Gåtefullt, foruroligende og morsomt dikt

ÅRHUNDRE 21

av Hermegås

Det er dinosaurånde

bak annethvert tre

men det er ok

for hun er en fugl

jeg er varm, strykejernvarm,

feilvare, men tynnere enn deg

så vi overlever nok

Hermegås publiserer på dikt.no

***

Bildet er funnet her

Lasarus av Leonid Andrejev

Min mor leste mye noveller, og hun var en flink forteller. Denne gjenfortalte hun ofte mot slutten av sitt liv. Å skrive den av ble for meg en del av sorgprosessen. Jeg tror imidlertid at andre også kan ha utbytte av å lese denne novellen - både som en ren litterær, estetisk nytelse, men også hvis en sliter med livsmotet. Derfor velger jeg å publisere den i sin helhet:

I
Da Lasarus steg frem av graven efter å ha hvilt tre dager og tre netter i dødens hemmelighetsfulle favntak, og vendte tilbake til sitt hus, tok det lang tid før noen la merke til de onde egenheter som siden skulle gjøre selve hans navn til en redsel. Hans venner og slektninger jublet over at han hadde vendt tilbake til livet. De omga ham med ømhet, de visste ikke hva godt de skulle gjøre ham, de la all sin omtanke i den mat og drikke de satte fram for ham og i de nye klær de fikk sydd til ham. De kledte ham prektig i håpets og gledens glødende farver. Og når han satt til bords med dem, pyntet som en brudgom, og spiste og drakk igjen, da gråt de av glede og kalte naboene sammen så de kunne få se mannen som så underfullt var blitt oppvekket fra de døde. Naboene kom og ble rørt av glede. Fremmede kom fra fjerne byer og landsbyer for å tilbe underet. De brøt ut i høye rop og summet rundt Marthas og Marias hus som en bisverm. Det nye i Lasarus' ansikt og bevegelser forklarte de som naturlige virkninger av hans svære sykdom og av det sjokk han hadde gjennomlevd. Det var innlysende at legemets oppløsning var blitt stanset av en mirakuløs kraft, men at det ikke var blitt ført fullstendig tilbake til sin tilstand fra før han døde; døden hadde merket hans ansikt og legeme, som virket som en kunstners uferdige skisse sett gjennom et tynt glass.

”Hvor blir det av folkets hyllest?”

I kommende uke må disse tre forklare seg for kontroll- og konstitusjonskomitéen på Stortinget. Saken er alvorlig nok, og jeg er litt rystet over meg selv som ikke klarer å motstå å stille bildet opp mot dette:

(Året er 1957, dagen er 1.mai, Ungarnopprøret er slått ned et halvt års tid i forveien, men Sputnik er snart utskytingsklar, og alle hjerter gledet seg?).
(Øverste foto: Tom Henning Bratlie)