Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:
I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.
Over tinningen og under øynene og kinnbenene lå en dyp, blålig farvetone, som leire. Fingrene var blå, også; og under neglene, som hadde vokst seg lange i graven, hadde det blå fått et blygrått skjær. Her og der på leppene og kroppen hadde huden fått blemmer i graven; de hadde sprukket og efterlatt rødaktige, funklende sår, som nå var dekket av en tynn, glassaktig hinne. Og han var blitt svært tykk. Kroppen var fryktelig oppblåst og fikk en til å tenke på den fuktige stanken av forråtnelse. Men den likaktige, tunge lukten som hang ved hans gravklær og, som det syntes, ved selve hans kropp, forsvant snart. Og de rødaktige sprekkene i huden glattet seg ut, skjønt de aldri ble helt borte. Slik så Lasarus ut i sitt annet liv. Synet virket naturlig bare på dem som hadde sett ham begravet. Og det virket som om ikke bare Lasarus' ansikt, men selve hans karakter var blitt forandret; skjønt det forbauset ingen og påkalte ikke den oppmerksomhet det fortjente. Før han døde hadde Lasarus vært munter og sorgløs, rask til latter og harmløs spøk. Det var på grunn av sitt gode sinnelag - hyggelig og likevektig, fritt for ondskap og dysterhet - at han hadde vært så elsket av Mesteren. Nå var han alvorlig og taus; han spøkte ikke selv, og lo heller ikke av andres spøk. Og de ordene han av og til lot falle, var enkle, alminnelige og nødvendige ord - ord like blottet for dypere mening som de lydene et dyr uttrykker sin smerte og glede, sin sult og tørst med. Slike ord som et menneske kan tale hele sitt liv uten at noen får vite noe om de sorger og gleder som bor i det. Slik satt da Lasarus ved festbordet mellom sine slektninger og venner, -hans ansikt var ansiktet til et lik som døden hadde hersket over tre dager i mørket. Hans klær var praktfulle, glødende av purpur, glitrende av gull; hans mine var tung og taus. Han var forferdelig forandret og fremmed, men ingen hadde oppdaget det ennå. Festen bølget omkring ham, snart mild, snart stormende. Blikk fylt av ømhet kjærtegnet hans ansikt, og en venns varme fingre klappet hans blåaktige, tunge hånd. Og musikken spilte glade toner: triangel og fløyte, sither og cymbal. Det var som om bier summet, gresshopper gnisset og fugler sang over Marthas og Marias lykkelige hjem.
II
En av gjestene løftet tankeløst på sløret. Hans henkastede ord ødela den klare, fine fortryllelsen og avdekket sannheten i dens heslige nakenhet. Han tenkte ikke på noe bestemt da han spurte, med et smil: hvorfor forteller du oss ikke hva du så Der, Lasarus?" Og alle ble stille, slått av spørsmålet. Først nå lot det til å gå opp for dem at Lasarus hadde vært død i tre dager; og de så nysgjerrige på ham og ventet på et svar. Men Lasarus satt taus. "Vil du ikke fortelle oss om det?" undret han som hadde spurt. "Er det så fælt Der?" På ny kom hans tanke hinkende efter ordene. Hadde den gått forut for dem, så ville han ikke ha spurt, for i samme øyeblikk han ytret dem, sank hjertet i ham av skrekk. Alle ble urolige, de ventet med spenning på hva Lasarus ville si. Men han satt taus, kold og streng og med senkede øyne. Og nå la de for første gang merke til det forferdelige blåskjæret i hans ansikt, og hvor ekkelt oppsvulmet kroppen hans var. På bordet lå den gråblå hånden som om Lasarus skulle ha glemt den der, og den trakk alles blikk til seg som om den ventet og ønsket at hånden skulle gi dem svar. Musikantene fortsatte å spille; så falt stillheten over dem også, og de muntre tonene døde hen, som glødende kullstykker blir raket fra hverandre og slukket med vann. Fløyten ble taus, og den ringlende triangel og den mumlende cymbal; og som om en streng brast, som om sangen selv døde, ga sitheren fra seg en skjelvende, brusten tone. Så var alt stille. "Du vil ikke?" gjentok han som hadde spurt, ute av stand til å holde sin bablende tunge i tømme. Stillheten dirrer, og den blågrå hånden lå der uten å røre seg. Så gjorde den en liten bevegelse, og selskapet trakk et sukk av lettelse og løftet øynene. Lasarus, som hadde oppstått fra de døde, så rett på dem - tok dem alle sammen inn i et eneste blikk, tungt og forferdelig. Dette var den tredje dag efter at Lasarus hadde stått opp fra graven. Siden fikk mange føle at hans blikk var ødeleggelsens blikk; men hverken de som for alltid ble knust under det, eller de som i livets vår (som er et like stort mysterium som døden) fant vilje til å motstå hans blikk, kunne noensinne forklare den skrekk som lå urørlig i dypet av hans sorte pupiller. Han så rolig og enkel ut. Man merket at han ikke hadde til hensikt å skjule noe, men heller ikke ville fortelle noe. Hans blikk var koldt, som hos en som er fullkommen likegyldig for alt levende. Og mange tankeløse mennesker som trengte seg omkring ham og ikke la merke til ham, de lærte siden med undring og frykt navnet på denne tykke, tause mann som strøk tett inntil dem i sine praktfulle klær. Solen holdt ikke opp å skinne når han så på dem, heller ikke holdt springvannet opp å plaske, og himmelen i øst var like skyfri og blå som alltid; men de som kom under hans nådeløst granskende blikk, kunne ikke lenger merke solen, eller høre springvannet, eller kjenne igjen farven på himmelen. Noen ganger kunne de gråte bitterlig, noen ganger kunne de rive seg i håret av fortvilelse og skrike vilt om hjelp; men oftest hendte det at de som slik ble rammet av Lasarus' blikk, begynte å svinne hen, langsomt og stillferdig, og gå over i en gradvis død som varte i mange år. De døde i alles påsyn, farveløse, magre og dystre, som trær som visner på klippegrunn. Det hendte at de som skrek i galskap, vendte tilbake til livet; de andre aldri. "Så du vil ikke fortelle oss hva du så Der, Lasarus?" tok spørgeren opp for tredje gang. Men nå var stemmen hans svak, og en grå, død tretthet stirret dumt ut av øynene på ham. Ansiktene til alle som satt der, var også dekket av den samme grå tretthet, som av en tåke. Gjestene stirret dumt på hverandre, de visste ikke lenger hvorfor de var kommet sammen eller hvorfor de satt rundt dette rike bordet. De holdt opp å snakke og følte uklart at det var på tide å bryte opp; men de klarte ikke å overvinne trettheten som bredte seg i dem. Så de fortsatte å sitte der, hver og en for seg selv, som små utydelige lys spredt i nattens mørke. Musikantene var betalt for å spille, så de tok opp instrumentene sine igjen og spilte muntre eller sørgelige melodier. Men det var musikk på bestilling, bestandig de samme melodiene, og gjestene lyttet forundret: Hva skulle denne musikken være godt for, hva skulle det være godt for å slå på strenger og blåse kinnene inn i tynne fløyter og frembringe forskjelligartede og underlige lyder? "Så dårlig de spiller", var det en som sa. Musikantene ble fornærmet og gikk sin vei. Og så gikk gjestene også, en for en, for natten falt på. Og da det tause mørket omga dem, og det ble lettere å puste, steg plutselig bildet av Lasarus frem for hver og en av dem i sin strenge prakt. Der sto han, med sitt likblå ansikt og kledt i en brudgom drakt, overdådig og strålende, og med dette kolde, stirrende blikk i hvis dyp Det Forferdelige lå skjult! De sto stille som om de var blitt forvandlet til sten. Mørket omga dem, og midt i dette mørke flammet det forferdelige, det overnaturlige synet av den som i tre dager hadde ligget under dødens umåtelige makt. Tre dager hadde han vært død. Tre ganger hadde solen gått opp og gått ned - og han hadde ligget død. Barna hadde lekt, vannet hadde mumlet der det strømmet over stenene, det varme støvet hadde stått som skyer over landeveien - og han hadde vært død. Og nå var han blant dem igjen - rørte ved dem - og så på dem - så på dem! Og gjennom hans pupiller, som gjennom mørkt glass, stirret det uutgrundelige Der på menneskeheten.
III
Ingen tok seg av Lasarus, ingen venner eller slektninger ble værende hos ham. Bare den store ørken som omga Den hellige stad kom nær til terskelen av hans hus. Den gikk inn i hans hjem og la seg på hans leie som en brud og slukket all ild. Ingen brydde seg om Lasarus. En efter en gikk sin vei, endog hans søstre, Maria og Martha. En lang stund ville Martha ikke forlate ham, for hun visste at ingen ville ta seg av ham og stelle for ham. Og hun gråt og bad. Men en natt da vinden hylte gjennom ørkenen og de rasende cypresser sto bøyd over taket, kledte hun stille på seg. Og stille gikk hun sin vei. Lasarus hørte antagelig at døren slo - hun hadde ikke lukket den ordentlig efter seg, og vinden fortsatte å slå den mot karmen. Men han sto ikke opp, han gikk ikke ut, han prøvde ikke å finne ut grunnen. Og hele natten, helt til morgenen, hvislet cypressene over hans hode og døren svingte frem og tilbake og slapp den kolde, grådige, plyndrende ørken inn i huset. Alle skydde ham som om han var spedalsk. De ville helst henge en bjelle om halsen på ham, så de skulle slippe å møte ham. Men noen ble bleke og bemerket at det ville være forferdelig om de skulle komme til å høre Lasarus' bjelle under vinduene om natten, og alle ble bleke og sa seg enige. Eftersom han ikke tok seg av noe selv, ville han antagelig ha sultet hvis ikke hans naboer i angst og beven hadde satt av litt mat til ham. Barna kom med den, de var ikke redde ham, heller ikke lo de av ham på den uskyldig grusomme måten barn ofte ler av ulykkelige mennesker på. De var likeglade med ham, og Lasarus viste dem den samme likegyldighet. Han la ikke for dagen noen trang til å takke dem for deres tjenester, han prøvde ikke å klappe de solbrune hendene deres eller se inn i de åpne, skinnende øynene. Overlatt til tidens og ørkenens herjinger begynte hans hus å falle sammen, og de sultne, brekende gjetene hans hadde alt lenge vært fordelt blant naboene. Hans brudgomsklær var blitt gamle. Han gikk med dem uten å forandre dem, som han hadde iført seg dem den lykkelige dagen da musikantene spilte. Han så ikke forskjell på gammelt og nytt, fillet og helt. De strålende farvene var falmet; de balstyrige hundene i byen og de skarpe tornene i ørkenen hadde forvandlet hans fine klær til filler. Om dagen, når solen slo nådeløst ned på alt levende og selv skorpionene skjulte seg under stenene, oppsvulmet av sinnsyk trang til å stikke, satt han ubevegelig under de brennende strålene og løftet sitt blå ansikt og sitt raggete, ville skjegg. Og fordi enkelte allikevel ikke var redde for å snakke til ham, var det noen som spurte ham: "Stakkars Lasarus! Liker du å sitte sånn og se på solen?" Og han svarte: "Ja, jeg liker det." Den tanken slo ned i folk at kulden hadde vært så sterk de tre dagene i graven, og mørket så dypt, at det ikke på hele jorden fantes varme nok og lys nok til å varme Lasarus og lyse opp mørket i hans øyne; og de som spurte, snudde seg fra ham med et sukk. Når solen sank mot jorden, flat og purpurrød, gikk Lasarus ut i ørkenen og vandret rett mot den, som om han hadde til hensikt å nå den. Alltid vandret han like mot solen; og de som prøvde å følge efter ham og finne ut hva han gjorde i ørkenen om natten, fikk prentet uutslettelig for sitt indre syn den mørke silhouetten av en høy, fyldig mann mot den røde bakgrunn av en veldig, lysende skive. Nattens redsler drev dem tilbake, så de aldri fant ut hva Lasarus gjorde ute i ørkenen. Men bildet av den sorte skikkelsen mot det røde ble brent inn i hjernen på dem for bestandig. Som et dyr som har fått rusk i øyet rasende gnir det mot poten, slik gned de vilt sine øyne; men det bilde Lasarus hadde efterlatt seg lot seg ikke slette ut, og de glemte det først i døden. Det fantes folk som bodde så langt borte at de aldri hadde sett Lasarus, bare hørt om ham. Med en dristig nysgjerrighet som er sterkere enn frykten, og som nærer seg av frykten, kom noen av dem til ham en dag mens han satt slik i solen, og begynte å snakke med ham. På den tiden hadde hans utseende forandret seg til det bedre og var ikke så skrekkelig. Til å begynne med knipset de med fingrene og tenkte misbilligende på de gale innbyggerne i Den hellige stad. Men da den korte samtalen var forbi og de gikk hjem, hadde de et slikt uttrykk at innbyggerne i Den hellige stad med en gang forsto hvor de kom fra, og sa: "Der går noen flere forrykte som Lasarus har sett på!" Og de løftet sine hender i taus medfølelse. Andre besøkende kom, blant dem tapre krigere i klirrende rustninger, menn som ikke kjente frykt, og lykkelige unge som muntret seg med latter og sang. Travle kjøpmenn raslet med sine mynter der de kom innom et øyeblikk, og stolte vaktmenn og tempeltjenere satte seg da de kom. En forferdelig skygge hadde falt på deres sjel og gitt den gamle, fortrolige verden et nytt utseende. De som næret noe ønske om å snakke efter at de var blitt rammet av Lasarus' blikk, beskrev den forandringen som var kommet over dem omtrent slik:
Alle ting som kunne ses med øyet eller berøres med hånden, ble tomme og lette og gjennomskinnelige, som lyse skygger i mørket; og dette mørke innhyllet hele universet. Det ble ikke splittet av solen, eller av månen, eller av stjernene, men omsluttet jorden som en mor og kledte den i et uendelig, sort slør. Det trengte inn i og gjennom alle ting, endog jern og sten; og legemenes partikler mistet sin enhet og svirret rundt for seg selv. Det trengte endog inn i partiklenes kjerne, og partiklenes partikler ble drevet fra hverandre. Den veldige tomhet som omgir universet, ble ikke fylt av synlige ting, av sol eller måne eller stjerner; den strakte seg grenseløst ut og trengte seg inn overalt, oppløste alt, løste legeme fra legeme, partikkel fra partikkel. I tomheten bredte trærne sine røtter ut, og selv var de tomme; i tomheten reiste fantom-templer seg, palasser og hus - alle tomme; og i tomheten beveget det hvileløse Menneske seg, selv tomt og lett, som en skygge. Der var ikke lenger noen følelse av tid; alle tings begynnelse og ende smeltet sammen til ett. I samme øyeblikk som en bygning ble reist og man kunne høre bygningsmennene slå med sine hammere, var det allerede som om man så det i ruiner, og tomheten hvor ruinene lå. Et menneske ble nettopp født, og begravelseslysene var allerede tent ved dets hodegjerde, og derpå ble de blåst ut; og snart var det tomhet hvor det hadde vært menneske og lys. Og omgitt av Mørket og Det tomme Øde skalv Mennesket uten håp foran truselen fra Det Uendelige.
Slik talte de som ønsket å tale. Men langt mer kunne antagelig vært sagt av dem som ikke ønsket å tale, og som døde i taushet.
IV
På den tiden bodde det i Rom en berømt billedhugger ved navn Aurelius. I leire, marmor og bronse skapte han skikkelser av guder og menn så skjønne, at deres skjønnhet ble utropt som udødelig. Men selv var han ikke tilfreds, og sa at det fantes en høyere skjønnhet han aldri hadde maktet å gi uttrykk i marmor eller bronse. "Jeg har ennå ikke grepet månens stråler," sa han. "Jeg har ennå ikke fanget solens glans. Det finnes ingen sjel i mitt marmor, der er intet liv i min skjønne bronse." Og når han vandret langsomt langs veiene i måneskinnet og skrittet over cypressenes mørke skygger mens hans hvite tunika blafret i det bleke lys, da pleide de han møtte å le vennlig til ham og si: "Samler du opp månelyset, Aurelius? Hvorfor har du ikke med deg noen kurver til å ha det i?" Da kunne han også le og peke på øynene sine og si: "Her er de kurvene jeg samler månens lys og solens glans i." Og det var sant. I hans øyne skinte måne og sol. Men han kunne ikke overføre deres glans til marmoret. Der lå hans livs største tragedie. Han nedstammet fra en gammel patrisierslekt, han hadde en god hustru og barn og han manglet ingen ting - unntagen akkurat dette. Da de dunkle ryktene om Lasarus nådde ham, rådførte han seg med sin hustru og sine venner og besluttet å gjøre den lange reisen til Judea for å se denne mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Han kjente seg ensom i de dager og håpet å vinne nye krefter underveis. Det de fortalte ham om Lasarus, skremte ham ikke. Han hadde meditert mye over døden. Han likte den ikke, og heller ikke likte han dem som forsøkte å bringe den i harmoni med livet. På denne siden det skjønne liv; på den andre siden den mystiske død, slik tenkte han - og intet bedre kunne bli en mann til del enn å leve ... nyte livet og skjønnheten ved det å leve. Og han hadde fått lyst til å overbevise Lasarus om sannheten i dette og tvinge hans sjel tilbake til livet, likesom hans legeme var blitt drevet tilbake til det. Denne oppgaven så ikke umulig ut. For meldingene om Lasarus, engstelige og selsomme som de var, fortalte ikke hele sannheten om ham, men bar med seg bare en vag advarsel mot noe forferdelig. Lasarus reiste seg akkurat fra sin sten for å følge den synkende sol da den rike romeren, fulgt av en væpnet slave, nærmet seg og med rungende røst ropte til ham: "Lasarus!"" Lasarus så et stolt og vakkert ansikt som berømmelsen hadde gitt en egen glans, og hvite klær og kostelige edelstener som glimtet i solskinnet. Solens rødlige stråler ga hodet og ansiktet likhet med dunkelt skinnende bronse - det var hva Lasarus så. Han satte seg lydig ned igjen og senket trett sine øyne. "Det er sant at du ikke er vakker, Lasarus," sa romeren stille mens han lekte med sin gullenke. "Du er til og med redd, min stakkars venn; og døden var ikke doven den dagen du så uforsiktig falt i dens armer. Men du er tykk som en tønne, og "tykke mennesker er ikke dårlige mennesker", som den store Cæsar sa. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redde for deg. Vil du la meg få bli over hos deg i natt? Det er blitt sent, og jeg har ikke noe herberge." Ingen hadde noensinne spurt Lasarus om å få bli natten over hos ham. "Jeg har ingen seng," sa han. "Jeg er litt av en kriger og kan sove sittende," svarte romeren. "Vi tenner lys." "Jeg har ikke noe lys." "Da vil vi snakke sammen i mørket som to venner. Jeg antar du har litt vin i huset." "Jeg har ingen vin." Romeren lo. "Nå forstår jeg hvorfor du er så dyster, og hvorfor du ikke liker ditt nye liv. Ingen vin? Godt, vi klarer oss uten. Du vet det finnes ord som går en til hodet som falernervin." Med en bevegelse med hodet sendte han slaven bort, og de var alene. Og igjen talte billedhuggeren, men det var som om den synkende sol hadde trengt inn i hans ord. De svant hen som den, de ble bleke og tomme, som om de skalv på svake føtter, som om de gled og falt, drukne av angstens og fortvilelsens vin. Og en mørk kløft åpnet seg mellom de to menn - som den fjerne skygge av en veldig tomhet og et veldig mørke. "Nå er jeg din gjest og du vil ikke behandle meg ille, Lasarus!" sa romeren. "Gjestfrihetens lover binder selv dem som har vært døde tre dager. Tre dager var du i graven, er det blitt fortalt meg. Det må ha vært koldt der ... og det er derfra du har tatt med deg denne dårlige skikken med å være uten lys og vin. Jeg skulle gjerne hatt et lys. Øyenbrynene dine og pannen din har en interessant linje: akkurat som ruinene av en borg, dekket med asken fra et jordskjelv. Men hvorfor disse merkelige, stygge klærne? Jeg har sett brudgommene i ditt land bruke slike klær - slike latterlige klær - slike heslige drakter ... Er du en brudgom?" Solen var alt forsvunnet. En veldig, mørk skygge nærmet seg fra vest, som om mektige, bare føtter skred over sanden. Og de kjølige vinder kom snikende efter den. "I mørket ser du enda større ut, Lasarus, som om du var blitt tykkere på disse få minuttene. Lever du av mørke, kanhende? ... Og jeg ville sette pris på et lys ... bare et lite lys ... bare et lite lys. Og jeg fryser. Nettene her er så barbarisk kolde ... Hadde det ikke vært så mørkt, så ville jeg sagt at du ser på meg, Lasarus. Ja, det er som om du ser. Du ser på meg! ... Jeg føler det - nå smiler du." Natten var kommet, og et tungt mørke fylte luften. "Så godt det blir når solen står opp igjen imorgen ... Du vet at jeg er en stor billedhugger ... mine venner kaller meg det. Jeg skaper - ja, de sier at jeg skaper, men for å gjøre det må jeg ha dagslys. Jeg blåser liv i koldt marmor. Jeg smelter den klingende bronse i ilden, i en lys, het varme. Hvorfor rørte du meg med hånden din?" "Kom," sa Lasarus, "du er min gjest." Og de gikk inn i huset. Og nattens lange skygger falt over jorden ... Slaven ble til slutt trett av å vente på sin herre, og da solen sto høyt, kom han tilbake til huset. Og rett under dens brennende stråler så han Lasarus og sin herre tett sammen. De så rett opp og tidde. Slaven gråt og ropte: "Herre, hva feiler det deg, herre?" Samme dag begynte Aurelius tilbakereisen til Rom. Hele veien var han tankefull og taus og gransket allting oppmerksomt, menneskene, skipet, sjøen, som om han forsøkte å gjenkalle noe i erindringen. På havet ble de overfalt av storm, men Aurelius ble på dekk og stirret ivrig på bølgene som kom mot dem og svant bak dem. Da han nådde hjem, ble hans familie rystet over den forferdelige forandringen i hans adferd, men han beroliget dem med ordene: "Jeg har funnet det!" I de støvete klærne han hadde båret under hele reisen uten å skifte, begynte han å arbeide, og klingende svarte marmoret på hammerens slag. Til sist forkynte han en morgen at arbeidet var ferdig, og ga ordre til at alle hans venner og de strenge kritikere og kunstdommere skulle kalles sammen. Så iførte han seg en praktfull kledning som skinte av gull og glødet av purpur. "Dette er hva jeg har skapt," sa han tankefullt. Hans venner så, og sorgen falt som en skygge over deres ansikter. De så en heslig ting som ikke eide noen av de former øyet var vant til, og likevel var den ikke blottet for en slags ny form. På en tynn, snodd gren lå sammenfiltret noen underlige, uformelige dynger av noe som var snudd ut inn, eller inn ut - strittende brokker som så ut til å prøve å komme bort fra seg selv. Og likesom henkastet under alt dette forvridde fikk de øye på en vidunderlig skulptert sommerfugl med gjennomskinnelige vinger, skjelvende som i en vek lengsel efter å fly. "Hvorfor den vidunderlige sommerfuglen, Aurelius?" var det en som spurte, engstelig. "Jeg vet ikke," svarte billedhuggeren. Sannheten måtte sies. Og en av hans venner, han som elsket Aurelius høyest, sa: "Dette er heslig, min stakkars venn. Det må ødelegges. Gi meg hammeren." Og med to slag knuste han den uformelige massen og lot bare den vidunderlige sommerfuglen være. Efter dette skapte Aurelius ingenting. Han så fullstendig likegyldig på marmor og bronse og på sine egne guddommelige verker, som eide en udødelig skjønnhet. I håp om å få den gamle inspirasjonens flamme til å blusse opp i ham igjen, og med tanke på å vekke hans døde sjel til nytt liv, tok hans venner ham med for å se på andre kunstneres herlige verker, men han var og ble likegyldig og aldri spredte et smil varme over hans lukkede lepper. Og først da de hadde talt meget og lenge til ham om skjønnheten, svarte han trett: "Men alt dette er - en løgn." Og om dagen, mens solen skinte, hendte det at han vandret omkring i sin vakre, overdådig anlagte have og fant et sted der det ikke var skygge, og der kunne han utsette sitt utildekkede hode og sine matte øyne for solens glans og brennende hete. Røde og hvite sommerfugler flagret omkring ham; ned i marmorbassenget sprutet vann fra den forvridde munnen på en lykksalig drukken satyr; men han satt uten å røre seg, som en blek skygge av hin annen som også, i et land langt borte, satt urørlig under den glødende sol.
V
Og til slutt hendte det at Lasarus ble kalt til Rom av den store Augustus. De trakk på ham praktfulle klær, som om det var bestemt at han skulle fortsette å være brudgom for en ukjent brud helt til sine dagers ende. Det var som om en gammel kiste, som råtnet og falt fra hverandre, ble omhyggelig forgylt og muntre dusker hengt på den. Og i denne festdrakten førte de ham høytidelig avsted, som om det virkelig skulle vært en bryllupsprosesjon, og løperne blåste høyt i trompet så det kunne bli gjort plass for Keiserens utsendinger. Men veiene de dro frem langs ble liggende døde. Hele hans fødeland forbannet Lasarus' avskyelige navn, han som så underfullt var blitt ført tilbake til livet, og folket spredte seg bare det ble meldt at han nærmet seg i all sin forferdelighet. Hornblåserne blåste sine toner for seg selv, og bare ørkenen svarte med et døende ekko. Så førte de ham over havet på det tristeste og mest praktfulle skip som noengang har speilet seg i Middelhavets asurblå bølger. Det var mange mennesker ombord, men skipet var taust og stille som en kiste og det var som om vannet sørget der det skilte seg foran den krumme baugen. Lasarus satt alene, med hodet blottet under solen, og lyttet i taushet til bølgebruset. Lenger borte samlet sjømennene og utsendingene seg som en flokk jammerlige skygger. Om et tordenvær hadde brutt ut over dem eller vinden hadde kastet seg vilt over de røde seil, ville skipet antagelig gått under, for ingen hadde kraft eller vilje nok til å kjempe for livet. Med oppbydelsen av all sin kraft gikk noen bort til skipssiden og stirret ned i den blå gjennomskinnelige avgrunnen. Kanhende innbilte de seg at de så en najade skjære en lyserød skulder gjennom bølgene, eller en forrykt munter og drukken kentaur galoppere forbi mens han sprutet opp vann med hovene. Men havets avgrunn var øde og stum. Likegyldig satte Lasarus foten på Den evige stads gater, som om all dens rikdom, alle dens veldige praktbygninger, dens forfinede liv i glans og skjønnhet og klang ikke var annet enn et ekko av ørkenvinden, eller tåkebilder av het, rinnende sand. Vogner hvirvlet forbi; flokker av vakre, sterke, stolte menn gikk forbi, mennesker som bygget Den evige stad og tok del i dens liv; luften gjenlød av sang, kvinnelatter perlet, mens drukkenboltene filosoferte og de edru lyttet til med et smil; hesteskoer smalt mot brolegningen. Og omgitt av glade lyder på alle kanter gikk en tykk, tung mann gjennom byens sentrum som en kold flekk av taushet og la en strime av utrygghet, sinne og sorg efter seg. Hvem våget å være trist i Rom? spurte byens borgere harmfulle og rynket brynene; på to dager visste det rapptungede Rom om Lasarus, mannen som underfullt var blitt oppvekket fra de døde, og ungikk ham i angst. Det fantes mange tapre menn som var villige til å prøve sin styrke, og Lasarus kom alltid når de uvettig sendte bud på ham. Keiseren var så opptatt av statssaker at han utsatte å motta sin gjest, og i syv dager gikk Lasarus omkring blant folket. En munter drukkenbolt møtte ham med et smil på sine røde lepper. "Drikk, Lasarus, drikk!" ropte han. "Augustus ville nok le om han så deg drikke." Og nakne, halvgale kvinner lo og dekket Lasarus' blå hender med rosenblad. Men drukkenbolten så inn i Lasarus' øyne - og hans glede tok slutt for alltid. Siden var han bestandig drukken. Han drakk ikke mer, men han var drukken hele tiden, hjemsøkt av skrekkelige drømmer istedenfor av de glade syner som vinen gir. Skrekkelige drømmer ga næring til hans nedbrutte ånd. Skrekkelige drømmer holdt ham dag og natt fast i en forvridd fantasis tåker, og døden selv var ikke mer forferdelig enn synet av dens grumme forløper. Lasarus kom til en ung mann og hans pike, som elsket hverandre og var vakre i sin kjærlighet. Stolt og sterk holdt den unge mannen sin elskede i sine armer og sa med vennlig medfølelse: "Se på oss, Lasarus, og gled deg med oss. Finnes det noe som er sterkere enn kjærligheten?" Og Lasarus så på dem. Og hele sitt liv fortsatte de å elske hverandre, men deres kjærlighet ble sorgfull og tungsindig som gravstedenes cypresser, hvis røtter nærer seg av gravens forråtnelse og hvis spisse topper forgjeves streber mot himmelen i den stille aftentime. Slynget inn i hverandres armer av uutgrunnelige livskrefter blandet de sine kyss med tårer, sin glede med smerte, og maktet bare å innse desto klarere sitt slaveri under det tause Intet. Forent for bestandig, adskilt for bestandig glødet de som gnister, og som gnister gikk de ut i det endeløse mørke. Lasarus kom til en stolt vismann, og den vise sa til ham: "Jeg kjenner allerede til det forferdelige du kan fortelle meg om, Lasarus. Hva annet kan du skremme meg med?" Det gikk bare noen få øyeblikk før vismannen innså at kunnskapen om det forferdelige ikke er det forferdelige, og at synet av døden ikke er døden. Og han følte at i Det Uendeliges øyne er visdom og galskap det samme, for Det Uendelige kjenner ingen av delene. Og grensene mellom kunnskap og uvitenhet, mellom sannhet og løgn, mellom øverst og nederst svant, og hans omrissløse tanke ble forflyttet ut i tomheten. Da grep han med hendene om sitt grå hår og skrek vilt: "Jeg kan ikke tenke! Jeg kan ikke tenke!" Således skjedde det, at under det kolde blikk fra Lasarus, mannen som underfullt var blitt vekket opp fra de døde, smuldret alt som tjener til å gi livet mening og glede. Og folk begynte å si at det var farlig å la ham møte Keiseren - at det var bedre om de drepte og begravde ham i hemmelighet og svor på at han var forsvunnet. Sverd ble slipt, og unge menn som var opptatt av folkets vel erklærte seg rede til å bli snikmordere, da Augustus krysset deres grusomme planer ved å befale at Lasarus skulle føres frem for ham. Selv om Lasarus altså ikke kunne holdes borte fra Keiseren, fant man ut at det dystre inntrykket av hans ansikt kunne mildnes noe. Med det for øye arbeidet da de ypperste sminkører og frisører, sanne kunstnere i sitt fag, hele natten med Lasarus' hode. Hans skjegg ble stusset og krøllet. Den frastøtende, dødningeaktige blåheten på hender og ansikt ble dekket med sminke, hendene ble overtrukket med hvitt, ansiktet dekket med rouge. De avskyelige rynker lidelsen hadde furet hans gamle ansikt med ble pyntet på og malt, og inn i den myke overflaten ble det med fine pensler lagt rynker som tydet på at han smilte og lo meget og i det hele tatt var en mann med et ypperlig humør. Lasarus fant seg likegyldig i alt de gjorde med ham, og snart var han forvandlet til en fyldig, vakker gammel mann som alle kunne se var en stillferdig og vennlig bestefar med mange barnebarn. Det virket som om han fremdeles smilte efter å ha fortalt en god historie og godmodigheten ennå lurte i øyekroken på ham. Men bryllupskledningen våget de ikke å ta av ham; og de kunne ikke forandre øynene hans - de mørke , forferdelige øynene som det ufattelige Der stirret frem av. VI Lasarus ble ikke imponert over prakten i de keiserlige saler. Han var og ble sløvt likegyldig, som om han ikke så noen motsetning mellom dette prektige stenpalass og sitt eget forfalne hus i utkanten av ørkenen. Under hans føtter antok gulvenes hårde marmor likhet med ørkenens glidende sand, og for hans blikk var hele flokken av praktfullt kledte og stolte menn like uvirkelig som den tomme luft. De så ham ikke inn i ansiktet da han gikk forbi dem, for de fryktet at han skulle kaste sine øynes forferdelige bann over dem; men da lyden av hans tunge trin varslet at han hadde gått forbi, da løftet de hodet og gransket med redd nysgjerrighet den tykkfalne, høye, lett foroverbøyde skikkelsen der den vandret inn mot selve hjertet av keiserpalasset. Om døden selv hadde vist seg, ville menneskene ikke vært så redde for den; for hittil hadde døden bare vært kjent av de døde og livet bare av de levende, og det hadde ikke ført noen bro over avgrunnen. Men denne merkelige mann kjente døden, og alle forsto at denne hans kunnskap var hemmelighetsfull og forbannet. "Han kommer til å drepe vår store, gudommelige Augustus," ropte menneskene i skrekk, og de hylte forbannelser efter ham. Langsomt og sløvt gikk han forbi dem, stadig dypere inn i palasset. Cæsar visste allerede hvem Lasarus var og var forberedt på møtet med ham. Han var en modig mann; han kjente det som om hans makt var uovervinnelig, og under dette møtet med mannen som "underfullt var blitt oppvekket fra de døde" nektet han å støtte seg til andre menneskers svake hjelp. Som en mann møter en mann, ansikt til ansikt, møtte han Lasarus. "Fest ikke ditt blikk på meg, Lasarus!" befalte han. "Jeg har hørt at hodet ditt ligner Medusas hode, - at det forvandler alle som ser på deg til sten. Men jeg skulle gjerne se nærmere på deg og snakke med deg før jeg blir forvandlet til sten," la han til med et spøkefullt tonefall som dekket over hans egentlige, onde anelser. Han gikk nær Lasarus og gransket nøye hans ansikt og merkelige festdrakt. Og skjønt Keiserens øyne var skarpe, lot han seg bedra av sminkørenes dyktig utførte portrett. "Nå, du ser jo ikke så skrekkelig ut allikevel, ærverdige mann. men desto verre for menneskene, når det forferdelige antar et slikt ærverdig og hyggelig utseende. Så, la oss snakke litt sammen." Augustus satte seg, og like meget med blikk som med ord begynte samtalen. "Hvorfor hilste du meg ikke da du kom inn?" Lasarus svarte likegyldig: "Jeg visste ikke det var nødvendig." "Er du en kristen?" "Nei." Augustus nikket bifallende. "Det er godt. Jeg liker ikke de kristne. De forbyr livets tre å bære frukt. De ryster i det og sprer dets velluktende blomster for alle vinder. Men hvem er du?" Med noen anstrengelse svarte Lasarus: "Jeg var død." "Jeg har hørt om det. Men hvem er du nå?" Lasarus nølte. Så sa han igjen, trevent og utydelig: "Jeg var død." "Hør på meg, fremmede," sa Keiseren skarpt, og nå ga han uttrykk for hva han hadde gått og tenkt på: "Mitt rike er et rike for levende mennesker, mitt folk er et folk av levende og ikke døde. Du er overflødig her. Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hva du har sett Der, men hvis du lyver så avskyr jeg dine løgner, og hvis du sier sannheten så avskyr jeg din sannhet. I mitt hjerte kjenner jeg livets puls, i mine hender eier jeg makt, og mine stolte tanker flyr gjennom himmelrommet som ørner. Og bak meg, beskyttet av min myndighet og vernet av de lover jeg har skapt, der lever menneskene i arbeide og glede. Hører du denne livets guddommelige harmoni? Hører du krigsropet som menneskene slynger fremtiden inn i ansiktet der de utfordrer den til kamp?" Augustus strakte sine armer ærbødig ut og ropte høytidelig: "Velsignet er du, Store Guddommelige Liv!" Men Lasarus var taus, og Keiseren fortsatte enda strengere: "Du er ikke ønsket her. Din ynkelige rest, halvveis oppett av døden! Du fyller menneskene med kval og med uvilje mot livet! Som en larve på marken gnager du på gledens frøkorn og utskiller fortvilelsens og sorgens slim. Din sannhet er som et rustent sverd i hendene på en snikmorder om natten, og jeg skal dømme deg til døden som snikmorder. Men først vil jeg se deg inn i øynene. Kanhende er det slik at bare kujoner frykter dem, mens tapre menn blir sporet til kamp og seier. I så fall fortjener du ikke døden, men en belønning. Se på meg, Lasarus!" Først kjente den guddommelige Augustus det som om en venn så på ham, så mildt og dragende var Lasarus' blikk. Det ga løfte ikke om forferdelse, men om stille hvile, og Det Uendelige dvelte i dette blikk som en elskende kvinne, en medfølende søster, en mor. Og stadig sterkere ble dets milde favntak, til han følte noe som lignet pusten av en munn sulten på kyss ... Så var det med ett som om knokler av jern strakte seg frem i et grådig grep og la jernbånd omkring ham; og kolde nagler rørte ved hans hjerte og sank inn i det, langsomt, langsomt. "Du piner meg!" sa den guddommelige Augustus og ble blek. "Men se, Lasarus, se!" Tunge porter som stengte for evigheten syntes å svinge langsomt på sine hengsler, og gjennom den stadig større åpningen strømmet koldt og rolig den forferdelige skrekk fra Det Uendelige. Grenseløs Tomhet og Grenseløst Mørke trengte seg inn som to skygger, slettet solen ut, tok dekket vekk fra hans hode og jorden bort under føttene på ham. Og smerten i hans iskolde hjerte stilnet. "Se på meg, se på meg, Lasarus!" befalte Augustus og vaklet. Tiden opphørte og tingenes begynnelse og ende kom hverandre farlig nær. Augustus' trone, som så nylig var blitt reist, sank sammen, og tomheten inntok dens og hans egen plass. Stille smuldret Rom til ruiner. En ny by reiste seg i den gamles sted, men også den ble lagt øde av tomheten. Som fantomkjemper falt byer og riker og land og forsvant i tomheten - oppslukt av Det Uendeliges sorte gap ... "Hold opp!" befalte Keiseren. Stemmen hadde alt fått et tonefall av likegyldighet. Hans armer hang maktesløse, og hans ørneøyne glødet opp og ble matte igjen mens de kjempet mot det overveldende mørke. "Du har drept meg, Lasarus," sa han dumpt. Disse fortvilelsens ord frelste ham. Han tenkte på folket hvis skjold han var bestemt til å være, og en skarp, frigjørende smerte trengte inn i hans sløve hjerte. Han tenkte på dem som var dømt til å forgå, og han ble fylt av angst. Først så de ut som lette skygger i Det Uendeliges mørke - å, forferdelig! Så viste de seg som skrøpelige fartøyer drevet frem av livets blod og med hjerter som kjente både sorg og stor glede. - Og han tenkte på dem med stor ømhet. Og mens han tenkte slik, og fikk skålene til å vippe snart over til livets side, snart til dødens, vendte han langsomt tilbake til livet, og i dets lidelse og glede fant han tilflukt for Det Uendeliges mørke, tomhet og skrekk. "Nei, du drepte meg ikke, Lasarus," sa han fast. "Men jeg vil drepe deg. Gå!" Aftenen kom. og med stor glede tok den guddommelige Augustus til seg mat og drikke. Men i enkelte øyeblikk ble hans løftede arm stående utstrakt i luften, og lyset i hans skinnende, ivrige øyne ble dunkelt. Det var som om en iskold bølge av skrekk vasket mot hans føtter. Han var overvunnet, men ikke drept, og koldt ventet hans dom ham som en sort skygge. Hans netter ble herjet av skrekk, men de lyse dagene brakte ham fremdeles livets gleder såvel som dets sorger. Neste dag brente de på Keiserens befaling Lasarus' øyne ut med glødende jern og sendte ham hjem. Selv Augustus våget ikke å drepe ham. Lasarus vendte tilbake til ørkenen, og ørkenen tok imot ham med sin hvislende vind og med den glødende sols hete. På ny satt han på stenen med sitt sammenfiltrede skjegg løftet mot solen; og to sorte hulninger, hvor øynene en gang hadde ligget, stirret dumpt og forferdelig mot himmelen. I det fjerne bruste og summet Den hellige stad hvileløst, men i hans nærhet var alt øde og stille. Ingen nærmet seg det sted hvor Lasarus, som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde, tilbragte sine siste dager, for hans naboer hadde for lenge siden forlatt sine hjem. Hans forbannede kunnskap, som de glødende jern hadde drevet fra hans øyne og dypt inn i hjernen på ham, den lå der på lur som om den når som helst kunne kaste seg over menneskene med tusen usette øyne. Ingen våget å se på Lasarus. Og om kvelden, når solen karmosinrød og oppsvulmet skred på sin synkende bane mot vest, da famlet den blinde Lasarus seg langsomt efter. Han snublet mot stener og falt; svær og svak reiste han seg tungt og gikk videre. Og mot solnedgangens røde forheng tegnet hans mørke skikkelse med de utstrakte armer seg som et kors. Så hendte det en dag at han gikk avsted og ikke vendte tilbake. Slik endte det annet liv for Lasarus, som i tre dager hadde hvilt i dødens hemmelighetsfulle favntak og som underfullt var blitt oppvekket fra de døde.
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.
Over tinningen og under øynene og kinnbenene lå en dyp, blålig farvetone, som leire. Fingrene var blå, også; og under neglene, som hadde vokst seg lange i graven, hadde det blå fått et blygrått skjær. Her og der på leppene og kroppen hadde huden fått blemmer i graven; de hadde sprukket og efterlatt rødaktige, funklende sår, som nå var dekket av en tynn, glassaktig hinne. Og han var blitt svært tykk. Kroppen var fryktelig oppblåst og fikk en til å tenke på den fuktige stanken av forråtnelse. Men den likaktige, tunge lukten som hang ved hans gravklær og, som det syntes, ved selve hans kropp, forsvant snart. Og de rødaktige sprekkene i huden glattet seg ut, skjønt de aldri ble helt borte. Slik så Lasarus ut i sitt annet liv. Synet virket naturlig bare på dem som hadde sett ham begravet. Og det virket som om ikke bare Lasarus' ansikt, men selve hans karakter var blitt forandret; skjønt det forbauset ingen og påkalte ikke den oppmerksomhet det fortjente. Før han døde hadde Lasarus vært munter og sorgløs, rask til latter og harmløs spøk. Det var på grunn av sitt gode sinnelag - hyggelig og likevektig, fritt for ondskap og dysterhet - at han hadde vært så elsket av Mesteren. Nå var han alvorlig og taus; han spøkte ikke selv, og lo heller ikke av andres spøk. Og de ordene han av og til lot falle, var enkle, alminnelige og nødvendige ord - ord like blottet for dypere mening som de lydene et dyr uttrykker sin smerte og glede, sin sult og tørst med. Slike ord som et menneske kan tale hele sitt liv uten at noen får vite noe om de sorger og gleder som bor i det. Slik satt da Lasarus ved festbordet mellom sine slektninger og venner, -hans ansikt var ansiktet til et lik som døden hadde hersket over tre dager i mørket. Hans klær var praktfulle, glødende av purpur, glitrende av gull; hans mine var tung og taus. Han var forferdelig forandret og fremmed, men ingen hadde oppdaget det ennå. Festen bølget omkring ham, snart mild, snart stormende. Blikk fylt av ømhet kjærtegnet hans ansikt, og en venns varme fingre klappet hans blåaktige, tunge hånd. Og musikken spilte glade toner: triangel og fløyte, sither og cymbal. Det var som om bier summet, gresshopper gnisset og fugler sang over Marthas og Marias lykkelige hjem.
II
En av gjestene løftet tankeløst på sløret. Hans henkastede ord ødela den klare, fine fortryllelsen og avdekket sannheten i dens heslige nakenhet. Han tenkte ikke på noe bestemt da han spurte, med et smil: hvorfor forteller du oss ikke hva du så Der, Lasarus?" Og alle ble stille, slått av spørsmålet. Først nå lot det til å gå opp for dem at Lasarus hadde vært død i tre dager; og de så nysgjerrige på ham og ventet på et svar. Men Lasarus satt taus. "Vil du ikke fortelle oss om det?" undret han som hadde spurt. "Er det så fælt Der?" På ny kom hans tanke hinkende efter ordene. Hadde den gått forut for dem, så ville han ikke ha spurt, for i samme øyeblikk han ytret dem, sank hjertet i ham av skrekk. Alle ble urolige, de ventet med spenning på hva Lasarus ville si. Men han satt taus, kold og streng og med senkede øyne. Og nå la de for første gang merke til det forferdelige blåskjæret i hans ansikt, og hvor ekkelt oppsvulmet kroppen hans var. På bordet lå den gråblå hånden som om Lasarus skulle ha glemt den der, og den trakk alles blikk til seg som om den ventet og ønsket at hånden skulle gi dem svar. Musikantene fortsatte å spille; så falt stillheten over dem også, og de muntre tonene døde hen, som glødende kullstykker blir raket fra hverandre og slukket med vann. Fløyten ble taus, og den ringlende triangel og den mumlende cymbal; og som om en streng brast, som om sangen selv døde, ga sitheren fra seg en skjelvende, brusten tone. Så var alt stille. "Du vil ikke?" gjentok han som hadde spurt, ute av stand til å holde sin bablende tunge i tømme. Stillheten dirrer, og den blågrå hånden lå der uten å røre seg. Så gjorde den en liten bevegelse, og selskapet trakk et sukk av lettelse og løftet øynene. Lasarus, som hadde oppstått fra de døde, så rett på dem - tok dem alle sammen inn i et eneste blikk, tungt og forferdelig. Dette var den tredje dag efter at Lasarus hadde stått opp fra graven. Siden fikk mange føle at hans blikk var ødeleggelsens blikk; men hverken de som for alltid ble knust under det, eller de som i livets vår (som er et like stort mysterium som døden) fant vilje til å motstå hans blikk, kunne noensinne forklare den skrekk som lå urørlig i dypet av hans sorte pupiller. Han så rolig og enkel ut. Man merket at han ikke hadde til hensikt å skjule noe, men heller ikke ville fortelle noe. Hans blikk var koldt, som hos en som er fullkommen likegyldig for alt levende. Og mange tankeløse mennesker som trengte seg omkring ham og ikke la merke til ham, de lærte siden med undring og frykt navnet på denne tykke, tause mann som strøk tett inntil dem i sine praktfulle klær. Solen holdt ikke opp å skinne når han så på dem, heller ikke holdt springvannet opp å plaske, og himmelen i øst var like skyfri og blå som alltid; men de som kom under hans nådeløst granskende blikk, kunne ikke lenger merke solen, eller høre springvannet, eller kjenne igjen farven på himmelen. Noen ganger kunne de gråte bitterlig, noen ganger kunne de rive seg i håret av fortvilelse og skrike vilt om hjelp; men oftest hendte det at de som slik ble rammet av Lasarus' blikk, begynte å svinne hen, langsomt og stillferdig, og gå over i en gradvis død som varte i mange år. De døde i alles påsyn, farveløse, magre og dystre, som trær som visner på klippegrunn. Det hendte at de som skrek i galskap, vendte tilbake til livet; de andre aldri. "Så du vil ikke fortelle oss hva du så Der, Lasarus?" tok spørgeren opp for tredje gang. Men nå var stemmen hans svak, og en grå, død tretthet stirret dumt ut av øynene på ham. Ansiktene til alle som satt der, var også dekket av den samme grå tretthet, som av en tåke. Gjestene stirret dumt på hverandre, de visste ikke lenger hvorfor de var kommet sammen eller hvorfor de satt rundt dette rike bordet. De holdt opp å snakke og følte uklart at det var på tide å bryte opp; men de klarte ikke å overvinne trettheten som bredte seg i dem. Så de fortsatte å sitte der, hver og en for seg selv, som små utydelige lys spredt i nattens mørke. Musikantene var betalt for å spille, så de tok opp instrumentene sine igjen og spilte muntre eller sørgelige melodier. Men det var musikk på bestilling, bestandig de samme melodiene, og gjestene lyttet forundret: Hva skulle denne musikken være godt for, hva skulle det være godt for å slå på strenger og blåse kinnene inn i tynne fløyter og frembringe forskjelligartede og underlige lyder? "Så dårlig de spiller", var det en som sa. Musikantene ble fornærmet og gikk sin vei. Og så gikk gjestene også, en for en, for natten falt på. Og da det tause mørket omga dem, og det ble lettere å puste, steg plutselig bildet av Lasarus frem for hver og en av dem i sin strenge prakt. Der sto han, med sitt likblå ansikt og kledt i en brudgom drakt, overdådig og strålende, og med dette kolde, stirrende blikk i hvis dyp Det Forferdelige lå skjult! De sto stille som om de var blitt forvandlet til sten. Mørket omga dem, og midt i dette mørke flammet det forferdelige, det overnaturlige synet av den som i tre dager hadde ligget under dødens umåtelige makt. Tre dager hadde han vært død. Tre ganger hadde solen gått opp og gått ned - og han hadde ligget død. Barna hadde lekt, vannet hadde mumlet der det strømmet over stenene, det varme støvet hadde stått som skyer over landeveien - og han hadde vært død. Og nå var han blant dem igjen - rørte ved dem - og så på dem - så på dem! Og gjennom hans pupiller, som gjennom mørkt glass, stirret det uutgrundelige Der på menneskeheten.
III
Ingen tok seg av Lasarus, ingen venner eller slektninger ble værende hos ham. Bare den store ørken som omga Den hellige stad kom nær til terskelen av hans hus. Den gikk inn i hans hjem og la seg på hans leie som en brud og slukket all ild. Ingen brydde seg om Lasarus. En efter en gikk sin vei, endog hans søstre, Maria og Martha. En lang stund ville Martha ikke forlate ham, for hun visste at ingen ville ta seg av ham og stelle for ham. Og hun gråt og bad. Men en natt da vinden hylte gjennom ørkenen og de rasende cypresser sto bøyd over taket, kledte hun stille på seg. Og stille gikk hun sin vei. Lasarus hørte antagelig at døren slo - hun hadde ikke lukket den ordentlig efter seg, og vinden fortsatte å slå den mot karmen. Men han sto ikke opp, han gikk ikke ut, han prøvde ikke å finne ut grunnen. Og hele natten, helt til morgenen, hvislet cypressene over hans hode og døren svingte frem og tilbake og slapp den kolde, grådige, plyndrende ørken inn i huset. Alle skydde ham som om han var spedalsk. De ville helst henge en bjelle om halsen på ham, så de skulle slippe å møte ham. Men noen ble bleke og bemerket at det ville være forferdelig om de skulle komme til å høre Lasarus' bjelle under vinduene om natten, og alle ble bleke og sa seg enige. Eftersom han ikke tok seg av noe selv, ville han antagelig ha sultet hvis ikke hans naboer i angst og beven hadde satt av litt mat til ham. Barna kom med den, de var ikke redde ham, heller ikke lo de av ham på den uskyldig grusomme måten barn ofte ler av ulykkelige mennesker på. De var likeglade med ham, og Lasarus viste dem den samme likegyldighet. Han la ikke for dagen noen trang til å takke dem for deres tjenester, han prøvde ikke å klappe de solbrune hendene deres eller se inn i de åpne, skinnende øynene. Overlatt til tidens og ørkenens herjinger begynte hans hus å falle sammen, og de sultne, brekende gjetene hans hadde alt lenge vært fordelt blant naboene. Hans brudgomsklær var blitt gamle. Han gikk med dem uten å forandre dem, som han hadde iført seg dem den lykkelige dagen da musikantene spilte. Han så ikke forskjell på gammelt og nytt, fillet og helt. De strålende farvene var falmet; de balstyrige hundene i byen og de skarpe tornene i ørkenen hadde forvandlet hans fine klær til filler. Om dagen, når solen slo nådeløst ned på alt levende og selv skorpionene skjulte seg under stenene, oppsvulmet av sinnsyk trang til å stikke, satt han ubevegelig under de brennende strålene og løftet sitt blå ansikt og sitt raggete, ville skjegg. Og fordi enkelte allikevel ikke var redde for å snakke til ham, var det noen som spurte ham: "Stakkars Lasarus! Liker du å sitte sånn og se på solen?" Og han svarte: "Ja, jeg liker det." Den tanken slo ned i folk at kulden hadde vært så sterk de tre dagene i graven, og mørket så dypt, at det ikke på hele jorden fantes varme nok og lys nok til å varme Lasarus og lyse opp mørket i hans øyne; og de som spurte, snudde seg fra ham med et sukk. Når solen sank mot jorden, flat og purpurrød, gikk Lasarus ut i ørkenen og vandret rett mot den, som om han hadde til hensikt å nå den. Alltid vandret han like mot solen; og de som prøvde å følge efter ham og finne ut hva han gjorde i ørkenen om natten, fikk prentet uutslettelig for sitt indre syn den mørke silhouetten av en høy, fyldig mann mot den røde bakgrunn av en veldig, lysende skive. Nattens redsler drev dem tilbake, så de aldri fant ut hva Lasarus gjorde ute i ørkenen. Men bildet av den sorte skikkelsen mot det røde ble brent inn i hjernen på dem for bestandig. Som et dyr som har fått rusk i øyet rasende gnir det mot poten, slik gned de vilt sine øyne; men det bilde Lasarus hadde efterlatt seg lot seg ikke slette ut, og de glemte det først i døden. Det fantes folk som bodde så langt borte at de aldri hadde sett Lasarus, bare hørt om ham. Med en dristig nysgjerrighet som er sterkere enn frykten, og som nærer seg av frykten, kom noen av dem til ham en dag mens han satt slik i solen, og begynte å snakke med ham. På den tiden hadde hans utseende forandret seg til det bedre og var ikke så skrekkelig. Til å begynne med knipset de med fingrene og tenkte misbilligende på de gale innbyggerne i Den hellige stad. Men da den korte samtalen var forbi og de gikk hjem, hadde de et slikt uttrykk at innbyggerne i Den hellige stad med en gang forsto hvor de kom fra, og sa: "Der går noen flere forrykte som Lasarus har sett på!" Og de løftet sine hender i taus medfølelse. Andre besøkende kom, blant dem tapre krigere i klirrende rustninger, menn som ikke kjente frykt, og lykkelige unge som muntret seg med latter og sang. Travle kjøpmenn raslet med sine mynter der de kom innom et øyeblikk, og stolte vaktmenn og tempeltjenere satte seg da de kom. En forferdelig skygge hadde falt på deres sjel og gitt den gamle, fortrolige verden et nytt utseende. De som næret noe ønske om å snakke efter at de var blitt rammet av Lasarus' blikk, beskrev den forandringen som var kommet over dem omtrent slik:
Alle ting som kunne ses med øyet eller berøres med hånden, ble tomme og lette og gjennomskinnelige, som lyse skygger i mørket; og dette mørke innhyllet hele universet. Det ble ikke splittet av solen, eller av månen, eller av stjernene, men omsluttet jorden som en mor og kledte den i et uendelig, sort slør. Det trengte inn i og gjennom alle ting, endog jern og sten; og legemenes partikler mistet sin enhet og svirret rundt for seg selv. Det trengte endog inn i partiklenes kjerne, og partiklenes partikler ble drevet fra hverandre. Den veldige tomhet som omgir universet, ble ikke fylt av synlige ting, av sol eller måne eller stjerner; den strakte seg grenseløst ut og trengte seg inn overalt, oppløste alt, løste legeme fra legeme, partikkel fra partikkel. I tomheten bredte trærne sine røtter ut, og selv var de tomme; i tomheten reiste fantom-templer seg, palasser og hus - alle tomme; og i tomheten beveget det hvileløse Menneske seg, selv tomt og lett, som en skygge. Der var ikke lenger noen følelse av tid; alle tings begynnelse og ende smeltet sammen til ett. I samme øyeblikk som en bygning ble reist og man kunne høre bygningsmennene slå med sine hammere, var det allerede som om man så det i ruiner, og tomheten hvor ruinene lå. Et menneske ble nettopp født, og begravelseslysene var allerede tent ved dets hodegjerde, og derpå ble de blåst ut; og snart var det tomhet hvor det hadde vært menneske og lys. Og omgitt av Mørket og Det tomme Øde skalv Mennesket uten håp foran truselen fra Det Uendelige.
Slik talte de som ønsket å tale. Men langt mer kunne antagelig vært sagt av dem som ikke ønsket å tale, og som døde i taushet.
IV
På den tiden bodde det i Rom en berømt billedhugger ved navn Aurelius. I leire, marmor og bronse skapte han skikkelser av guder og menn så skjønne, at deres skjønnhet ble utropt som udødelig. Men selv var han ikke tilfreds, og sa at det fantes en høyere skjønnhet han aldri hadde maktet å gi uttrykk i marmor eller bronse. "Jeg har ennå ikke grepet månens stråler," sa han. "Jeg har ennå ikke fanget solens glans. Det finnes ingen sjel i mitt marmor, der er intet liv i min skjønne bronse." Og når han vandret langsomt langs veiene i måneskinnet og skrittet over cypressenes mørke skygger mens hans hvite tunika blafret i det bleke lys, da pleide de han møtte å le vennlig til ham og si: "Samler du opp månelyset, Aurelius? Hvorfor har du ikke med deg noen kurver til å ha det i?" Da kunne han også le og peke på øynene sine og si: "Her er de kurvene jeg samler månens lys og solens glans i." Og det var sant. I hans øyne skinte måne og sol. Men han kunne ikke overføre deres glans til marmoret. Der lå hans livs største tragedie. Han nedstammet fra en gammel patrisierslekt, han hadde en god hustru og barn og han manglet ingen ting - unntagen akkurat dette. Da de dunkle ryktene om Lasarus nådde ham, rådførte han seg med sin hustru og sine venner og besluttet å gjøre den lange reisen til Judea for å se denne mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Han kjente seg ensom i de dager og håpet å vinne nye krefter underveis. Det de fortalte ham om Lasarus, skremte ham ikke. Han hadde meditert mye over døden. Han likte den ikke, og heller ikke likte han dem som forsøkte å bringe den i harmoni med livet. På denne siden det skjønne liv; på den andre siden den mystiske død, slik tenkte han - og intet bedre kunne bli en mann til del enn å leve ... nyte livet og skjønnheten ved det å leve. Og han hadde fått lyst til å overbevise Lasarus om sannheten i dette og tvinge hans sjel tilbake til livet, likesom hans legeme var blitt drevet tilbake til det. Denne oppgaven så ikke umulig ut. For meldingene om Lasarus, engstelige og selsomme som de var, fortalte ikke hele sannheten om ham, men bar med seg bare en vag advarsel mot noe forferdelig. Lasarus reiste seg akkurat fra sin sten for å følge den synkende sol da den rike romeren, fulgt av en væpnet slave, nærmet seg og med rungende røst ropte til ham: "Lasarus!"" Lasarus så et stolt og vakkert ansikt som berømmelsen hadde gitt en egen glans, og hvite klær og kostelige edelstener som glimtet i solskinnet. Solens rødlige stråler ga hodet og ansiktet likhet med dunkelt skinnende bronse - det var hva Lasarus så. Han satte seg lydig ned igjen og senket trett sine øyne. "Det er sant at du ikke er vakker, Lasarus," sa romeren stille mens han lekte med sin gullenke. "Du er til og med redd, min stakkars venn; og døden var ikke doven den dagen du så uforsiktig falt i dens armer. Men du er tykk som en tønne, og "tykke mennesker er ikke dårlige mennesker", som den store Cæsar sa. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redde for deg. Vil du la meg få bli over hos deg i natt? Det er blitt sent, og jeg har ikke noe herberge." Ingen hadde noensinne spurt Lasarus om å få bli natten over hos ham. "Jeg har ingen seng," sa han. "Jeg er litt av en kriger og kan sove sittende," svarte romeren. "Vi tenner lys." "Jeg har ikke noe lys." "Da vil vi snakke sammen i mørket som to venner. Jeg antar du har litt vin i huset." "Jeg har ingen vin." Romeren lo. "Nå forstår jeg hvorfor du er så dyster, og hvorfor du ikke liker ditt nye liv. Ingen vin? Godt, vi klarer oss uten. Du vet det finnes ord som går en til hodet som falernervin." Med en bevegelse med hodet sendte han slaven bort, og de var alene. Og igjen talte billedhuggeren, men det var som om den synkende sol hadde trengt inn i hans ord. De svant hen som den, de ble bleke og tomme, som om de skalv på svake føtter, som om de gled og falt, drukne av angstens og fortvilelsens vin. Og en mørk kløft åpnet seg mellom de to menn - som den fjerne skygge av en veldig tomhet og et veldig mørke. "Nå er jeg din gjest og du vil ikke behandle meg ille, Lasarus!" sa romeren. "Gjestfrihetens lover binder selv dem som har vært døde tre dager. Tre dager var du i graven, er det blitt fortalt meg. Det må ha vært koldt der ... og det er derfra du har tatt med deg denne dårlige skikken med å være uten lys og vin. Jeg skulle gjerne hatt et lys. Øyenbrynene dine og pannen din har en interessant linje: akkurat som ruinene av en borg, dekket med asken fra et jordskjelv. Men hvorfor disse merkelige, stygge klærne? Jeg har sett brudgommene i ditt land bruke slike klær - slike latterlige klær - slike heslige drakter ... Er du en brudgom?" Solen var alt forsvunnet. En veldig, mørk skygge nærmet seg fra vest, som om mektige, bare føtter skred over sanden. Og de kjølige vinder kom snikende efter den. "I mørket ser du enda større ut, Lasarus, som om du var blitt tykkere på disse få minuttene. Lever du av mørke, kanhende? ... Og jeg ville sette pris på et lys ... bare et lite lys ... bare et lite lys. Og jeg fryser. Nettene her er så barbarisk kolde ... Hadde det ikke vært så mørkt, så ville jeg sagt at du ser på meg, Lasarus. Ja, det er som om du ser. Du ser på meg! ... Jeg føler det - nå smiler du." Natten var kommet, og et tungt mørke fylte luften. "Så godt det blir når solen står opp igjen imorgen ... Du vet at jeg er en stor billedhugger ... mine venner kaller meg det. Jeg skaper - ja, de sier at jeg skaper, men for å gjøre det må jeg ha dagslys. Jeg blåser liv i koldt marmor. Jeg smelter den klingende bronse i ilden, i en lys, het varme. Hvorfor rørte du meg med hånden din?" "Kom," sa Lasarus, "du er min gjest." Og de gikk inn i huset. Og nattens lange skygger falt over jorden ... Slaven ble til slutt trett av å vente på sin herre, og da solen sto høyt, kom han tilbake til huset. Og rett under dens brennende stråler så han Lasarus og sin herre tett sammen. De så rett opp og tidde. Slaven gråt og ropte: "Herre, hva feiler det deg, herre?" Samme dag begynte Aurelius tilbakereisen til Rom. Hele veien var han tankefull og taus og gransket allting oppmerksomt, menneskene, skipet, sjøen, som om han forsøkte å gjenkalle noe i erindringen. På havet ble de overfalt av storm, men Aurelius ble på dekk og stirret ivrig på bølgene som kom mot dem og svant bak dem. Da han nådde hjem, ble hans familie rystet over den forferdelige forandringen i hans adferd, men han beroliget dem med ordene: "Jeg har funnet det!" I de støvete klærne han hadde båret under hele reisen uten å skifte, begynte han å arbeide, og klingende svarte marmoret på hammerens slag. Til sist forkynte han en morgen at arbeidet var ferdig, og ga ordre til at alle hans venner og de strenge kritikere og kunstdommere skulle kalles sammen. Så iførte han seg en praktfull kledning som skinte av gull og glødet av purpur. "Dette er hva jeg har skapt," sa han tankefullt. Hans venner så, og sorgen falt som en skygge over deres ansikter. De så en heslig ting som ikke eide noen av de former øyet var vant til, og likevel var den ikke blottet for en slags ny form. På en tynn, snodd gren lå sammenfiltret noen underlige, uformelige dynger av noe som var snudd ut inn, eller inn ut - strittende brokker som så ut til å prøve å komme bort fra seg selv. Og likesom henkastet under alt dette forvridde fikk de øye på en vidunderlig skulptert sommerfugl med gjennomskinnelige vinger, skjelvende som i en vek lengsel efter å fly. "Hvorfor den vidunderlige sommerfuglen, Aurelius?" var det en som spurte, engstelig. "Jeg vet ikke," svarte billedhuggeren. Sannheten måtte sies. Og en av hans venner, han som elsket Aurelius høyest, sa: "Dette er heslig, min stakkars venn. Det må ødelegges. Gi meg hammeren." Og med to slag knuste han den uformelige massen og lot bare den vidunderlige sommerfuglen være. Efter dette skapte Aurelius ingenting. Han så fullstendig likegyldig på marmor og bronse og på sine egne guddommelige verker, som eide en udødelig skjønnhet. I håp om å få den gamle inspirasjonens flamme til å blusse opp i ham igjen, og med tanke på å vekke hans døde sjel til nytt liv, tok hans venner ham med for å se på andre kunstneres herlige verker, men han var og ble likegyldig og aldri spredte et smil varme over hans lukkede lepper. Og først da de hadde talt meget og lenge til ham om skjønnheten, svarte han trett: "Men alt dette er - en løgn." Og om dagen, mens solen skinte, hendte det at han vandret omkring i sin vakre, overdådig anlagte have og fant et sted der det ikke var skygge, og der kunne han utsette sitt utildekkede hode og sine matte øyne for solens glans og brennende hete. Røde og hvite sommerfugler flagret omkring ham; ned i marmorbassenget sprutet vann fra den forvridde munnen på en lykksalig drukken satyr; men han satt uten å røre seg, som en blek skygge av hin annen som også, i et land langt borte, satt urørlig under den glødende sol.
V
Og til slutt hendte det at Lasarus ble kalt til Rom av den store Augustus. De trakk på ham praktfulle klær, som om det var bestemt at han skulle fortsette å være brudgom for en ukjent brud helt til sine dagers ende. Det var som om en gammel kiste, som råtnet og falt fra hverandre, ble omhyggelig forgylt og muntre dusker hengt på den. Og i denne festdrakten førte de ham høytidelig avsted, som om det virkelig skulle vært en bryllupsprosesjon, og løperne blåste høyt i trompet så det kunne bli gjort plass for Keiserens utsendinger. Men veiene de dro frem langs ble liggende døde. Hele hans fødeland forbannet Lasarus' avskyelige navn, han som så underfullt var blitt ført tilbake til livet, og folket spredte seg bare det ble meldt at han nærmet seg i all sin forferdelighet. Hornblåserne blåste sine toner for seg selv, og bare ørkenen svarte med et døende ekko. Så førte de ham over havet på det tristeste og mest praktfulle skip som noengang har speilet seg i Middelhavets asurblå bølger. Det var mange mennesker ombord, men skipet var taust og stille som en kiste og det var som om vannet sørget der det skilte seg foran den krumme baugen. Lasarus satt alene, med hodet blottet under solen, og lyttet i taushet til bølgebruset. Lenger borte samlet sjømennene og utsendingene seg som en flokk jammerlige skygger. Om et tordenvær hadde brutt ut over dem eller vinden hadde kastet seg vilt over de røde seil, ville skipet antagelig gått under, for ingen hadde kraft eller vilje nok til å kjempe for livet. Med oppbydelsen av all sin kraft gikk noen bort til skipssiden og stirret ned i den blå gjennomskinnelige avgrunnen. Kanhende innbilte de seg at de så en najade skjære en lyserød skulder gjennom bølgene, eller en forrykt munter og drukken kentaur galoppere forbi mens han sprutet opp vann med hovene. Men havets avgrunn var øde og stum. Likegyldig satte Lasarus foten på Den evige stads gater, som om all dens rikdom, alle dens veldige praktbygninger, dens forfinede liv i glans og skjønnhet og klang ikke var annet enn et ekko av ørkenvinden, eller tåkebilder av het, rinnende sand. Vogner hvirvlet forbi; flokker av vakre, sterke, stolte menn gikk forbi, mennesker som bygget Den evige stad og tok del i dens liv; luften gjenlød av sang, kvinnelatter perlet, mens drukkenboltene filosoferte og de edru lyttet til med et smil; hesteskoer smalt mot brolegningen. Og omgitt av glade lyder på alle kanter gikk en tykk, tung mann gjennom byens sentrum som en kold flekk av taushet og la en strime av utrygghet, sinne og sorg efter seg. Hvem våget å være trist i Rom? spurte byens borgere harmfulle og rynket brynene; på to dager visste det rapptungede Rom om Lasarus, mannen som underfullt var blitt oppvekket fra de døde, og ungikk ham i angst. Det fantes mange tapre menn som var villige til å prøve sin styrke, og Lasarus kom alltid når de uvettig sendte bud på ham. Keiseren var så opptatt av statssaker at han utsatte å motta sin gjest, og i syv dager gikk Lasarus omkring blant folket. En munter drukkenbolt møtte ham med et smil på sine røde lepper. "Drikk, Lasarus, drikk!" ropte han. "Augustus ville nok le om han så deg drikke." Og nakne, halvgale kvinner lo og dekket Lasarus' blå hender med rosenblad. Men drukkenbolten så inn i Lasarus' øyne - og hans glede tok slutt for alltid. Siden var han bestandig drukken. Han drakk ikke mer, men han var drukken hele tiden, hjemsøkt av skrekkelige drømmer istedenfor av de glade syner som vinen gir. Skrekkelige drømmer ga næring til hans nedbrutte ånd. Skrekkelige drømmer holdt ham dag og natt fast i en forvridd fantasis tåker, og døden selv var ikke mer forferdelig enn synet av dens grumme forløper. Lasarus kom til en ung mann og hans pike, som elsket hverandre og var vakre i sin kjærlighet. Stolt og sterk holdt den unge mannen sin elskede i sine armer og sa med vennlig medfølelse: "Se på oss, Lasarus, og gled deg med oss. Finnes det noe som er sterkere enn kjærligheten?" Og Lasarus så på dem. Og hele sitt liv fortsatte de å elske hverandre, men deres kjærlighet ble sorgfull og tungsindig som gravstedenes cypresser, hvis røtter nærer seg av gravens forråtnelse og hvis spisse topper forgjeves streber mot himmelen i den stille aftentime. Slynget inn i hverandres armer av uutgrunnelige livskrefter blandet de sine kyss med tårer, sin glede med smerte, og maktet bare å innse desto klarere sitt slaveri under det tause Intet. Forent for bestandig, adskilt for bestandig glødet de som gnister, og som gnister gikk de ut i det endeløse mørke. Lasarus kom til en stolt vismann, og den vise sa til ham: "Jeg kjenner allerede til det forferdelige du kan fortelle meg om, Lasarus. Hva annet kan du skremme meg med?" Det gikk bare noen få øyeblikk før vismannen innså at kunnskapen om det forferdelige ikke er det forferdelige, og at synet av døden ikke er døden. Og han følte at i Det Uendeliges øyne er visdom og galskap det samme, for Det Uendelige kjenner ingen av delene. Og grensene mellom kunnskap og uvitenhet, mellom sannhet og løgn, mellom øverst og nederst svant, og hans omrissløse tanke ble forflyttet ut i tomheten. Da grep han med hendene om sitt grå hår og skrek vilt: "Jeg kan ikke tenke! Jeg kan ikke tenke!" Således skjedde det, at under det kolde blikk fra Lasarus, mannen som underfullt var blitt vekket opp fra de døde, smuldret alt som tjener til å gi livet mening og glede. Og folk begynte å si at det var farlig å la ham møte Keiseren - at det var bedre om de drepte og begravde ham i hemmelighet og svor på at han var forsvunnet. Sverd ble slipt, og unge menn som var opptatt av folkets vel erklærte seg rede til å bli snikmordere, da Augustus krysset deres grusomme planer ved å befale at Lasarus skulle føres frem for ham. Selv om Lasarus altså ikke kunne holdes borte fra Keiseren, fant man ut at det dystre inntrykket av hans ansikt kunne mildnes noe. Med det for øye arbeidet da de ypperste sminkører og frisører, sanne kunstnere i sitt fag, hele natten med Lasarus' hode. Hans skjegg ble stusset og krøllet. Den frastøtende, dødningeaktige blåheten på hender og ansikt ble dekket med sminke, hendene ble overtrukket med hvitt, ansiktet dekket med rouge. De avskyelige rynker lidelsen hadde furet hans gamle ansikt med ble pyntet på og malt, og inn i den myke overflaten ble det med fine pensler lagt rynker som tydet på at han smilte og lo meget og i det hele tatt var en mann med et ypperlig humør. Lasarus fant seg likegyldig i alt de gjorde med ham, og snart var han forvandlet til en fyldig, vakker gammel mann som alle kunne se var en stillferdig og vennlig bestefar med mange barnebarn. Det virket som om han fremdeles smilte efter å ha fortalt en god historie og godmodigheten ennå lurte i øyekroken på ham. Men bryllupskledningen våget de ikke å ta av ham; og de kunne ikke forandre øynene hans - de mørke , forferdelige øynene som det ufattelige Der stirret frem av. VI Lasarus ble ikke imponert over prakten i de keiserlige saler. Han var og ble sløvt likegyldig, som om han ikke så noen motsetning mellom dette prektige stenpalass og sitt eget forfalne hus i utkanten av ørkenen. Under hans føtter antok gulvenes hårde marmor likhet med ørkenens glidende sand, og for hans blikk var hele flokken av praktfullt kledte og stolte menn like uvirkelig som den tomme luft. De så ham ikke inn i ansiktet da han gikk forbi dem, for de fryktet at han skulle kaste sine øynes forferdelige bann over dem; men da lyden av hans tunge trin varslet at han hadde gått forbi, da løftet de hodet og gransket med redd nysgjerrighet den tykkfalne, høye, lett foroverbøyde skikkelsen der den vandret inn mot selve hjertet av keiserpalasset. Om døden selv hadde vist seg, ville menneskene ikke vært så redde for den; for hittil hadde døden bare vært kjent av de døde og livet bare av de levende, og det hadde ikke ført noen bro over avgrunnen. Men denne merkelige mann kjente døden, og alle forsto at denne hans kunnskap var hemmelighetsfull og forbannet. "Han kommer til å drepe vår store, gudommelige Augustus," ropte menneskene i skrekk, og de hylte forbannelser efter ham. Langsomt og sløvt gikk han forbi dem, stadig dypere inn i palasset. Cæsar visste allerede hvem Lasarus var og var forberedt på møtet med ham. Han var en modig mann; han kjente det som om hans makt var uovervinnelig, og under dette møtet med mannen som "underfullt var blitt oppvekket fra de døde" nektet han å støtte seg til andre menneskers svake hjelp. Som en mann møter en mann, ansikt til ansikt, møtte han Lasarus. "Fest ikke ditt blikk på meg, Lasarus!" befalte han. "Jeg har hørt at hodet ditt ligner Medusas hode, - at det forvandler alle som ser på deg til sten. Men jeg skulle gjerne se nærmere på deg og snakke med deg før jeg blir forvandlet til sten," la han til med et spøkefullt tonefall som dekket over hans egentlige, onde anelser. Han gikk nær Lasarus og gransket nøye hans ansikt og merkelige festdrakt. Og skjønt Keiserens øyne var skarpe, lot han seg bedra av sminkørenes dyktig utførte portrett. "Nå, du ser jo ikke så skrekkelig ut allikevel, ærverdige mann. men desto verre for menneskene, når det forferdelige antar et slikt ærverdig og hyggelig utseende. Så, la oss snakke litt sammen." Augustus satte seg, og like meget med blikk som med ord begynte samtalen. "Hvorfor hilste du meg ikke da du kom inn?" Lasarus svarte likegyldig: "Jeg visste ikke det var nødvendig." "Er du en kristen?" "Nei." Augustus nikket bifallende. "Det er godt. Jeg liker ikke de kristne. De forbyr livets tre å bære frukt. De ryster i det og sprer dets velluktende blomster for alle vinder. Men hvem er du?" Med noen anstrengelse svarte Lasarus: "Jeg var død." "Jeg har hørt om det. Men hvem er du nå?" Lasarus nølte. Så sa han igjen, trevent og utydelig: "Jeg var død." "Hør på meg, fremmede," sa Keiseren skarpt, og nå ga han uttrykk for hva han hadde gått og tenkt på: "Mitt rike er et rike for levende mennesker, mitt folk er et folk av levende og ikke døde. Du er overflødig her. Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hva du har sett Der, men hvis du lyver så avskyr jeg dine løgner, og hvis du sier sannheten så avskyr jeg din sannhet. I mitt hjerte kjenner jeg livets puls, i mine hender eier jeg makt, og mine stolte tanker flyr gjennom himmelrommet som ørner. Og bak meg, beskyttet av min myndighet og vernet av de lover jeg har skapt, der lever menneskene i arbeide og glede. Hører du denne livets guddommelige harmoni? Hører du krigsropet som menneskene slynger fremtiden inn i ansiktet der de utfordrer den til kamp?" Augustus strakte sine armer ærbødig ut og ropte høytidelig: "Velsignet er du, Store Guddommelige Liv!" Men Lasarus var taus, og Keiseren fortsatte enda strengere: "Du er ikke ønsket her. Din ynkelige rest, halvveis oppett av døden! Du fyller menneskene med kval og med uvilje mot livet! Som en larve på marken gnager du på gledens frøkorn og utskiller fortvilelsens og sorgens slim. Din sannhet er som et rustent sverd i hendene på en snikmorder om natten, og jeg skal dømme deg til døden som snikmorder. Men først vil jeg se deg inn i øynene. Kanhende er det slik at bare kujoner frykter dem, mens tapre menn blir sporet til kamp og seier. I så fall fortjener du ikke døden, men en belønning. Se på meg, Lasarus!" Først kjente den guddommelige Augustus det som om en venn så på ham, så mildt og dragende var Lasarus' blikk. Det ga løfte ikke om forferdelse, men om stille hvile, og Det Uendelige dvelte i dette blikk som en elskende kvinne, en medfølende søster, en mor. Og stadig sterkere ble dets milde favntak, til han følte noe som lignet pusten av en munn sulten på kyss ... Så var det med ett som om knokler av jern strakte seg frem i et grådig grep og la jernbånd omkring ham; og kolde nagler rørte ved hans hjerte og sank inn i det, langsomt, langsomt. "Du piner meg!" sa den guddommelige Augustus og ble blek. "Men se, Lasarus, se!" Tunge porter som stengte for evigheten syntes å svinge langsomt på sine hengsler, og gjennom den stadig større åpningen strømmet koldt og rolig den forferdelige skrekk fra Det Uendelige. Grenseløs Tomhet og Grenseløst Mørke trengte seg inn som to skygger, slettet solen ut, tok dekket vekk fra hans hode og jorden bort under føttene på ham. Og smerten i hans iskolde hjerte stilnet. "Se på meg, se på meg, Lasarus!" befalte Augustus og vaklet. Tiden opphørte og tingenes begynnelse og ende kom hverandre farlig nær. Augustus' trone, som så nylig var blitt reist, sank sammen, og tomheten inntok dens og hans egen plass. Stille smuldret Rom til ruiner. En ny by reiste seg i den gamles sted, men også den ble lagt øde av tomheten. Som fantomkjemper falt byer og riker og land og forsvant i tomheten - oppslukt av Det Uendeliges sorte gap ... "Hold opp!" befalte Keiseren. Stemmen hadde alt fått et tonefall av likegyldighet. Hans armer hang maktesløse, og hans ørneøyne glødet opp og ble matte igjen mens de kjempet mot det overveldende mørke. "Du har drept meg, Lasarus," sa han dumpt. Disse fortvilelsens ord frelste ham. Han tenkte på folket hvis skjold han var bestemt til å være, og en skarp, frigjørende smerte trengte inn i hans sløve hjerte. Han tenkte på dem som var dømt til å forgå, og han ble fylt av angst. Først så de ut som lette skygger i Det Uendeliges mørke - å, forferdelig! Så viste de seg som skrøpelige fartøyer drevet frem av livets blod og med hjerter som kjente både sorg og stor glede. - Og han tenkte på dem med stor ømhet. Og mens han tenkte slik, og fikk skålene til å vippe snart over til livets side, snart til dødens, vendte han langsomt tilbake til livet, og i dets lidelse og glede fant han tilflukt for Det Uendeliges mørke, tomhet og skrekk. "Nei, du drepte meg ikke, Lasarus," sa han fast. "Men jeg vil drepe deg. Gå!" Aftenen kom. og med stor glede tok den guddommelige Augustus til seg mat og drikke. Men i enkelte øyeblikk ble hans løftede arm stående utstrakt i luften, og lyset i hans skinnende, ivrige øyne ble dunkelt. Det var som om en iskold bølge av skrekk vasket mot hans føtter. Han var overvunnet, men ikke drept, og koldt ventet hans dom ham som en sort skygge. Hans netter ble herjet av skrekk, men de lyse dagene brakte ham fremdeles livets gleder såvel som dets sorger. Neste dag brente de på Keiserens befaling Lasarus' øyne ut med glødende jern og sendte ham hjem. Selv Augustus våget ikke å drepe ham. Lasarus vendte tilbake til ørkenen, og ørkenen tok imot ham med sin hvislende vind og med den glødende sols hete. På ny satt han på stenen med sitt sammenfiltrede skjegg løftet mot solen; og to sorte hulninger, hvor øynene en gang hadde ligget, stirret dumpt og forferdelig mot himmelen. I det fjerne bruste og summet Den hellige stad hvileløst, men i hans nærhet var alt øde og stille. Ingen nærmet seg det sted hvor Lasarus, som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde, tilbragte sine siste dager, for hans naboer hadde for lenge siden forlatt sine hjem. Hans forbannede kunnskap, som de glødende jern hadde drevet fra hans øyne og dypt inn i hjernen på ham, den lå der på lur som om den når som helst kunne kaste seg over menneskene med tusen usette øyne. Ingen våget å se på Lasarus. Og om kvelden, når solen karmosinrød og oppsvulmet skred på sin synkende bane mot vest, da famlet den blinde Lasarus seg langsomt efter. Han snublet mot stener og falt; svær og svak reiste han seg tungt og gikk videre. Og mot solnedgangens røde forheng tegnet hans mørke skikkelse med de utstrakte armer seg som et kors. Så hendte det en dag at han gikk avsted og ikke vendte tilbake. Slik endte det annet liv for Lasarus, som i tre dager hadde hvilt i dødens hemmelighetsfulle favntak og som underfullt var blitt oppvekket fra de døde.
Oversatt av Carl Fredrik Engelstad, avskriften her er fra novellesamlingen 'Selsomme fortellinger fra hele verden', Gyldendal 1959.
***
Så nydelig tanke - å skrive ned noe som betydde mye for moren din mener jeg - det er viktig å ta vare på historiene, knytte de til mennesker og la de leve videre!
SvarSlettNå har jeg vært lur og printet den ut (det er lov, sant?) og skal kose meg med å lese den på flyet (går litt i hundre nå!)
Printing er vel nesten et 'must' dersom en vil lese denne. Jeg har ikke copyright, og håper jeg ikke bryter noen andres med å publisere den.
SvarSlettCopyright i blogg er litt vrient for meg, når sant skal sies.
Hyggelig å høre fra deg, Randi!