte rundt liste for å få penger til begravelsen – og til å betale husleien. Listen kom selfølgelig først til Marte Svennerud. Den oppmerksomhet skyldte bygden henne. Men videre kom den heller aldri. Den gikk tilbake til presten med den påskrift:

Je bitaler    itte no knussel       Marte Svenneru

Hvor meget Marte Svennerud holdt på ikke å være knuslete, sparte hun alltid på d’en i Svennerud.

”Det der kunne bare én i hele bygda ha skrevet – og det er Marte Svennerud” – sa presten – han satte et komma etter ”bitaler”.

Så lot Marte Svennerud spenne for – anbragte sin mektige person på baksetet – og fylte hele sluffen med små og store poser fra butikken, og så kjørte hun til lærer Hansens enke.

Hvis noen etter den visitten hadde spurt lærer Hansens barn om hvordan det vakreste kvinnfolk i verden så ut, ville de alle sammen ha forsikret at hun hadde tre haker og små lyseblå øyne – sånn som Marte Svennerud.

Men lillejulaftens morgen gled lærer Hansens enke i kjellertrappen – falt ned og slo seg, så hun døde fra barneflokken sin noen timer etter.