Den gammeldagse telefonen skal ha blitt født i denne bygningen i 1875, som resultat av Bells nitidige eksperimenter.
Mobiltelefonene blir til på en helt annen måte leser jeg i Stavanger Aftenblad i dag:
"Eg var i en elektrokjede-butikk og skulle ha ein ny mobiltelefon. Den unge ekspeditøren sa at utvalet akkurat då var dårlig.
-Kva tid får de inn nye, spurte eg.
-Umuleg å veta. Di komme gjennom skjeden, var svaret.
Då blei eg svar skyldig." (Kultur, side 27, 'Språkblikk')
Jeg fant ingen bilder av mobiltelefonfødsel, men da jeg lette, fant jeg ut hvor stigene kommer fra:
Mobiltelefonene blir til på en helt annen måte leser jeg i Stavanger Aftenblad i dag:
"Eg var i en elektrokjede-butikk og skulle ha ein ny mobiltelefon. Den unge ekspeditøren sa at utvalet akkurat då var dårlig.
-Kva tid får de inn nye, spurte eg.
-Umuleg å veta. Di komme gjennom skjeden, var svaret.
Då blei eg svar skyldig." (Kultur, side 27, 'Språkblikk')
Jeg fant ingen bilder av mobiltelefonfødsel, men da jeg lette, fant jeg ut hvor stigene kommer fra:
¤¤¤
Bevares, det der ser vondt ut :-)
SvarSlettHar mange ganger irritert meg over hvordan sj, skj og kj-lydene uttales nå for tiden... men, det er visst kommet for å bli.
Ja, og en viss infantilisering ('isje sant?') er vel ikke til å unngå når barn går fra spedbarn til ungdom uten at voksenkontakten er sterk og vedvarende til stede i barnefasen.
SvarSlettTror du ikke at noen barn har foreldre som også sier 'sj'? Og jeg vet tilogmed om folk som sier 'sj' istedet for 'kj' som har nosrklærere som foreldre.
SvarSlettJo, det både tror jeg og vet jeg. Her i distriktet begynte de som var barnehagebarn og nøkkelbarn i byene på 70-tallet å slurve med kj-lyden. Sterke, flinke, oppvakte unger som fort ble normledende. Så både unge foreldre, lærere og andre akademikere i stort antall har sluttet å anstrenge seg for å uttale kj-lyden. Og det er nok de som vinner, eller kanskje allerede har vunnet. I mine ører høres det imidlertid barnslig ut - men siden så mange voksne snakker slik, er det kanskje allerede nå ukorrekt å kallle det en infantilisering av språket...
SvarSlettEn annen forenkling jeg nylig kom over var utbredd bruk av svak bøyning av sterke verb i en oversatt roman. *hun gnidde leppestiften utover* - det klinger hjelpeløst og umodent i mine ører. Men kanskje de unge akademikerne syns det er tull å plundre med sterke verb-bøyninger?
Mine foreldres språk var mye mer snirklete enn mitt, så forenkling er kanskje fremskritt og ikke infantilisering?
Men jeg syns jo ikke det er pent, det er oss eldres privilegium å riste på hodet over de unges radbrekninger av god språkskikk.... Og jeg syns det er veldig morsomt når budskapet kan bli så feil som i eksempelet med mobiltelefonen!
Hehe, artig historie og bilde.
SvarSlettSpråkets utvikling gjør at jeg av og til har lyst til å grine, men det hjelper ingenting så det er vel bare å late som ingenting og håpe på bedre tider. De kommer neppe. ;)
Nei, bedre i våre 'gamle' ører (men du er jo Ung!), kommer det nok ikke til å bli.
SvarSlettMen det heter jo 'din tale skal være ja, ja og nei, nei', så forenkling er kanskje et positivt mål? Skal se at den talte kommunikasjonen kommer til å bli binær i en ikke altfor fjern fremtid, det vil jo oppfylle Bibelens krav...